Jens Magnus

Det ringer for annen gang

2011-11-10T04:38:00.001-08:00

Lenge var den økonomiske balansen delt mellom mafia ogforretning. Mafiaen tok det den ønsket med våpen i hånd fordi systemet gjorde det mulig for dem.Den aksepterte forretning var mer subtil. Den også tok det den ønsket, menbetalte for seg gjennom å så drømmer hos befolkningen. Drømmer som blevirkeliggjort ved at man kjøpte det forretningsverdenen tilbød. Denne balansenhar vært nokså stabil siden Medicifamilien og den sicilianske mafia delteItalia mellom seg på 1400-tallet.

I løpet av de første årene etter annen verdenskrig ble mafiaentvunget i kne, og den hellige forretning overtok verdensdominans og tippet denøkonomiske balansen i sin retning. Det har tatt noen år, men nå reisermotstanden mot forretningens skjeve gang seg hos mennesker over hele kloden. Dekaller seg ”De 99 % ”.

Og dette inkluderer ikke bare fattige folk i uland, menlangt de fleste av oss, som sifret antyder. Dessuten er moder jord blant de 99%, utplyndret og utarmet på linje med gatebarna i Søramerika og flyktningene iVestafrika. Reaksjonen på denne plyndringsvirksomheten kommer naturligvis førsttil overflaten hos de som kjenner det mest direkte på kroppen – de som harmistet jobb, bolig, framtid og drømmer.

I geografisk sammenheng, er Norgenesten et land bestående av 1-prosentere. Vi merker lite til forretningensdominans over våre liv, fordi den skandinaviske modellen gir oss en kraftigerebuffer mot skadevirkningene, dessuten har vi stadig råd til å finansiere våreliv og drømmer.

Men langsomt våkner også Norge av sin Tornerosesøvn.Nettbaserte alternativbevegelser vekker gjenklang hos norske borgere med globalsamvittighet. Ikke fordi vi rammes direkte av pengenes fallitt, men fordi vi eren nasjon av naturelskere. Vi vil fortsette å gå våre turer i uberørt natur. Derforvekker bildene av isbjørn på stadig mindre isflak noe som er rotfestet i ossnordmenn. Respekten for moder jord. Vi klarer ikke lenger å se påfinansmarkedets lemfeldige sløsing med ressursene.

Vi ønsker en klode hvor våre barnebarn har de samme mulighetersom vi selv har hatt til å høste av naturens overflødighetshorn. Nå ser detfaktisk ut som om oppvoksende generasjon for første gang vil få detvanskeligere enn sine foreldre. Samtidig nærmer vi oss det punktet hvor vi ikkekan snu på flisa og berge stumpene. Det har alltid vært en mulighet i tidligeretider. Med andre ord: det begynner å haste. Skal vi redde skuta, må vi ståsammen og vi må handle. Nå.

Det blir hardt, men vi er nødt til komme opp med etalternativ til pengeøkonomien. Hvis ikke vi tør det, er jeg redd for barnebarnavåre, og deres hverdag på en klode uten rent vann, hvor avhengigheten av deforsvinnende oljeressursene plutselig fører til at hyllene på Rimi går tommenår lastebilene ikke kommer. Det vil ta omtrent tre dager, mindre vedpanikksituasjoner. Mitt forslag er at vi handler litt før vi er nødt. Men dethaster.

Mammaknuller står for fall

2011-10-20T06:33:00.001-07:00

Språkdiskusjonene er mange og til dels høyrøstede. De fleste debattanter er imidlertid enige om at språk former oss. På samme måte som vi former språket. Spørsmålet er om vulgariseringen av det amerikanske språket har brakt ”God’s own country” over kanten.

Jeg har kjennskap til et begrenset antall språk og vil bare trekke frem ett moment som lenge har forundret meg: Amerikanernes lemfeldige omgang med ordet ”fuck”, opprinnelig en forkortning av det mer faglige uttrykket ”fornicate”, som på norsk kanskje best kan oversettes med parring. Jeg er svært lykkelig over å tilhøre et språk hvor man har unngått å gjøre ”motherfucker” til et begrep i dagligtale. Riktignok et skjellsord, men kan det tenkes et mer vulgært og lavpannet uttrykk?

Det er mulig jeg er overeksponert for amerikansk hollywood-tradisjon, hvor filmer som Scarface og Gudfaren-trilogien gjør seg bemerket ved å benytte begrepet ”fuck” i annenhver setning. Men det er lett å la seg fascinere av den indiske guru og stand-up-komiker Osho. Han mener at ettersom Gud ble erklært død av Nietsche, og språklige uttrykk hvor Gudsbegrepet inngikk dermed ble kjent maktesløse, måtte man ha et nytt begrep som kunne dekke våre behov for å fargelegge det som overgikk vår fatteevne. Det som tidligere i amerikansk ville hete ”divine” (guddommelig) blir i dag redusert til ”fucking great”.

Det ser heldigvis ikke ut til at amerikanernes hang til å forsterke ethvert utsagn med ”fuck” smitter over til andre anglikanske språk. Det er lite å spore av den tradisjonen i engelsk dagligtale eller for eksempel i filmer fra Storbrittannia og Australia. Her hjemme på berget er vel begrepene kødd/kødde det nærmeste vi kommer en tilsvarende vulgarisering i retning av å benytte forplantningsbegreper for å forsterke våre uttrykk. Men bruken og utbredelsen av dette uttrykket er for ingenting å regne i forhold til amerikanernes ”fucking language”.

Kanskje kan vi se denne vulgariseringen av det amerikanske pråket som ett symptom på USAs fall fra sin pidestall som verdens hersker. Og er det så rart at en nasjon hvor menneskene i mange år har kalt hverandre ”motherfucker” mister grepet? Jeg vet ikke hva som kom først. Jeg ser bare at Humphrey Bogart, mellom sine utallige sigaretter, aldri tok ordet ”fuck”i sin munn på film, mens dagens amerikanske filmhelter knapt kan si en replikk uten å ”føkke den opp”.

Og nettopp her ligger truselen for det norske språk. Anglifiseringen kan føre oss inn i en føkkings praksis uten at vi egentlig er klar over hva som er i ferd med å skje. Og så lenge vi tviholder på at amerikanske uttrykk er så uendelig mye mer verdifulle enn tilsvarende norske, er denne truselen overhengende. Jeg mener, når man har funnet det glimrende navnet ”Hurtigruta” på et firma som leverer vinduer til biler, hvorfor skal da dette firmaet handle med ”carglass”?

Fucked if I know!

Krisehåndtering

2011-08-25T05:13:00.000-07:00

Vi ser det i avisene og hører det i radioen hver dag. Kriser oppstår og formerer seg som bakterier og virus. De smitter også. Den ene krisen smitter den andre og slår ut i full blomst, før den flytter videre. Det er miljøkrise. Urskogen minker, arter utryddes, vann forgiftes etc. Det er befolkningskrise. Med dagens jordbruksmetoder, begynner det å minke med mat. Det ser rikingene og kjøper opp matjord. Ressurskrise er den nye betegnelsen på en del av dette problemet. Så er det finanskrise. Vi har hatt et par, og skal vi dømme etter nyhetsbildet, står de neste i kø. Klimakrise. Slik kan man fortsette. På google er det over 2,5 millioner treff på krise, kun ved søk i norske nettsider.

Nå har vi et verdenssamfunn som ved sin forvaltningspraksis har skapt dagens krisemengde. Ved hjelp av menneskenes viktigste verktøy, pengeøkonomi og politikk, er krisene etablert og er i ferd med å vokse seg ut av proporsjoner og ut av vår mulighet til å håndtere dem. Det underlige er at vi fortsetter med de samme verktøyene for å forsøke å tøyle krisene. Vi trykker flere penger, vi forbruker mer, vi viderefører våre politiske systemer i den tro at vi kan løse problemene med de verktøyene som skapte dem i utgangspunktet.

På meg virker det merkelig at det er så få som våger å peke på disse åpenbare sammenhengene og lufte tanker om nye metoder for samfunnsdrift. Er vi virkelig så redde for å komme oss videre? Nå foreligger det fullstendige arbeidstegninger for en samfunnsmodell uten bruk av penger og politikk. Da ville vi bli kvitt korrupsjon, fattigdom, gjeld og sosiale forskjeller.
Vi må rett og slett innse at vi er noen milliarder mennesker her som har en klode felles. Denne kloden er forutsetningen for at vi skal kunne leve videre. Hvis det eneste vi gjør med denne kloden er å forbruke ressursene ved å selge dem til hverandre, vil vi til slutt sitte igjen med en enorm gjeld og en klode tappet for mat, rent vann og ren luft. Løsningen er å se denne opplagte sannheten og erklære alle jordens ressurser for menneskehetens felles arv. Først da kan vi begynne å samarbeide om å ta vare på livsgrunnlaget vårt.

Denne løsningen vil ha noen felles trekk med livet i små nomadiske stammesamfunn i den perioden vi var jegere og samlere. For at gruppen skulle overleve, var de nødt til å samarbeide og dele. Skal vi gjøre det samme i dag, må vi tenke globalt. Dessuten har vi i dag en teknologi som kan frigjøre oss fra kjedelige, farlige og repetitive jobber.
En økonomi basert på ressurser i stedet for penger, vil kun fungere dersom vi er enige om å gjøre det, alle sammen. Heldigvis har vi i dag kommunikasjonsteknologi som gjør dette mulig. Det vi vil miste er muligheten til å overforbruke og sløse. Det vi har å vinne er et samfunn hvor alle kan få en høyere livskvalitet enn den de mest velsituerte har i dag. Vi har ikke noe mangel på ressurser og energi ennå. Men vi har et økonomisk system som gjør det lønnsomt å forurense vann, fordi da kan vi selge mer flaskevann. Hvor oljelobbyen sørger for at forskning på alternativ energi blir bremset, fordi oljen smører pengeøkonomien. Vi har et system hvor ingen produsert vare kan ha lengre levetid enn det som er lønnsomt for produsenten. Vi har teknologi til å lage telefoner som varer i mange tiår. Men slik gjør vi det ikke, for det er ulønnsomt. Det ”beste” er om vi kjøper ny mobil flere ganger i året, og kaster den gamle i søpla. Denne økonomiske praksisen er skadelig og direkte uøkonomisk.

Vi har ennå en mulighet til å endre måten vi administrerer samfunnet på. Men tiden er i ferd med å løpe ut. Snart har vi, for første gang i menneskenes historie, lagt bak oss denne muligheten. Da er det én vei: full fart utfor stupet. Da vil vi være så opptatt av å slukke brannene rundt oss når alle krisene slår inn på likt, at vi verken har tid eller krefter til å ta tak i organiseringen av verdenssamfunnet.
Vi må snart foreta et viktig valg.

Og dette er ikke komplisert eller dyrt. Det dreier seg kun om et valg som hver enkelt av oss må ta: Vil vi opprettholde dagens praksis som mangler bæreevne i enhver betydning av ordet, eller vil vi sette oss inn i hvordan vi kan helbrede planetens menneskeskapte sykdommer ved å slutte å benytte de verktøyene som leder oss lenger og lenger ut i uføret.

Amerikaneren Jacque Fresco har laget komplette arbeidstegninger til en ny samfunnsmodell uten penger og politikk. Det er liten tvil om at hans modell vil være langt bedre for planeten, og siden det er den vi lever av og på, vil dette også bli bedre for oss mennesker. Og uendelig mye billigere. Vi kan etablere en økonomi uten penger, hvor ressursene er tilgjengelige for alle. Da ville målet være å lage optimale produkter, resirkulere mest mulig og utnytte klodens kapasitet på en måte som tar hensyn til bæreevne og omløpstid for råvarer. I dag er det kun tallene i regnskapsbøkene som styrer våre valg, og ettersom pengeøkonomien er fullstendig uten forhold til klodens virkelige ressurser, ser vi oss blind på begreper som overskudd, profitt og inntjening, mens vi utarmer kloden i et stadig økende tempo.

En helt annen ting er at dagens samfunn også fostrer slike personer som gjerningsmannen bak 22.7. og stimulerer til opptøyer som de vi nylig har sett i England. Er det slik vi vil ha det? Tør vi gjøre noe med det?

Middelhavet på godt og vondt

2011-08-19T04:34:00.000-07:00

Under en bilferie som nesten gikk Europa rundt i sommer, fikk jeg se forskjellige lynne som våre broderfolk i Sør-Europa har lagt seg til. Jeg har en positiv og en negativ fortelling, men felles for begge er at de befinner seg lysår fra den norske hverdagen.

Først en solskinnshistorie fra Sør-Frankrike:
Vi kom kjørende langs rivieraen vestfra, og kjørte på små strandveier helt ute ved kysten. Badebyene lå som perler på en snor, og hadde det ikke vært for det enorme overskuddet av biler, ville det vært helt harmonisk. Vi lette en stund før vi fant et sted å parkere. Det var to plasser langs fortauet, og den ene var ledig. Problemet var at hun som hadde parkert foran oss, hadde ikke kjørt helt fram i feltet sitt, slik at hekken på bilen stakk godt ut i den ledige plassen bak.
Ok. Vi kjørte så nær bilen foran som mulig, men likevel stakk vår bil en halv meter ut i fotgjengerfeltet bak oss. Mens vi sto og kikket på dette, kom det tre unge politifolk gående forbi. De så også på parkeringen og mente at slik kunne vi ikke stå. Det var ikke deres jobb å dele ut bøter, men de ville advare oss mot parkeringsvaktene som ikke var særlig nådige.

Vel, det var jo sympatisk. Vi fant en benk på den andre siden av gaten, med utsikt til Middelhavet, og fant fram lunch: brød, ost, tomater og vin. Mens vi satt der og holdt øye med vekselvis havet og bilen, kom de tre politifolkene gående forbi. Og vi satt på offentlig sted og drakk vin! Jeg kjente angsten stige opp i meg. Men de tre smilte gjenkjennende til oss og ønsket oss ”Bon appetit!” Vi løftet våre glass mot de hyggelige representanter for lov og orden, og like etterpå kjørte bilen foran vår, slik at vi fikk parkert lovlig. Så bar det ut i Middelhavets blågrønne bølger.

Den andre historien er fra lenger øst på Rivieraen, nærmere bestemt i Italia. Vi fortsatte vår reise langs kysten, og ettersom det var varmt, og vi hele tiden hadde kontakt med havet, ville vi stoppe underveis og bade. Parkeringsproblemene var de samme som i Frankrike, men om man lette en stund, og kanskje forsøkte å parkere litt ut på ettermiddagen når folk hadde begynt å dra hjem, var det alltid mulig å finne en plass. Det første stedet vi stoppet, var en liten privat plass, hvor en eldre kar tok inn et gebyr for parkering. ”En time”, mente vi. Men nei. Her var det kun én sats, og den gjaldt for hele dagen! Skal du parkere, må du jamen betale for en dag!
Pussig, så vi kjørte litt videre og fant etter hvert en gratisplass. Så var det å rusle ned til vannet. Det eneste tilgjengelige stedet var gjennom en strandkafé. Det var liggestoler, dusjer og toaletter, men det resulterte i at man måtte betale for tilgang til havet. Slik praktiserer italienerne det mange steder. Også langs Gardasjøen var det flere fine plasser å ta seg ned til vannet, men alle tilgjenglige steder var enten hoteller eller campingplasser. Du måtte rett og slett betale for å komme deg ut i vannet!

Ganske pussig praksis for en Nordmann, som bader der det passer ham. Men allemannsretten i deler av Sør-Europa er solgt til private, og da koster det å bli avkjølt i havet, må vite. Å forsøke å forklare en italiener om fordelene ved allmenning, preller av – det er jo ingen som tjener på det, vil nok han mene. Jeg forbeholder meg retten til å være uenig i dette resonnementet. Jeg hadde nær sagt: Snarere tvert i mot!

While my guitars gently weep

2011-04-08T11:42:00.000-07:00

While my guitars gently weep - Ballade.no

The Free World Charter

2011-03-18T08:08:00.000-07:00

The Free World Charter: You've got mail!

Zeitgeist Moving forward

2011-02-02T03:48:00.000-08:00

Her er filmen som har 1,7 millioner treff på nettet etter bare en uke.

Vellykket premiere på Stabekk | Zeitgeistbevegelsen

2011-01-21T03:59:00.000-08:00

Vellykket premiere på Stabekk | Zeitgeistbevegelsen

Zeitgeist III Moving forward

2010-10-05T08:09:00.001-07:00

Her er traileren til Peter Josephs nye film som kommer i januar 2011.

Filmen vil ha verdenspremière på Stabekk Kino den 20. januar, samme uke som den globale premièren finner sted i Bergen og i mer enn 60 land over hele kloden.

Glass uten rammer

2010-10-04T04:16:00.000-07:00

En gang for lenge siden, i de glade 70-årene, meldte en 17 år gammel Hønefossjente seg inn i Ringerike Maleklubb. Etter mange aktive år i inn- og utland, vender hun nå tilbake til Sundvollen som etablert kunstner. Christine Balsløw (f. 1955) stiller ut glass på høstens store kollektivutstilling ”Kunst Rett Vest”.

På et filtkledd bord ligger glasskjærerverktøy, bomullshansker og vindusglass i mange størrelser. En hel hylle på den ene veggen er fylt med fat og asjetter i mange farger og former. Langs den andre veggen står ferdige glasskunstverk pent oppstilt. Jeg er på besøk i atelieret til Christine Balsløw.

Hun er glasskunstner i skjæringspunktet mellom kunst og håndverk. Ved hjelp av vindusglass og metaller kreerer hun de vakreste tallerkener og fat, ved siden av større, temmelig nonfigurative glassplater som kan henge på en vegg eller fylle en vindusåpning.

– Jeg har en del faste kunder som kjøper mine ting til hjemmene sine. Det er også flere firmaer og institusjoner som har kjøpt inn mine bilder, forteller hun.
Nå er jeg invitert inn i verkstedet på Fornebu hvor store vinduer fyller det åpne rommet med lys. Mens Balsløw setter på en plate med rolig jazz, rusler jeg rundt og kikker på de fine tingene hun har skapt.

Christine Balsløw etablerte seg som keramiker, og tok utdannelse i Danmark. I flere år hadde hun verksted i København, men hun begynte å merke at alt arbeidet med leire slet på huden og hendene.
- Jeg måtte rett og slett finne et annet materiale, forklarer hun. – Og glass er mye rensligere å jobbe med. Siden har jeg perfeksjonert uttrykket gjennom mange år, og i dag vet jeg en del om hvordan glass oppfører seg når det varmes opp. Men jeg blir stadig overrasket, legger hun til og smiler.
I de siste årene har hun bodd og arbeidet i Bærum. Men nå skal hun tilbake til Sundvollen.

Det er travle tider i verkstedet hennes. Midt i oktober skal hun stille ut i den store kulturmønstringen ”Kunst Rett Vest”. Da blir nok hovedvekten lagt på glassbilder i forskjellige størrelser, men hun jobber også med kunsthåndverk og lager fat og tallerkener. - Og så holder jeg kurs, legger hun til.
Flere ganger i måneden åpner hun verkstedet sitt for nysgjerrige mennesker som vil ha innblikk i hvordan man kan skape fine bruksgjenstander av glass.
- Jeg mottar små grupper, som får tilgang til materialene mine og kan lage sine egne fat eller asjetter. Det har blitt populært i enkelte miljøer og noen kommer gang på gang.

- Men, kan alle få til å lage slikt noe da, spør jeg og holder et av hennes gjennomskinnelige blondefat opp mot lyset. Hun nikker og forklarer: - To glassplater med metallbiter eller maling imellom vil bli et fat om man varmer det opp i en form. Det krever riktignok en spesiell ovn, som gir glasset den nødvendige arbeidstemperaturen. Jeg pleier å si at dette tar en halvtime pluss tretti år. Det er den fartstiden jeg har i dette faget som gjør at uttrykket mitt er så sikkert. Jeg vet mye om hvordan forskjellige typer metall reagerer i forbindelse med glass ved høye temperaturer. Noe av denne kunnskapen kan jeg formidle til kursdeltagerne, og i blant gir det riktig fine resultater, sier hun.

Jeg spør henne også om inspirasjonskilder og da får jeg uventede svar. – Jeg liker rustent metall, avskallede murvegger og - gamle tømmerstokker, sier hun etter å ha tenkt litt. - Det særpreget som alderen setter på forskjellige typer materiale har alltid fascinert meg. Har ikke du også sett skjønnheten i en flasset, gammel murvegg, spør hun og retter det oppmerksomme blikket på meg. –Jo, sier jeg nølende. På tynn is nå. Jeg blir reddet da hun plasserer en kaffekopp foran meg.

Balsløw deler atelier og verksted med en kollega som jobber med foto og maleri. To helger i løpet av ”Kunst Rett Vest” åpner de dørene til atelieret for besøkende som vil se hvordan de jobber. – Vi hadde en god del folk innom her i fjor høst, beretter hun. – Det er faktisk mange kunstnere som har verksted her i nærheten, så i løpet av noen timer kan man rekke innom flere forskjellige kunstnere i det frodige miljøet på Fornebu. I tillegg blir det en utstilling av Fornebukunstnerne på Café Odonata i det gamle flytårnet. Her blir det levende musikk på åpningen 13. oktober, og kunstnerne vil være til stede, legger hun til.

Kollektivutstillingen ”Kunst Rett Vest” vises på Sundvollen Hotell hele siste halvdel av oktober. Da vil Balsløw og hundre andre kunstnere fra vestregionen stille ut i fellesskap. I fjor var denne utstillingen i Asker, på Galleri Trafo, og slik vil den fortsette å sirkulere rundt i regionen. Balsløw har deltatt flere år på rad. – Men det blir ekstra hyggelig å komme tilbake til Sundvollen etter alle disse årene, sier hun fornøyd. - Mere kaffe?

Den dyreste kronen

2010-10-04T04:15:00.000-07:00

Så sitter jeg her igjen. Med en av jekslene nesten jevnet med gommen. Jeg må ha en krone på tannen. Og det er ikke den første. En slik krone har et vel så misvisende navn som krone-isen. Verken den eller kronen jeg skal ha i munnen koster noe i nærheten av en krone. Nå er det riktignok et par år siden sist jeg fikk gjort et slikt dramatisk inngrep i tanngarden, men jeg husker da granngivelig at det var snakk om flere tusen. Kroner.

Men det er ingen bønn. Kronen må på. Selve tannen er brukket. Det skjedde i møtet med en skive kneippbrød med ost. Harde tak, stakkars tann. Det tålte den ikke. Jeg kjente det plutselig var et hardt legeme inne i munnhulen, og fikk forsiktig spyttet det ut i hånden. Det var altså veggen av en tidligere behandlet tann. Den var vel noe under en millimeter tykk. Det er da lite til å være en jeksel?

Og her er vi ved det jeg vil frem til. Det er nå fire eller fem av mine jeksler som er brukket i forbindelse med ganske alminnelige tyggeoppdrag. Men hva kan det komme av da? Tannlegen min (som profiterer på mine kroner) kunne fortelle at av min jeksel var det bare et tynt skall tilbake. Resten var en stor, stygg fylling med amalgam fra 60-tallet. Fra skoletannpleien.

Skoletannpleien. Er det flere av dere som husker den, eller er det fortrengt? Jeg husker. Hvordan jeg krympet meg bak i klasserommet når navnet mitt ble ropt opp, og jeg måtte gå den tunge veien til skoletannlegens kontor. Med hjertet langt nede i bukhulen tok jeg plass i den svarte stolen som luktet av svette og adrenalin fra tusener av små elever. Så, etter noe fikling med blanke stenger med kroker på, var det ubønnhørlig frem med boret. Selve boret! Svetten piplet på pannen mens skoletannpleieren la seg på boret med hele sin kroppsvekt. Her skal jeg si deg det var tannlege som kunne borre! Vantro ålte jeg tungen ned i hullet i den lille pausen mens amalgamet ble knadd ut. Det var jo knapt noe tann tilbake! Alt var boret vekk og skylt ned i sluket sammen med spytt og vann. Så kunne jeg gå hjem fra skolen den dagen med munnen fylt opp av fremmede metaller og fortelle at jeg hadde vært hos skoletannpleien.

Mine uvitende foreldre synes selvfølgelig det var flott og sivilisert og sosialdemokratisk med gratis tannpleie av barn. Det var jo dyrt å gå til privat tannlege, selv den gangen. Og penger spart, var, om ikke annet, penger spart. Hadde jeg ant hvilke økonomiske konsekvenser denne praksisen ville påføre meg førti år senere, skulle jeg forlangt å få de pengene mine foreldre sparte på skoletannpleien satt inn på høyrentekonto. På den måten hadde jeg kanskje hatt en konto til å dekke dagens skyhøye tannlegeregninger, som så vidt jeg kan skjønne først og fremst skyldes skoletannlegens lemfeldige omgang med livredde småbarn, samt deres enorme, utilslørte glede over å få borre barnejeksler hinsides gjenkjennelighet i timevis hver dag.

Mulig det er sosialdemokratisk, men billig – det blir det ikke.

Kan vi snu?

2010-05-27T05:51:00.001-07:00

Det begynner på bussen fra Oslo gjennom Sandvika. Fattern leide en hytte ved Tyrifjorden noen år, og da tok vi bussen fra byen. Tidlig om morgenen sto bussene klare ned ved Akershus. Den gangen, på sekstitallet, stoppet de utenfor Løkke Restaurant i Sandvika. Vi gikk aldri ut av bussen, men satt og kikket ut. Sandvika var bare et navn for meg.

Men jeg hadde hørt en setning knyttet til det navnet: ” - den hvite byen ved fjorden”.

Det låt fint.

Bussen humpet over Monet-broen, rullet forbi Skuibakken, og tråklet seg langs Isielva oppover mot Sollihøgda. Etterpå bar det nedover til fjorden langs noen greske svinger. Ved Elstangen hadde vi en pram. Én sommer rodde vi. Året etter kjøpte fattern en trehesters Evinrude. Beatles var på radioen. Sommerferiene varte i to måneder. Vannet i Tyrifjorden holdt 22 grader. I ukevis. Ennå kan jeg fremkalle stemningen i disse utrolige somrene når jeg kjenner duften av solvarme furutrær.

På vei i motsatt retning mange år senere, langs den nye veien fra Sundvollen, kan jeg kikke ut på Storøen og tenke på hyttesomrene på sekstitallet; abborene i Tyrifjorden, båtreisene til Sundvollen med prammen og de magiske bussturene gjennom den hvite byen ved fjorden. Men etter kort tid er jeg over Sollihøgda og når jeg er kommet vel ned alle bakkene, innser jeg at jeg er på vei inn til det grå kjøpesenteret ved motorveien.

Hva har skjedd på disse 40 årene? Hvordan kunne den hvite byen ved fjorden bli slik?

Nylig har Storsentret blitt utvidet med flere tusen kvadratmeter shopping, og fortsetter det i denne retningen er det vel ikke lenge før man kan gå under tak helt til Liertoppen?

Er vi allerede redusert til et folk av forbrukere? Er shopping meningen med livet? Er dette ikke til å stoppe? De fleste mener visst at dette er utviklingen, og slik ”er det bare”. Kjøpesentrene har overtatt som vår tids viktigste arena. Det er der ungdommene henger etter skolen. Det er dit barnefamiliene kjører for å handle, dag ut og dag inn. Der eldre kan handle under tak til helt de ikke lenger kan gå.

Det er mammons tempel. Selve kjernen i det moderne menneskets liv. Jobben, kjøpesentret og tv-apparatet. Der sitter vi fanget. Avisene er proppet med tilbud vi ikke kan si nei til. Vi skal ikke bare kjøpe sakene. Vi skal løpe og kjøpe dem. Nå. Forbrukskarusellen går fortere og fortere, mens pengene blir mindre og mindre verdt. Og folk flest sitter med hendene i fanget og ser på. Er tippekampen og Robinson virkelig et relevant alternativ for det moderne mennesket? Hvor flate kan vi bli?

Det er kanskje på tide å spørre seg selv: Hvilket Sandvika vil jeg ha? ”Den Hvite Byen ved Fjorden” eller ”Det Grå Kjøpesenteret ved Motorveien”? Hvilket liv ønsker jeg meg for mine barn? Kan vi i det hele tatt snu utviklingen? Er det i det hele tatt menneskene som styrer utviklingen eller går dette helt av seg selv? I alle fall er det vel slik at om menneskene ikke vil være med på den utviklingen vi nå ser, blir den hindret. Og er vi mange nok, kan vi snu den. En annen verden er mulig. Problemet er bare at det er opp til oss. Hvis ikke vi tar avgjørelsene, vil det være noen som tar dem for oss. Og vi skal ikke ta for gitt at vi blir fornøyd med de avgjørelsene andre tar for oss.

Kanskje vi skal ta saken i egne hender nå?

Viktig film!!!!!

2010-01-21T06:55:00.001-08:00

Her er filmen "Zeitgeist Addendum" som har inspirert hundretusener over hele kloden, og gitt oss en ny sjanse:

"Gløtt" er endelig publisert

2010-01-19T06:56:00.000-08:00

Gjennom hele 2006 og store deler av 2007 arbeidet jeg på en roman. Da den endelig var ferdig fra min hånd, var jeg i kontakt med flere forlag for å få den publisert. Jeg ble i stedet refusert, noe som også kan skje.

Nå er imidlertid romanen utgitt elektronisk hos e-forlaget Glohug. Dette forlaget har den sympatiske siden at det ikke skal koste noe å laste ned bøkene. Glimrende.

Man må leve som man lærer. Jeg ønsker meg en fremtid uten penger, og da må jeg selv være denne endringen ved å tilby ting vederlagsfritt. Pr i dag lever jeg jo i et kapitalistisk system, og må betale for godene, men dette er en liten skjerv fra meg for å skyve i den ønskelige retningen.

Last ned og les! http://glohug.no/magnus/

Månens lyse side

2009-08-20T01:55:00.000-07:00

Tre dager med kjærlighet, fred og musikk. Låter det kjent? Ja, men jeg har opplevd det igjen. Jeg har vært på Månefestivalen 2009.

Kristin Asbjørnsen på Månen 2009. (Foto: Jens Magnus)

Etter en noe omflakkende tilværelse rundt i Fredrikstad, har Månefestivalen slått seg til ro innenfor murene i det gamle festningsverket øst for Glomma. Gamlebyen er en nydelig ramme for festivalen, og med festivalværet denne helgen, var det bare å glede seg over et vakkert og velsmurt arrangement.
Norge flommer over av festivaler i sommerhalvåret. Noen store, som får mye presse og oppmerksomhet, og noen små, som knapt noen hører om. Månefestivalen ligger i mellomskiktet, og det er kanskje der man får de beste festivalopplevelsene. Det var ingen køer, intet mas, ingen slagsmål eller grøftefyll, men heller ikke de helt store navnene på plakaten. Med Gamlebyen som ramme, kan man ikke risikere 50.000 mennesker. Desto bedre. Jeg vet ikke hvor mange som var på besøk i de tre dagene festivalen varte, men at de hygget seg, var lett å se.
Hele byen var pyntet til trengsel: flagg, vimpler, plakater, boder, klovner og gjøglere bidro til en god stemning for alle som ruslet rundt mellom de gamle murene. Det var fem minutter å spasere fra den ene hovedscenen til den andre. På den måten kunne man lett får med seg den musikken som pirret nysgjerrigheten.

Personlig hadde jeg flere gode musikalske opplevelser, selv om jeg hovedsakelig holdt meg til den ene scenen. Fredag kveld stilte et opplagt Farmers Market med Balkan Jazz Boogie, og vi frydet oss i kveldssola. Etter solnedgang gynget Timbuktu oss inn i natten. Skal jeg være kritisk til noe, må det være lokalene for klubbmusikk after hours. Der inne var det nemlig utrolig varmt, og jeg synes oppriktig synd på musikerne som måtte stå der og svette. Men utenfor, i det lune kveldsmørket, koste vi oss rundt bordene i den gamle Tamburhaven til langt på natt.
Lørdag dukket det merkelige fenomenet Tommy Tokyo opp. Som lokal helt hadde han mange tilhengere, og det kan man skjønne. En eksotisk blomst i den norske musikkfloraen. Kaizers avsluttet lørdagen i røyk og damp med sin oljefats-ompa. Og vi digget dem!
Hittil hadde det falt om lag 27 regndråper under festivalen, og søndag var det knallvær. Vi fikk med oss Ole Paus’ ironiske viseunivers, før Katzenjammer kom på. For et trøkk! Dette var virkelig ville jenter. Lars Horntvedt ga publikum et ettertenksomt mellomspill, før Kristin Asbjørnsen avsluttet det hele. Sommernatten smøg seg inn på festivalen og en opplagt Kristin foran et velsmurt band ga oss en avslutning det virkelig sto respekt av.

Men, som kjent, det er ikke mulig å få med seg alt. Det var kirkekonserter i vakre, lille Østsiden Kirke, og litteraturscene, gjøglere og show i de brolagte gatene. Skal vi tro at det gamle utsagnet ”smått er godt” gjelder for festivaler også? I alle fall var det en nydelig opplevelse å være publikum på Månefestivalen 09. All honnør til arrangørene og en ekstra takk for fint vær. Så ses vi i Gamlebyen neste sommer?

Fear of flying?

2009-04-29T11:03:00.000-07:00

Jeg har vært en svipptur i Berlin. Det var grundig sjekk ut av Norge, men den bleknet i forhold til det jeg opplevde på vei ut av Schönefeld utenfor Berlin.
Etter at jeg hadde blitt gjennomsøkt med elektronisk verktøy for å avdekke nøkler, beltespenner, proteser, innleggssåler og andre opplagte kaprervåpen, måtte jeg blottlegge toalettmappen min for en humørløs, kvinnelig funksjonær. Hun regnet med at jeg hadde deodorant og tannpasta i den. Ganske riktig. Det skulle tatt seg ut om jeg bordet flyet med slike dommedagsremedier innen rekkevidde. Det måtte avhjelpes øyeblikkelig. Jeg måtte da gå til en automat og kjøpe en plastpose med lukkemekanisme til den nette sum av 0,50 Euro.
Oppi denne skulle tannpastaen og deodoranten, må vite!
Faen skulle være flyplassansatt i våre dager. Jeg hadde sluttet på flekken om min overordnede hadde pålagt meg å flytte folks tannpastatuber fra en toalettmappe til en plastpose i samme ryggsekk.

En passant fortet vi oss å drikke opp medbragt vann før vi gikk gjennom kontrollen. Væsker må ikke medtas. De kan være giftige, eksplosive og flyfarlige generelt.
Det må da være lettere å be passasjeren ta en slurk av flasken? Da vil vel potensielle terrorister kvie seg i det lengste, mens vi andre kan ta med vann gjennom sikkerhetskontrollen fremfor å kjøpe nytt vann i en dyrere kiosk innenfor kontrollen. For det er ikke frakt av vann som er problemet tydeligvis, men frakt av vann som ikke er handlet på flyplassen. Det må man da gjerne ta med seg. I mengder.

Er det bare jeg som ikke er fornøyd med nye sikkerhetsrutiner innført etter at Bushdynastiet bestemte seg for å terrorisere WTC?

For sent å snu?

2009-03-20T09:00:00.000-07:00

Det er den krevende forventningssyklusen vi er inne i. Mer. Hele tiden. Mer.
I stedet for rolig å tenke gjennom: hva er det jeg trenger?
Mer. Av alt. Nytt. Større. Bedre. Nytt design. En til. Mer.
Og, fy faen så fort det går. Fra du kommer deg opp; radio, aviser, tv, annonser, bil, hus, kattemat.
Og så er det alle seriene og programmene man skal følge. Og fotballen og VM og…
Og folk maser av gårde. Og Siv er på radioen, og Jens, og Torbjørn, å nei, å nei.
Og presidentvalg og naturkatastrofer og gallakjoler og bakt calzone
- Hva slags hvitvin vil du ha til leirskredet i Namsos?
Bare tenk deg alt som går an å finne på til i morgen. Jeg vet ikke om jeg får sove en gang. Av bare nervøs nysgjerrighet. Mer. I morgen.

Ærlig talt: Jeg synes det går litt fort i svingene her. Folk har jo ikke tenkt seg om siden 50-tallet. Vi har da ikke tid til det. Det koster jamen sin mann bare å holde det gående her.

Ad undas

Underveis hit har vi mistet noe menneskene alltid har hatt med seg, fra de tidligste tider: Muligheten til å endre det livet de holder på med til fordel for noe annet, før det er for sent. Den sjansen har vi ikke lenger, ser det ut som. Nå går det så målbevisst og raskt unna at alt vi egentlig kan håpe på er å være opptatt når det smeller. Det vil si veldig opptatt. Lenge. For når denne forventningssyklusen vi er inne i bare får fortsette, kommer visst alt til å bryte sammen på en gang. Da ryker boligmarkedet samtidig med isbjørnene, ozonlaget, golfstrømmen, posten, nynorsken, regnskogen, urbefolkningen, pandaene, kloakken, demningene, og isen på polene. Og biene. Og betalingsevnen. Og lånet.

For det er for sent å snu nå? Er det ikke? På baksiden av Dennis Meadows’ bok ”Limits to growth” står det (fritt oversatt): Vårt sosiale og økonomiske system kommer til å kollapse i løpet av maks 70 år, om ikke drastiske endringer finner sted ganske raskt.
Boken kom i 1972. Inne i boken står det så vidt jeg husker at om vi ikke tar nye grep i løpet av 20 år, skal det godt gjøres å unngå krise. Nå er heldigvis moder jord veldig flink til å rydde opp etter oss, men vi stiller vel store krav til avfallshåndteringen her på planeten vår, ikke sant? Dessuten var det ikke økologien som bekymret forfatterne mest, men våre sosiale og økonomiske systemer. Klimakrise og finanskrise er visst bare en hånlig forrett til det vi har i vente. Forskningsarbeidet som la grunnlaget for boken var for øvrig bestilt av Club of Rome. Kan ikke se at undersøkelsene førte til noen drastiske endringer fra deres side heller. Nei, de hadde vel ikke tid…

Og hvordan vi skal få gjort noen viktige, avgjørende grep nå… ? Nei, det går over min forstand. Jeg må legge meg, skal tidlig på jobben. I morgen er det finale i hopp og Man U spiller borte. Samtidig. Har du mulighet til å ta opp kampen for meg? Så leverer jeg dvd-filmene.

Veien til Venus

Men jeg tilstår jeg har lett etter alternativer.
Og jeg har ikke gitt meg helt. Jeg har kikket på nettet for å se om det var dukket opp noe bedre enn kooperativtanken de siste 10 årene. Og jeg finner et enormt nettverk av hat og konspirasjoner og beskyldninger hvor alle anklager alle for å gjøre alt feil. Du snakker om utgangspunkt for dialog!
Nå haster det nemlig. Og det første vi må gjøre, er å erkjenne at om vi fortsetter på denne kursen, går det på trynet. Fort. Vi har egentlig ikke tid til å krangle om det en gang. Om det bare finnes noen som har ett bærekraftig alternativ til dagens situasjon, må vi søke å avbryte forventningsjaget med én gang. Vi kan ikke vente lenger. Vi må ta nye grep.

Venusprosjektet lanserer et nytt, modig alternativ. Jeg ser ingen andre alternativer. Fortsetter vi forventningsjaget uten å blunke, er jeg redd det skjærer seg. For fremtidige generasjoner også. Kan vi ta på oss det, da?
Orker vi i det hele tatt å vurdere det?

Nei, det var banksjef man skulle vært

2009-02-12T10:11:00.000-08:00

For en legmann som meg er det umulig å forstå hvordan det amerikanerne kaller ”fractional banking” kan foregå. I korte trekk betyr dette at bankene kan låne ut større pengebeløp enn de faktisk har. Vanligvis beregnes denne faktoren til rundt 9. Altså en bank med en egenkapital på 100 millioner kan låne ut 900 millioner.
Slik har det vært i årevis. Basert på det enkle faktum at mange bankkunder lar sine penger stå inne over tid. Hvordan noen kan låne ut noe de ikke har, og så attpå til forlange renter for dette, går over min forstand. Jeg har lenge trodd at dette var mulig bare fordi folk ikke visste om metoden.
Men nå er folk fra regjeringen i nyhetene og sier at de vil sprøyte 50 milliarder kroner inn i banksystemet. ”Dette vil gjøre dem i stand til å bedre evnen til utlån. Nå kan de låne ut rundt 500 milliarder mer”, sier statsministeren friskfyraktig.
Akkurat.
Bankene får 50 mrd mer. Og låner ut 500 mrd mer. De låner altså ut 450 mrd de ikke har. Og dette skal låntagerne betale renter for.
Jeg vet ikke noe dekkende begrep for denne transaksjonspraksisen. Svindel. Nei, for svakt.
Hadde noen i andre bransjer forsøkt dette. Forlange betaling for noe de i utgangspunktet ikke har, kommer Forbrukerrådet kjapt på banen.
Merkelig at bankene skal ha helt egne regelsett å jobbe etter.
En annen ting er at det var bankvesenet som fikk i stand dagens uføre i utgangspunktet. Ergo burde de kanskje ha mer - som takk for innsatsen. Eller hvordan det nå blir…

En utilsiktet dobbeltkonsert

2008-12-30T11:07:00.000-08:00

I 2007 var jeg på konsert med Jan Eggum på Soria Moria. Det ble en sammensatt opplevelse. Jeg skal ikke begi meg inn på en konsertanmeldelse i denne epistel, bare kort vise til at Eggum er en kunstner med solid kontroll over både tekst og musikk. Dessuten begynner det nå snart å bli morsommere mellom låtene enn når han synger. Å høre Eggums små skisser fra hverdagslivet er virkelig verbalkunst av klasse. Jeg trenger neppe minne om hans alltid uforutsigbare gitarspill, spennende melodier og muntermelankolske tekstunivers.

Nei, det jeg har lyst til å fortelle om er en lytteropplevelse vi som sto bak i lokalet fikk i tillegg til Eggum-konserten. Der finnes det nemlig en bar, iført en bartender med oppgave å selge drikkevarer til gjestene. Dette mestret han, om enn noe langsomt. Men jeg spurte meg flere ganger om det sto noe i hans arbeidsinstruks om støy. Vi som sto rundt var først lamslåtte vitner til at bartenderen satte på en støyende oppvaskmaskin midt i en av Eggums vare ballader. En av mine venner spurte sogar om dette var nødvendig. – Oppvaskmaskinen var full, var det kontante svaret.Heldigvis var det en rask maskin. Kort tid etter romsterte bartenderen så iherdig i skuffen med vekslepenger at halve publikumsmassen snudde seg mot baren for å se hva i all verden som forgikk. Kanskje han bare lette etter en femmer? Må det bråke så infernalsk? Vi var tross alt på en konsert for akustisk gitar og vokal.Deretter var det tydeligvis på tide å gå gjennom vinlageret. Gjennom et par låter klirret det resolutt fra baren. Det virket som om samtlige flasker der inne skulle slås mot hver av de andre. Var det for å teste kvaliteten på flaskene? Jo lenger vi kom ut i konserten, jo flere spørsmål dukket opp om hva som egentlig foregikk bak bardisken. Var han ansatt av et konkurrerende plateselskap for å sabotere Eggums opptreden? Hadde han et personlig horn i siden til artisten? Det var vanskelig å si.Et par ganger forlot bartenderen sin post for å brøyte seg gjennom lokalet. Det foregikk på en slik måte at han med en arm løftet banet seg vei og skjøv folk til side, slik at han selv ikke ble nødt til å sette ned den farten han hadde bestemt seg for. Kanskje en metode for å selge flere øl (det må ha blitt spilt atskillige dråper på disse raidene i et velfylt lokale)?
Det ble dessverre vanskelig å gi Eggum full konsentrasjon denne kvelden, og det hadde han fortjent. Vi hadde ikke kommet for å høre en improvisert konsert for oppvaskmaskin, vinflasker og vekslepenger. Jeg vil rette en henstilling til Soria Moria/Akustisk Vinter om å holde to så forskjellige konserter separat. Det blir for komplisert å få med seg begge.

En frilansers erfaringer

2008-10-30T12:13:00.000-07:00

Jeg bor i Bærum, og har i en kort periode jobbet som frilanser i Budstikka. Da jeg snakket med en av redaksjonssjefene om avlønningen, som jeg mente var i snaueste laget (160 kroner i timen), fikk jeg vite at det var det de betalte, og at det sto nok av skriveføre mennesker i kø for å skjøtte dette arbeidet. Frilansforbundets satser var helt uinteressante.
Jeg tok et hint, pakket, og forlot redaksjonen.

For tiden leverer jeg til et par-tre redaksjoner/byråer, som betaler meg 1000 - 1500 kroner for en kronikk, eller 500 kroner timen for journalistisk bistand, men nylig kom jeg på en idé jeg mente Budstikka ville være interessert i, da den har lokal forankring. Jeg ringte redaksjonen, ba om å få snakke med kronikkredaktøren, og gjorde følgende selsomme erfaring.
Etter å ha lagt frem min idé, sier han at den er de svært interessert i. Vi drøfter format og lengde på kronikken, og jeg spør hva de betaler.
- Nei, betaler, sier han. - Vi trykker dette som et leserinnlegg. Inger kronikker honoreres hos oss.
Det viser seg at Budstikka kun trykker kronikker uten honorar. Det vil si; det som kommer på trykk er skrevet av folk som hever sin lønn hos andre, og ergo skriver, enten for en politisk sak (høyre), eller for å fremme et eller annet produkt eller en merkesak.
- Du får da ikke betalt for sånt, fortsetter han. - I Aftenposten, for eksempel, betaler de da ikke for kronikker.
Jeg forstår at jeg har misforstått. Jeg trodde jeg snakket med en kronikkredaktør, men har hele tiden samtalt med en sekretær som åpner brev til bladet, og setter disse for trykking.
- Takk for hjelpen, jeg tror jeg snakker med noen andre om dette, sier jeg, og trekker meg fåret ut av telefonen.
Synd for landets største lokalavis.

Ingresshelvetet

2008-10-30T12:10:00.000-07:00

Jeg vet ikke om det er smittsomt, men fenomenet sprer seg i radio, tv og kanskje særlig på nettet. Mer og mer av sendetiden i etermedier går med til å fortelle oss hva vi senere skal få vite. Ikke bare i form av teasere for kommende programmer, men også i form av selve programmenes oppbygging, hvor nå store deler av sendeflaten benyttes til å fortelle oss om hva programmet skal inneholde, eller enda verre: har inneholdt. Dette legger etter hvert beslag på så store andeler at det blir snaut med tid til selve innholdet. Tiden er gått med til å beskrive hva sendeflaten skal brukes til, i stedet for faktisk å benytte den til det.
Det er mulig at alt dette stammer fra nettet, hvor du gjerne først møter en side som viser til forskjellige andre sider som inneholder opplysninger om det du er ute etter. Når man da går videre, inn på en av disse sidene, får du vite hvilken del av problematikken som omhandles her, og når du så, litt forvirret, leter etter en link til dette stoffet, viser det seg at du faktisk nå har tilegnet deg alt på denne adressen. Vel, så kan du gå helt tilbake til søkemotoren og begynne den samme, ørkesløse vandringen igjen.
Resultatet blir det samme som i etermediene; en masse tips om hva du har i vente, faktisk så mye at det ikke er særlig rom igjen for å gi deg det du egentlig venter på.

Så vidt jeg kan skjønne har vi mistet noe her. I jungelen av nettsider, nærradioer og tv-kanaler har vi tapt et eller annet, men utviklingen går så fort og i så mange retninger at vi knapt har tid til å registrere et savn. Jeg erindrer en gammel Donald-historie hvor Donald og hans håpløse fetter Klodrik er på biltur. Klodrik dirigerer Donald inn på en enorm motorvei, og da Donald indignert utbryter at ”Dette går jo feil vei”, svarer Klodrik overlegent: ”Men ser du ikke hvor fort det går!”
Det er lett å bli blendet av tempo og mangfold, men mangfoldet i eteren har selv gitt råstoff til munnhellet om at jo flere tv-kanaler, jo mindre er det å se på.
I blant tenker jeg på Abraham Lincoln. Han levde i en tid hvor radio og tv ikke fantes. Likevel hadde han satt seg fore å bli valgt til USAs president, og følgelig skulle han drive valgkamp.
Det ble gjort ved å reise rundt til folkemøter i diverse større byer over hele kontinentet. Her samlet folk seg i store skarer for å høre Lincoln snakke. Det var han nemlig god til.
Han snakket gjerne i fem-seks timer på et slikt møte. I løpet av den tiden la han frem en problemstilling, bygget opp et resonnement, underbygget sine teorier, og førte dem frem til en entydig konklusjon. Folk satt som på nåler i seks timer og lyttet. Lincoln snakket.
Han hadde to kanaler ut til folk: avisene – og direkte tale.
Men dette er 150 år siden. Det kan virke som om datidens begrensede tilfang av muligheter satte større krav til presisjon i form og innhold, mens dagens kanaljungel har fjernet innholdet fra timeplanen.
Et folk som lever på ingresser og slagord vil over tid bli fattigere i ånden. Når man så hører om det økende antall skoleelever som aldri har lest en skjønnlitterær bok, er det skremmende perspektiver som dukker frem.
Jeg har vondt for å tro at særlig mange i dagens samfunn ville holde ut et sekstimers politisk resonnement à la Lincoln i radio eller tv. Vi ville knapt mestre de 30 timene som hadde gått med i forkant til å fortelle om programmet.
Men på den annen side: vi er blitt ”sinnssykt" gode på trendy ingresser og catchy slogans.

Nysprøytet

2008-08-08T02:14:00.000-07:00

En morgen tidlig i januar med høy himmel, skolefri og tre minusgrader, slengte jeg skøytene på skulderen og bega meg opp i Stensparken. Den lille plattingen på toppen av parken ble hver vinter sprøytet til skøyteis, og her krydde det av unger på 60-tallet. Stensparken er et merkelig krysningspunkt mellom ”øst” og ”vest”. På den ene siden åpner parken seg blidt mot sveitserhusene og villahavene i Pilestredet. Det var min hjemmebane. Øst for parken raser skråningene bratt ned mot gråbeingårdene i Thereses gate. Fra toppen av parken kan man skue begge verdener, og barna fra øst og vest møttes i Stensparken.
Min vei til parken gikk via Fastings gate. En uanselig, liten veistubb mellom Fagerborggaten og Pilestredet. Om vinteren var det ikke mye som skilte den fra andre veier i nabolaget, men under snøen var Fastings gate en av hovedstadens få grusveier; et minne fra tidligere tiders Oslo. Dype hjulspor vår og høst, skimrende av støv i juli, og med blomster i grøftekanten om forsommeren. Men denne januardagen er det snø; store fonner brettet pent til side. Villaene og murgårdene langs veien luter seg tunge mot vinterluften. Det knirker rytmisk under støvlene mine, og nyslipte skøyter dingler over skulderen. Klokken er kanskje ikke mer enn ti. Det er juleferie, men den store julehøytiden har liksom mistet grepet. Jeg har fått nok marsipan og hjemmebakte goro. Nå frister snø og is langt mer enn familien kan tilby. Det rekker med et par raske skiver ved kjøkkenbordet, så stormer jeg ned trappen med skøytene klirrende, og trekker et lettelsens sukk i det porten slår igjen bak meg.
Oppe i parken er imidlertid kommunens karer i ferd med å sprøyte. Kledd i forede overalls og med svære, tunge støvler, stamper de grovbygde karene rundt på skøytebanen med slanger i nevene. Frostrøyken stiger fra det kalde vannet. Gamle spor i isen jevnes ut. Jeg slutter meg til en liten gruppe jevnaldrende som står andektige og ser på. Det blir noe venting, men vi vet det er vel verdt tiden. Karene skrur av vannet etter hvert. Sneiper en fuktig rullings og retter en advarsel mot oss: - La isen være en times tid nå unger, så blir det bra. Vi nikker, åndeløse. Speilblank ligger isen og fryser til. Vi står stille med skøytene over skuldrene. Venter.

Til skrapern med flasker

2008-08-08T02:12:00.001-07:00

Mamma hadde en trillevogn hun benyttet når hun handlet i kolonialen nede i gata. En enkel metallkonstruksjon med to hjul og en kurv som kunne løftes ut av vognen. Det var en karakteristisk skranglelyd av Mamma og vognen når de var på vei fra butikken med melk og brød. Jeg var gjerne inne i hagen i nr. 6, og fru Ekheim kikket på meg med et skjelmsk smil og sa: - Der triller din mor forbi. Lyden var ikke til å ta feil av. Mammas energiske ganglag ga vognen et rytmisk driv og – klirr, klirr, klirr. Ingen av naboene var i tvil. Jeg husker godt at broren min hadde det ærefulle verv å trille vogna til skrapern, mens jeg ennå var for liten. Å gå til skrapern innebar å levere inn tomflasker av vin og brennevin for panting hos skraphandleren. Oppgaven var ærefull av forskjellige årsaker; for det første ansvaret. Det var ganske lang vei å trille, og den gikk gjennom et strøk hvor ungene ikke kviet seg for å rappe en flaske eller to av lasset, eller hele vogna for den saks skyld. For det andre var det slik av inntektene fra tomflaskesalget tilfalt panteren, og selv med 15 øre for hele og 5 øre for halve flasker ble det en liten formue for en pjokk den gang tre tyggiser kostet ti øre og en liten flaske brus kostet 64 øre + pant.Men tiden gikk, som den pleier, og en dag var det min tur til å gå til skrapern. Lasset var nok ikke av de største, men trillevogna var nå temmelig full av tomme vinflasker og gamle spritflasker som i en overgangsperiode hadde inneholdt hjemmelaget ripssaft.Ned til Fagerborggaten var det ingen fare. Her var det villastrøk med store hager foran husene, og dessuten var jeg på hjemmebane. Etter forseringen av Fagerborggaten begynte et annet miljø; Vibes gate, hvor den beryktede Vibesgjengen holdt til. Jeg kjente jo noen her også; Pero gikk i klassen min og han var blant de tøffeste på vår alder. Jeg kunne regne med ham om det ble problemer. Men det var en gang slik at vi var bare 8-9 år gamle og den egentlige Vibesgjengen var kretsen rundt søsteren til Pero. De var 14-15 år og røkte sigaretter på hjørnet utenfor Olsen.Olsen var innehaver av en frukt- og tobakkssjappe som lå midt i Vibes gate. I en fireetasjes leiegård som de fleste omkringliggende gårdene.
Før jeg kom dit, krysset jeg liksom tilfeldig gaten. Det var ikke alltid en ble lagt merke til med mindre man direkte brøytet seg vei gjennom flokken utenfor Olsen. Jeg må tilstå at jeg ofte var engstelig når jeg klirret forbi så uanfektet jeg kunne. Stort sett gikk det bra, og da var det strake veien ned til skrapern.Skraphandelen lå i en sidegate til Vibes gate, nesten nede ved Bogstadveien. En gammel, skakk tregård som en gang hadde vært hvit, men som nå var grå og grimet, uflidd som de grovbygde mannfolka som jobbet der.Det var en uforglemmelig lukt der inne. En gammel eim av ved, jern og støv med et stenk av rødvin etter alle tomflaskene. Skraphandlerne var alltid kamerater.- Flasker ja, denna veien, pleide en av dem å rope. Tvers gjennom hallen og inn på et av bakrommene hvor vinstanken overdøvet de andre elementene i luften. Her ble flaskene omhyggelig telt, og tilliten til en guttunge var stor når antallet ble annonsert: - 16 store og 7 små!Denne summen skulle jeg gjenta i kassen på veien ut, og først da ble pengene telt opp. Da jeg ble litt eldre hendte det jeg la på en flaske eller to når jeg kom til kassa, men jeg var, i alle fall de første årene, full av respekt for skrapern.
Hjemveien var preget av en helt annen stemning. Med tom vogn og 2,75 i lomma var jeg situasjonens herre og kunne til og med gå innom Olsen på hjemveien og bevilge meg en is av egne midler (50 øre).Så var det hjem til mamma med vogna, og med myntene skranglende i lomma sprang jeg ut igjen. Ut i den uinnskrenkede friheten jeg kjente når lekser og plikter var unnagjort, og jeg så vidt kunne holde tilbake et gisp i det porten gled igjen og verden lå åpen foran meg.

Borgerlønn – erstatning for tort og skade

2008-08-08T02:02:00.000-07:00

Fra tid til annen drøftes muligheten for borgerlønn i avisspaltene. Det er mange gode argumenter for å innføre en slik minstelønn for alle. Tilhengerne vil med denne ideen gjøre det mulig å overleve selv om man ikke er egnet for arbeidslivet, eller av en eller annen grunn har falt utenfor. Vi kunne vel alle ønske oss en verden uten tiggere og uteliggere. En joker i dette regnskapet er hvor mange stillinger man frigjør i kommunenes sosialkontor og arbeidsformidlingen. Jeg skal ikke gå inn på disse utregningene. Tall er ikke min sterke side.
Derimot vil jeg gjøre oppmerksom på et annet aspekt ved denne debatten: Mange får motforestillinger mot å betale folk som ikke har gjort en innsats og derved gjort seg fortjent til utbetalingen. Mitt poeng er at vi faktisk fortjener borgerlønn. Vi er utsatt for så store mengder visuell og auditiv søppel hver dag at vi faktisk burde ha noe erstatning for strevet.
Hvis du er riktig uheldig våkner du til en klokkeradio som står innstilt på en av de lettbente, reklamefinansierte kanalene. Før du er helt våken må du høre på et kobbel stemmer som i fistel anmoder deg om å løpe og kjøpe et eller annet helt uinteressant produkt. På vei til jobben bombarderes du med reklameplakater. Hvis du søker tilflukt i en avis for å slippe unna denne støyen, er du offer for en mer subtil markedsføring av en annen gruppe produkter som du heller ikke trenger.
Vel fremme på jobben åpner du innboksen din og sorterer ut den brorparten av mails som skal selge deg viagra, klokker og høyskolediplomer. Du sletter dem sammen med alle beskjedene om millionene du har vunnet. Deretter blir det å forsøke å unngå å ta stiling til pop-ups og andre forstyrrende elementer på weben. Slik går nu dagan.
Vel hjemme konfigurerer tv-apparatet dine egne tanker om tingene slik at de passer med massenes. Det gjelder å ha konsentrasjonen fokusert på Idol og Robinson-medlemmene. I tillegg skal du koordinere din oppfatning av nyhetsbildet slik at den stemmer over ens med den virkeligheten nyhetsbyråene vil at vi skal se. Faen skulle tenke egne tanker. Det kommer det neppe noe godt ut av. Dessuten må du bære ut stabelen med reklameaviser som er kommet postkassen din de siste dagene.
Mitt poeng er at denne livsførselen burde vi ha betalt for. Etter mitt syn burde man få en klekkelig erstatning bare for trusselen om P4 og VG i den umiddelbare nærhet året rundt. Ja, jeg er tilhenger av borgerlønn. Kall det gjerne tabloid-erstatning! Og jeg synes vi fortjener det.

Hver sin gode plass – og vel så det

2008-07-24T11:45:00.001-07:00

Her er et vers. Det kommer av seg selv.
Sonetten har jeg lært av Shakespeares penn.
Den drives av sin egen kraft. Et vell
av rim og roser har den som sin venn.
En rytme som er fast; en femstemt takt,
samt fjorten linjer – ikke mer enn det.
Slik opprettholdes alltid versets makt.
Man trenger ei sonetten for å se
at form og innhold må ha jevngod plass.
Kun en av dem gjør intet dikt perfekt.
Vi trenger begge, som i et palass
hvor stein og luft gir rom til narr og knekt!
Til slutt i verset brytes formen opp.
Det siste rimet blir sonettens stopp.

Til knes i krem

2008-07-24T11:40:00.000-07:00

Norge er på en underlig måte verdens beste land å bo i, og samtidig verdens verste land å bo i.

Spør en innvandrer om Norge og superlativene flommer. Her er det en god økonomi, jobb til de fleste, glimrende statlige og kommunale tjenester, sterke syke- og trygdeordninger og en masse andre tilbud som ofte er fraværende i andre deler av verden.

Spør du en innfødt, vil svarene ofte være helt annerledes. Vi husker f. eks. John Alvheims blodige slakt av norsk helsevesen. Det står altså ikke så bra til. Men det står åpenbart ikke på økonomien. For vi har jo råd.

En annen ting som forundrer folk, er den utrolige mangelen på smidighet og brukervennlighet i dette landet. Vi er mellom fire og fem millioner mennesker. Like mange som i en vanlig amerikansk by. Likevel er det knapt mulig å komme gjennom på telefonen til et menneske i offentlig forvaltning.
Vil vi i stedet personlig oppsøke et offentlig kontor, viser det seg at de åpner etter at du er gått på jobb, og stenger før du går fra jobben. Hvis dette blir en belastning over tid, og livet knyter seg, er det et halvt års ventetid på psykologisk hjelp.
I lille Norge.

Samtidig, i sentrum av Oslo, ligger problemene og flyter på overflaten som søppelet i Akerselva. Tiggerne har overtatt gatebildet. De kommer i organiserte bussturer fra fattige land og flommer inn over landet som flyter av melk og honning. De narkomane dominerer store deler av sentrum, og gjør fortauene utrivelige for fotgjengere og forretningsdrivende. Dette inkluderer også de prostituerte som har flyttet seg opp på Karl Johan. Spør en reiselivsansatt i Oslo kommune hva dette gjør med turistene!
Vi var nylig i København. En by dobbelt så stor som Oslo, med et langt synderegister både når det gjelder sexhandel og narkotika. Likevel har de klart å balansere problemene på en slik måte at det stadig er hyggelig å gå omkring i sentrum. Vi så ikke en tigger. Vi ble ikke tilbudt verken sex eller narkotika. Derimot besøkte vi en liten kafé på Nørrebro med forbud mot mobiltelefoner, men hvor man gjerne kunne røyke en sigarett. Det er så skuldrene sklir et hakk ned.

Vår velstand har kommet uforvarende på oss. Vi var et av vestens fattigste land til langt opp på sekstitallet. Gerhardsen syklet til stortinget, og Harald Grønningen tok skiene fatt når han skulle møte til start på et skirenn i Oslo-området. I løpet av én generasjon har vi tatt steget opp i den økonomiske eliten. Norge har på kort tid måttet lære seg et helt annet levesett. Der ministrene blir kjørt i limousine med privatsjåfør og skuddsikre ruter, og der skiheltene vandaliserer fjellheimen med sine laftede palasser. Vi har ikke klart å takle overgangen fra husmann til levemann.
Oljerikdommen har deflorert den norske dyden. Vi sitter tilbake med fulle bankbøker og tomme hjerter. Vi er så nedlesset med eiendommer, kjøretøyer og gjenstander at det er blitt tungt å gå.

Vi vasser til knes i krem.

Godt verktøy er halve jobben

2008-07-24T11:37:00.000-07:00

Et munnhell som har mye for seg. Vi har alle opplevd hvor frustrerende det er å jobbe med verktøy som ikke er skikket for det man skal ha gjort. Og motsatsen; hvor deilig det er å kunne føle hvordan verktøy og oppgave nærmest går opp i en høyere enhet når du finner den skrutrekkeren som passer til skruehodet.
Og vi kan godt føre verktøy litt ut over den tradisjonelle betydningen. Jeg husker godt da jeg begynte å spile bordtennis for en mannsalder siden. I begynnelsen var det helt greit å spille med en elendig finér-racket. Men etter hvert som jeg utviklet meg som spiller, satte jeg pris på å ha en god racket. Man stiller nok høyere krav til verktøyet jo lenger man er kommet som ”håndverker”. En fotograf vil gjerne ha apparat og utstyr som ”gir noe tilbake”; det samme kan man si om musikere, fiskere, bilister og andre entusiaster. Jo flinkere vi blir, jo høyere krav stilles til ”verktøyet”, og jo mer vil man ofre for å kunne tilegne seg det mest velegnede apparat/instrument/verktøy. Da er halve jobben gjort.
Så slår det meg; fra vugge til grav arbeider vi med et verktøy hvor de fleste gjør hva de kan for å spare, knipe inn, og nøye seg med halvgode løsninger. Et verktøy for den enkelte like mye som for familier, bedrifter, nasjonalstater og kloden som sådan. Vårt byttemiddel for varer og tjenester: pengene. Vi regner alt i penger, hver eneste innsats og jobb gjennom livet måles med penger. Det er dessuten statens virkemiddel for å gjøre livet levelig for innbyggerne, og det er bedriftenes viktigste verktøy.
Og der sitter vi med et verktøy og en måleenhet som det oftest er litt for lite av. Vi skulle gjerne hatt litt mer å bruke, vi ville gjerne spandert litt ekstra hele tiden, men de pengene har vi altså ikke, så kunsten blir å klare seg med noe litt dårligere enn det vi hadde tenkt. Vi har lyst på kvalitet i alle ledd, men så har vi altså ikke råd. Resultatet blir innsparinger, nedbemanninger, lavere kvalitet, dårligere sikkerhet, halvgode løsninger, og, i land som er vanskeligere stilt enn oss (det er mange), fattigdom, sult og nød.
Vi har sett det gang på gang. Det står ikke på produksjon, det står ikke på kunnskap, det står ikke på råvarer og raffineringsmetoder; det står og faller med det enkle faktum at vi er tvunget til å jobbe med et verktøy som det er for lite av, og som vi derfor må spare på. Jeg våger påstanden at dagens pengesystem gir oss et dårlig verktøy, og veldig mange av dagens vanskeligheter ute og hjemme kan spores tilbake til stramme budsjetter, rett og slett fordi det er mangel på penger.
”Godt verktøy er halve jobben”. Men noe godt verktøy for byttehandel med varer og tjenester har vi ikke. Derfor må vi slå oss til ro med halvgod jobb. Over hele linjen.

Fot

2008-07-24T11:16:00.000-07:00

Sarpsborg, sommeren ’08, kl. 23.00

Jeg sitter midt i et band. Folk skramler inn fra gata. Foreløpig strømmer syntetisk musikk ut av anlegget på Edvardts, men borte i kroken står trommesettet, pianoet og et par forsterkere. På veggen henger en Telecaster og en gammel Fender P-bass. Pianisten forteller en vits til trommisen på den andre siden av det runde, ustødige bordet. Bassisten bøyer seg over til meg og spør om fyr.
– Hva heter bandet, spør jeg.- Hardyguttene, sier Bjørn og gliser.

Fra v: Per, Tor-Inge, Knut og Bjørn. (Foto: Jens Magnus)

Vi sitter i portrommet, så vi er utendørs. Men godt under tak. Vinduene inn i lokalet ved siden av står halvåpne, overgangen mellom inne og ute er flytende. Musikken flyter. Det gjør sigarettrøyken også. Folk skramler, skåler og ler. Inne i baren har tappekranene det travelt.
Hele tre ganger i uka spiller bandet her på Edvardts. Det har de gjort lenge. Folk har hørt mange av låtene flere ganger. Og de elsker dem. Pluss det faktum at i blant kommer et helt sett med låter ingen har hørt dem spille før. Det låter like elskelig. Tor-Inge, Per, Bjørn og Knut. Ser man nærmere på dem, er dette karer som har levd et liv i rock’n’roll. Som lever. Som har spilt viktige roller i de fleste betydningsfulle comboer på Østlandet gjennom de siste 30 år. Og de kan sitt håndverk. Gitar, piano, bass og trommer. Fire karer som synger. Fire herrer som leverer varene og håndverket, uansett hvor mange øl publikum spanderer.
Og det låter. Tor-Inges hjerteskjærende gitar på et vanvittig volum i det lille rommet. Rullingen i Pers piano som nærmest truer strukturen i hele bygningen. Og Knut og Bjørns fjellstødige komp. Elvis. Beatles. Ellington. Simon. Weill. Peter Green. Alle klassikerne. Og publikum synger med. Trommer på bordene. Svinger i baren. Danser i portrommet med rullingsen dinglende. Jeg skrur av mobilen. Tar inn Sarpsborg-sommernatten. Denne lyse, flimrende, nesten fysiske luften. En svak eim fra Borregård på den andre siden av byen. Sarpsborg. En parentes i Østfolds sommerleven. En bakevje sett fra skjærgården ved Hvaler. Nå kåret til Norges varmeste by. Kanskje rett og slett på grunn av energien fra fire fyrer på Edvardts.
Det firkantete rommet buler ut i alle retninger. Tor-Inge har skrudd opp gitaren igjen. Per lener seg over brettet. Svetten drypper. Han tar i mot en ny halvliter fra en kvinne i lokalet. – Hvilken toneart er dere i, spør hun. Per rister på hodet. Høyrehånden hans legger en ny firklang i klaviaturet. –Aner ikke, sier han. Venstre hånd løfter halvliteren og fukter strupen. Han faller inn med tredje stemme i refrenget, smilende. Ute på gulvet, mellom bordene, svinger fire-fem mennesker seg.
Noen svette minutter senere er det en røyk. Hele bandet trekker ut i portrommet. Nikker til nyankomne, slår av en prat. Alle kjenner hverandre. I et hjørne sitter et bedugget par og krangler høylytt. I en annen krok kliner to ungdommer ubeskjedent. Folk veksler blikk, smiler, skåler. To voksne, dresskledde herrer kommer inn fra gaten. Her er plass til alle. Det blir midnatt i Sarpsborg. Bandet har to sett igjen. Tre hvis vi er heldige.
Bjørn har hentet kontrabassen. Vi får et jazzsett. Sobert og rent. Tor-Inge trakterer en romslig, svart Gretsch. Pers piano glir umerkelig inn i lederrollen. Knut kan alle tekstene. For et band! Publikum varver ett hakk ned. Samtalene blir mer konsistente og sammenhengende. Kvinneøynene en tanke mørkere. Ute feier en byge over byen og vasker ren de soloppvarmede gatene. Luften friskner noe. Det er 20 grader. Mørkere blir det ikke. Snarere tvert i mot.
Siste sett er rock’n’roll. Tor-Inge sjangler på barkrakken, men gitaren hans gråter og ler. Jeg bestiller en halvliter til i baren. Borg fatøl. Brunetten i baren åpner en flaske cognac til bandet. Skjenker rause drammer. – De er tørste nå, se, smiler hun og setter øynene i meg. Jeg nikker. Tar med ølen min ut. Natten er myk. Sarpsborg.