Totalt antall sidevisninger

fredag 8. april 2016

Nullskatt for de rike!


Så er det endelig bekreftet. Vi håpet kanskje at svindel kun var aktuell hos noen få, råtne epler i kurven. Men etter at Panamapapirene kom ut, vet vi at svindelen er nærmest konsekvent, og i alle lag av de velhavendes verden - enkeltpersoner, firmaer, folkevalgte, banker og store selskaper. Det er som de mest pessimistiske av oss fryktet: skatt er noe den jevne lønnsmottager betaler. De rike har da bedre vett.
Etter at avsløringene er begynt å strømme inn, ser vi svindlerne gjennomgå de forskjellige stadier: fornektelse, bortforklaringer, unnskyldninger og avvisning. Noen tilståelse sitter svært langt inne. Løgnen derimot, kommer lett. Den islandske statsminister valgte tilslutt å ta sin hatt og gå. Ikke dumt.
Fint med avsløringer av svindel, men alle disse avsløringene belyser bare symptomer.

Årsaken til svindelen ligger dypere. Så lenge vi har et samfunn hvor materiell rikdom er det ypperste bevis på suksess, og hvor pengeøkonomien gir mulighet for svindel og korrupsjon, er det naivt å tro at menneskene kan være hederlige i sin omgang med hverandre og fellesskapet. De siste dagers avsløringer burde i alle fall fjerne de siste, smuldrende rester av en slik tillit.

I vår del av verden har vi ristet på hodet av den utbredte korrupsjonen i deler av Asia og Afrika. Slik er da ikke her i den siviliserte verden? Jo, dessverre. En annen ting er at korrupsjonen i et fattig land som Nigeria er kjent, akseptert og utbredt. I den rike verden er slik praksis skjult, fornektet og avvist.  Men altså like utbredt, vel og merke hos de som har litt mer enn andre.

            Jeg har i alle år betalt skatt av mine inntekter. Ikke fordi jeg hadde så jævlig lyst, men fordi jeg hadde en blåøyd tro på den skandinaviske modellen. Kanskje den minst mislykkede av alle styreformer, hvor det som er godt for fellesskapet også gagner den enkelte. Så viser det seg altså at direktøren i et selskap som Nordea også nyter godt av statlige og kommunale tjenester. Han har bare rett og slett funnet en metode for å unngå å bidra til dette fellesskapet med deler av sin i utgangspunktet ufattelige høye lønn. Og ikke nok med det; denne metoden vil han gjerne gjøre tilgjengelig for andre som også har inntekter langt, langt over den jevne lønnsmottager, han som skal betale kalaset med sin snaue gasje.
Direktøren har også dekket bil, telefon, aviser, bolig og ferier av firmaet, ved siden av lønn og bonuser. Kanskje er det slik at han er så uvant med å betale regninger at det blir naturlig for ham å sitte på pengene sine og ikke dele noe av dem med andre? Hvis skattetilgangen blir snau, kan man da bare øke skattene for lønnsmottagerne?


            Jeg vet ikke om det blir like gøy å betale skatt neste år.

fredag 13. juni 2014

Ja, de penga

Hver eneste seddel i omløp, og hvert eneste bankinnskudd i verden, er i utgangspunktet lånt ut fra en bank. Alt skal før eller siden betales tilbake, med renter.
Det vil si at de pengene du til enhver tid har tilgjengelig ikke er noe annet enn din part av en gjeld, som skal betales tilbake til banken. At pengene går mange omveier på sin reise fra utlån til innbetaling, er bare en av mange metoder som gjør det vanskeligere å innse at pengene eksisterer som gjeld.
Så på denne måten er hver og en av oss bare en liten brikke i et stort spill som handler om å nedbetale gjeld. Hvis du har 25.000 kroner i lønn i måneden, er dette den delen av gjelden som du har fått i oppgave å betale tilbake.
Problemet er bare at selv om vi betaler ned all gjeld til alle banker på kloden, vil vi stadig skylde penger. Vi skylder rentene på disse lånene. For å dekke inn denne gjelden, trykkes det flere penger som sirkulerer en stund før de betales tilbake. Men gjelden vil alltid være større enn tilfanget av penger, fordi pengene til å dekke renter av gjelden ikke er skapt ennå.
Slik bygger vi langsomt en større og større pyramide av gjeld. Legger vi sammen alle lands utestående fordringer, ser vi at den samlede gjeld overstiger de pengene som til enhver tid er i omløp.
Konklusjonen bør jo bli at jo mindre penger vi har, jo mindre gjeld har vi. Men som de umælende sauer vi er, trykker vi bare flere, øker kredittrammen år for år, og synker dypere og dypere ned i uoverstigelig gjeld.
Tidligere ansatt i Verdensbanken, Karen Hudes, er overbevist om at dagens penger kommer til å bryte sammen, fordi de er skapt som gjeld og ikke som en positiv verdi. Dessuten er de ikke bakket opp av verdier, slik som tidligere pengeøkonomi var bakket opp av gull.
”Dette kan rett og slett ikke fortsette”, mener Hudes, og viser til at flere og flere folk etter hvert blir oppmerksomme på denne problematikken og dermed gradvis mister tilliten til dagens valutaer. Verdien i dagens penger er nemlig fullstendig avhengig av at folk har tillit til den, ettersom man ikke kan veksle disse pengene inn i noe annet (gull f.x.) Med andre ord har pengene i dag verdi, kun fordi folk er enige om at de har det. Den dagen denne tilliten er fullstendig undergravet, har vi den optimale finanskrise.

Heldigvis vil vi da kunne innse at verdier, det er folk, ressurser, maskiner, fabrikker, jord, skog og kunnskap. Dette er reelle verdier i seg selv, og ikke som dagens penger, kun et symbol på en verdi, fullstendig løsrevet fra klodens ressurser.



Nytenkning ønskes

… og så undrer man seg over hvorfor noen blir outsidere i samfunnet; stoffmisbrukere, alkoholikere, alle de som ikke klarer å tilpasse seg. Vel, kanskje det ligger noe i det de skal tilpasses til? La oss se.

De aller fleste av disse samfunnets pariakaste har hatt en ok barndom. Man blir jo tross alt født inn i en verden som, i alle fall i Norge, kan virke vidunderlig. Mat på bordet, en varm seng, et utemiljø med vann, gress og trær, venner og skole - det virker som et paradis.

Men så kommer virkeligheten gradvis veltende inn. Huset, sengen og maten fordrer at man selger seg inn i et arbeidsmarked hvor bunnlinjen styrer; den kortsiktige profitt. Hvor mange arbeidsplasser rett og slett er fullstendig uproduktive i forhold til hva mennesket og miljøet har behov for, og som i stedet bare bidrar til økologisk forverring eller opphoping av fullstendig ubrukelige gjenstander som etter et kort liv kastes på en overfylt dynge.

Og så vil man etter hvert begynne å se hva som skjer med den planeten man trodde var et paradis. Som overalt ellers er det profitten som rår, og på profittens alter ofres den ene biotopen etter den andre. Regnskogen voldtas, verdenshavene fylles med plast, matjorden svinner år for år, og har ikke sjanse til å regenerere seg i samme tempo. Men det virker som om dette ikke har noen betydning, da regnskapene er gode og man unngår røde tall i bunnlinjen.

De fleste av oss er på dette tidspunkt så indoktrinert og avstumpet i vårt følelsesliv at vi tror det er slik det skal være. Vi trår skyttelen frem og tilbake mellom arbeidsplass, kjøpesenter og tv-apparat og døyver eventuell bismak med en flaske rødvin i helgen.

Men noen beholder opplevelsen av barndommens paradis levende, og holder ikke ut å se at alt de elsket gjennom noen stakkede år skal trampes på og flås levende av en markedsøkonomi hvor det å sage av grenen vi sitter på faktisk er gjort til en paradeøvelse.
Da flykter man fra virkeligheten. Da er flukten i seg selv den eneste utvei.
Det kan være ubevisst, men de holder det simpelt hen ikke ut. Det eneste som hjelper er flaska - eller sprøyten.

Hva med å endre vår økonomiske virkelighet fremfor å forsøke å endre de få menneskene som antagelig har en sunn reaksjon på en skakkjørt verden?
Om du mislykkes i å tilpasse deg en syk virkelighet, er det ikke nødvendigvis deg det er noe galt med.                                                                                        (Jacque Fresco)


torsdag 30. mai 2013

Åpent brev til Gaia


For nå bare å begynne med deg, kloden vår, planeten vår, Gaia, Tellus, Jorden. Vårt felles habitat, som forsyner oss med det som er forutsetningene for vår eksistens – solenergi, vann, oksygen, proteiner, og alt det andre som holder liv i oss.
Denne kloden i det uutgrunnelige universet; en bitte liten, blå planet i kosmos, som ved en rekke tilfeldigheter har muligheter for liv: avstanden fra solen, luft og vann, månens evne til å balansere jordens rotasjon slik at vår vandring gjennom solsystemet er stabil nok til at liv kan opprettholdes og videreføres gjennom generasjoner, århundrer og tidsaldre.
Disse millioner av år som har ført til en utvikling fra det encellede liv via en rekke underlige mutasjoner frem til dagens menneske, en skapning med innsikt i sin egen situasjon og en hjerne som kan betrakte seg selv og sine omgivelser rasjonelt.
Vi har søkt i det uendelige rommet etter liv andre steder, men selv med våre teknisk avanserte instrumenter har vi ikke kunnet se noe annet sted i den delen av kosmos vi kan overskue hvor det er forutsetninger for liv, i den form vi kjenner det. Klodens liv hvor alle elementer henger sammen i et uløselig, symbiotisk hele.

Og så kan vi se på mennesket – hvert nyfødte barn som en lottogevinst – en sædcelle blant hundretusener som får befrukte egget. Det å bli født er som det meste annet en mikroskopisk sjanse i et kosmisk spill om tilfeldigheter. Det er en fellesnevner her. Vår klode – en biologisk abnormalitet, hvor nettopp de usannsynlige forutsetninger for liv samles i en og samme planet, og vårt personlige liv – et lykketreff av dimensjoner. Hvert menneske har hatt usannsynlig flaks, både med hensyn til vår klode og den ulogiske trekningen hvor akkurat denne sædcellen fikk komme inn og gi starten til et nytt liv – et liv som ble akkurat deg eller meg.

Så kommer det vanvittige paradokset. Etter å ha hatt mer flaks enn noen kan tenke seg. Å bli født, og det på en planet som ut fra sannsynlighetsberegning knapt skulle eksistere, hva gjør vi? Hva gjør vi med oss selv, med våre medmennesker og med kloden vi alle er avhengige av?
Vi plyndrer, vi dreper, vi mishandler, vi misbruker. Vi snylter på jorden og dens ressurser. Vi lemlester våre medmennesker med raffinerte våpen, vi spyr ut giftstoffer og søppel på vår vakre jord uten tanker på kommende generasjoner. Vi forurenser og tapper grunnvannet i økende tempo, vi forbruker matjorden med en fart som langt overskrider klodens evne til å generere ny. Vi tømmer kloden for olje i et vanvittig mas for så å spy den ut som eksos og røyk og søler til både atmosfæren, vannet og landjorden.

Så kommer det uunngåelige spørsmålet: hvorfor i all verden gjør vi det på denne måten?

Det eneste svaret ruver over oss i sin ulastelige mangel på logikk: for profitten! For muligheten til å tjene noen ekstra penger, helst så raskt som mulig. I lys av denne imbesile forretningstanken selger vi HIV-infiserte medisiner til syke, fattige medmennesker, vi sender ubemannede droner for å utslette hele byer med uskyldige barn, gamle og kvinner, vi hiver enorme mengder med fullt brukbare gjenstander på søppelbergene for å kjøpe nye, kortlivede tilsvarende som er produsert i fattige land av fattige mennesker, som treller i umenneskelige forhold i årevis uten relevant kompensasjon, uten ferier, uten rettigheter, uten menneskelighet, til de tarvelige bygningene de jobber i raser sammen over dem.

Vi oppfører oss som bortskjemte drittunger, som er misfornøyde med julegavene, slenger dem bort i en krok og hyler for å få mer. Hvor lenge skal menneskene oppføre seg sånn? Helt til vi har gjort kloden ubeboelig og vi kan sitte og gramse i våre kontoutskrifter mens luften langsomt blir umulig å puste i, mens vannet vårt stadig infiseres mer og mer av giftstoffer og kjemikalier, og hver millimeter av jordskorpen blir privatisert.

Eller er det en mikroskopisk sjanse for at en endring faktisk er på vei? At vi kan vokse opp? At vi begynner, langsomt, å innse at vi er nødt til å gripe sakene an på en helt annen måte. At vi faktisk må innse at vi er én familie på én klode, og hvis vi ikke begynner å samarbeide om å redde stumpene, kan vi bare si takk og farvel, og ønske kakerlakkene lykke til videre.

En annen verden er mulig, men da er vi nødt til å ha andre mål enn profitt. Det fordrer helt nye tankebaner, men skal vi løse et problem, bør vi benytte helt andre verktøy og virkemidler enn de som skapte problemene i utgangspunktet. Det er fullt mulig, og vil kunne gi oss et liv med en kvalitet vi i dag knapt kan drømme om, men vårt verdigrunnlag må endres radikalt.

Jeg frykter det verste, men klamrer meg til et halmstrå og hører skurtreskeren nærme seg.

Gaia, vår mor – kan du tilgi oss?

torsdag 4. oktober 2012

Likegyldighetens larm



Kanskje mest påfallende om man er så dristig at man skrur på tv om formiddagen. Jeg mener – man skulle jo tro at om man ikke har noe å formidle, er det ingen vits å lage tv-program om det. Men det gjør man. I dagens kabel-virkelighet er det fullt opp av programmer nesten hele dagen som faktisk ikke inneholder noe som helst. Det er til og med slik at jo mindre innhold, dess mer støyer det. Både visuelt og auditivt. Det er ingen sak å finne et program som virkelig er spektakulært uten å bringe seeren noe som helst av verdi. Lys og farger, folk i flotte kostymer, svære, lekre studioer, høy musikk og altså komplett blottet for innhold.
Radioen også. Masse kanaler hele dagen som spiller den samme, intetsigende musikken eller samtaler om ingen verdens ting. Noen kanaler har til og med gjort det til sin nisje: Rolige favoritter. Jomen sa jeg favoritter. Intetsigende mjæl kokt i hop av utslitte, gamle låter som av en eller annen grunn ble kuppet inn på listene ved en anledning, og som vi nå må lide oss gjennom gang på gang – om vi altså er så uheldige å tune inn på en slik kanal.

For ikke å snakke om tabloidavisene og ukebladene. Side opp og side ned med uinteressant pjatt ikledd fete typer, fargesprakende bilder og hippe ingresser. Det er så man kunne ønske at avisene måtte gå gjennom en forlagskonsulent først, så man var sikret et minimum av innhold med almenmenneskelig appell. Men sannsynligvis er det slik at om man konfronterer avisenes redaksjoner med dette, vil de avfeie det og vise til opplagstall: ”Det er jo dette folk vil ha!”  Bare tanken får meg til å grøsse. Jeg tror heller at et folk som i årevis er oppfostret på likegyldigheter, tar til takke med pjatt, bare det er spektakulært nok. Bare innholdet speiler tilstrekkelig kjendisrelatert stoff, hvor man kan få lese om de siste krumspringene til tannløse idoldeltagere og talkshow-verter. Jeg spør meg selv: Hvor dårlig kan det egentlig bli? Og overraskes igjen og igjen. Mangelen på innhold kompenseres ved en form som bråker og støyer så kraftig at man trollbindes av det, og altså ikke legger merke til at det faktisk ikke formidles noe som helst av betydning.
Så kommer spørsmålet. Hva skyldes denne forflatingen av våre medier? Jeg husker godt da jeg vokste opp, et stykke ned i forrige århundre. Med langt færre radio- og tv-kanaler. Den gangen var det da mulig å lese interessante ting, selv i Dagbladet? Kronikkene var da spenstige? Det var artikler som våget å kaste lys på viktige, og kanskje til og med ubehagelige spørsmål. Muligvis er det fordi man ikke lenger tør stille spørsmålstegn ved de viktige tingene. Fordi våre redaktører i alle eterens og pressens kanaler er så opptatt av opplagstall og lyttere at de ikke vil tråkke på noens tær. Det kunne jo ramme annonsøren, den hellige annonsøren, som ingen overlever uten et velpleiet forhold til.
Og da sitter vi der, med skjegget i parabolen, dømt til et evig pludder om likegyldigheter. Forvist til show hvor statsministere sykler på trehjulssykkel eller må ta en kvinnelig journalist på brystene. Tvi vøre! Er det ingen som for eksempel tør fortelle at krigen i Asia handler om olje, vann og våpensalg? Som våger å nevne at bygning 7 i World Trade Center styrtet til jorden i fritt fall uten å være truffet av noe fly, eller at vi utarmer jordas ressurser i et økende tempo, samtidig som vi ødelegger luft, vann og jordsmonn. Slikt ville være interessant stoff for media. Jeg tror faktisk også det er nok å velge i.