Fear of flying?

Jeg har vært en svipptur i Berlin. Det var grundig sjekk ut av Norge, men den bleknet i forhold til det jeg opplevde på vei ut av Schönefeld utenfor Berlin.
Etter at jeg hadde blitt gjennomsøkt med elektronisk verktøy for å avdekke nøkler, beltespenner, proteser, innleggssåler og andre opplagte kaprervåpen, måtte jeg blottlegge toalettmappen min for en humørløs, kvinnelig funksjonær. Hun regnet med at jeg hadde deodorant og tannpasta i den. Ganske riktig. Det skulle tatt seg ut om jeg bordet flyet med slike dommedagsremedier innen rekkevidde. Det måtte avhjelpes øyeblikkelig. Jeg måtte da gå til en automat og kjøpe en plastpose med lukkemekanisme til den nette sum av 0,50 Euro.
Oppi denne skulle tannpastaen og deodoranten, må vite!
Faen skulle være flyplassansatt i våre dager. Jeg hadde sluttet på flekken om min overordnede hadde pålagt meg å flytte folks tannpastatuber fra en toalettmappe til en plastpose i samme ryggsekk.

En passant fortet vi oss å drikke opp medbragt vann før vi gikk gjennom kontrollen. Væsker må ikke medtas. De kan være giftige, eksplosive og flyfarlige generelt.
Det må da være lettere å be passasjeren ta en slurk av flasken? Da vil vel potensielle terrorister kvie seg i det lengste, mens vi andre kan ta med vann gjennom sikkerhetskontrollen fremfor å kjøpe nytt vann i en dyrere kiosk innenfor kontrollen. For det er ikke frakt av vann som er problemet tydeligvis, men frakt av vann som ikke er handlet på flyplassen. Det må man da gjerne ta med seg. I mengder.

Er det bare jeg som ikke er fornøyd med nye sikkerhetsrutiner innført etter at Bushdynastiet bestemte seg for å terrorisere WTC?

For sent å snu?

Det er den krevende forventningssyklusen vi er inne i. Mer. Hele tiden. Mer.
I stedet for rolig å tenke gjennom: hva er det jeg trenger?
Mer. Av alt. Nytt. Større. Bedre. Nytt design. En til. Mer.
Og, fy faen så fort det går. Fra du kommer deg opp; radio, aviser, tv, annonser, bil, hus, kattemat.
Og så er det alle seriene og programmene man skal følge. Og fotballen og VM og…
Og folk maser av gårde. Og Siv er på radioen, og Jens, og Torbjørn, å nei, å nei.
Og presidentvalg og naturkatastrofer og gallakjoler og bakt calzone
- Hva slags hvitvin vil du ha til leirskredet i Namsos?
Bare tenk deg alt som går an å finne på til i morgen. Jeg vet ikke om jeg får sove en gang. Av bare nervøs nysgjerrighet. Mer. I morgen.

Ærlig talt: Jeg synes det går litt fort i svingene her. Folk har jo ikke tenkt seg om siden 50-tallet. Vi har da ikke tid til det. Det koster jamen sin mann bare å holde det gående her.

Ad undas

Underveis hit har vi mistet noe menneskene alltid har hatt med seg, fra de tidligste tider: Muligheten til å endre det livet de holder på med til fordel for noe annet, før det er for sent. Den sjansen har vi ikke lenger, ser det ut som. Nå går det så målbevisst og raskt unna at alt vi egentlig kan håpe på er å være opptatt når det smeller. Det vil si veldig opptatt. Lenge. For når denne forventningssyklusen vi er inne i bare får fortsette, kommer visst alt til å bryte sammen på en gang. Da ryker boligmarkedet samtidig med isbjørnene, ozonlaget, golfstrømmen, posten, nynorsken, regnskogen, urbefolkningen, pandaene, kloakken, demningene, og isen på polene. Og biene. Og betalingsevnen. Og lånet.

For det er for sent å snu nå? Er det ikke? På baksiden av Dennis Meadows’ bok ”Limits to growth” står det (fritt oversatt): Vårt sosiale og økonomiske system kommer til å kollapse i løpet av maks 70 år, om ikke drastiske endringer finner sted ganske raskt.
Boken kom i 1972. Inne i boken står det så vidt jeg husker at om vi ikke tar nye grep i løpet av 20 år, skal det godt gjøres å unngå krise. Nå er heldigvis moder jord veldig flink til å rydde opp etter oss, men vi stiller vel store krav til avfallshåndteringen her på planeten vår, ikke sant? Dessuten var det ikke økologien som bekymret forfatterne mest, men våre sosiale og økonomiske systemer. Klimakrise og finanskrise er visst bare en hånlig forrett til det vi har i vente. Forskningsarbeidet som la grunnlaget for boken var for øvrig bestilt av Club of Rome. Kan ikke se at undersøkelsene førte til noen drastiske endringer fra deres side heller. Nei, de hadde vel ikke tid…

Og hvordan vi skal få gjort noen viktige, avgjørende grep nå… ? Nei, det går over min forstand. Jeg må legge meg, skal tidlig på jobben. I morgen er det finale i hopp og Man U spiller borte. Samtidig. Har du mulighet til å ta opp kampen for meg? Så leverer jeg dvd-filmene.

Veien til Venus

Men jeg tilstår jeg har lett etter alternativer.
Og jeg har ikke gitt meg helt. Jeg har kikket på nettet for å se om det var dukket opp noe bedre enn kooperativtanken de siste 10 årene. Og jeg finner et enormt nettverk av hat og konspirasjoner og beskyldninger hvor alle anklager alle for å gjøre alt feil. Du snakker om utgangspunkt for dialog!
Nå haster det nemlig. Og det første vi må gjøre, er å erkjenne at om vi fortsetter på denne kursen, går det på trynet. Fort. Vi har egentlig ikke tid til å krangle om det en gang. Om det bare finnes noen som har ett bærekraftig alternativ til dagens situasjon, må vi søke å avbryte forventningsjaget med én gang. Vi kan ikke vente lenger. Vi må ta nye grep.

Venusprosjektet lanserer et nytt, modig alternativ. Jeg ser ingen andre alternativer. Fortsetter vi forventningsjaget uten å blunke, er jeg redd det skjærer seg. For fremtidige generasjoner også. Kan vi ta på oss det, da?
Orker vi i det hele tatt å vurdere det?

Nei, det var banksjef man skulle vært

For en legmann som meg er det umulig å forstå hvordan det amerikanerne kaller ”fractional banking” kan foregå. I korte trekk betyr dette at bankene kan låne ut større pengebeløp enn de faktisk har. Vanligvis beregnes denne faktoren til rundt 9. Altså en bank med en egenkapital på 100 millioner kan låne ut 900 millioner.
Slik har det vært i årevis. Basert på det enkle faktum at mange bankkunder lar sine penger stå inne over tid. Hvordan noen kan låne ut noe de ikke har, og så attpå til forlange renter for dette, går over min forstand. Jeg har lenge trodd at dette var mulig bare fordi folk ikke visste om metoden.
Men nå er folk fra regjeringen i nyhetene og sier at de vil sprøyte 50 milliarder kroner inn i banksystemet. ”Dette vil gjøre dem i stand til å bedre evnen til utlån. Nå kan de låne ut rundt 500 milliarder mer”, sier statsministeren friskfyraktig.
Akkurat.
Bankene får 50 mrd mer. Og låner ut 500 mrd mer. De låner altså ut 450 mrd de ikke har. Og dette skal låntagerne betale renter for.
Jeg vet ikke noe dekkende begrep for denne transaksjonspraksisen. Svindel. Nei, for svakt.
Hadde noen i andre bransjer forsøkt dette. Forlange betaling for noe de i utgangspunktet ikke har, kommer Forbrukerrådet kjapt på banen.
Merkelig at bankene skal ha helt egne regelsett å jobbe etter.
En annen ting er at det var bankvesenet som fikk i stand dagens uføre i utgangspunktet. Ergo burde de kanskje ha mer - som takk for innsatsen. Eller hvordan det nå blir…

En utilsiktet dobbeltkonsert

I 2007 var jeg på konsert med Jan Eggum på Soria Moria. Det ble en sammensatt opplevelse. Jeg skal ikke begi meg inn på en konsertanmeldelse i denne epistel, bare kort vise til at Eggum er en kunstner med solid kontroll over både tekst og musikk. Dessuten begynner det nå snart å bli morsommere mellom låtene enn når han synger. Å høre Eggums små epistler fra hverdagslivet er virkelig verbalkunst av klasse. Jeg trenger neppe minne om hans alltid uforutsigbare gitarspill, spennende melodier og muntermelankolske tekstunivers.

Nei, det jeg har lyst til å fortelle om er en lytteropplevelse vi som sto bak i lokalet fikk i tillegg til Eggum-konserten. Der finnes det nemlig en bar, iført en bartender med oppgave å selge drikkevarer til gjestene. Dette mestret han, om enn noe langsomt. Men jeg spurte meg flere ganger om det sto noe i hans arbeidsinstruks om støy. Vi som sto rundt var først lamslåtte vitner til at bartenderen satte på en støyende oppvaskmaskin midt i en av Eggums vare ballader. En av mine venner spurte sogar om dette var nødvendig. – Oppvaskmaskinen var full, var det kontante svaret.Heldigvis var det en rask maskin. Kort tid etter romsterte bartenderen så iherdig i skuffen med vekslepenger at halve publikumsmassen snudde seg mot baren for å se hva i all verden som forgikk. Kanskje han bare lette etter en femmer? Må det bråke så infernalsk? Vi var tross alt på en konsert for akustisk gitar og vokal.Deretter var det tydeligvis på tide å gå gjennom vinlageret. Gjennom et par låter klirret det resolutt fra baren. Det virket som om samtlige flasker der inne skulle slås mot hver av de andre. Var det for å teste kvaliteten på flaskene? Jo lenger vi kom ut i konserten, jo flere spørsmål dukket opp om hva som egentlig foregikk bak bardisken. Var han ansatt av et konkurrerende plateselskap for å sabotere Eggums opptreden? Hadde han et personlig horn i siden til artisten? Det var vanskelig å si.Et par ganger forlot bartenderen sin post for å brøyte seg gjennom lokalet. Det foregikk på en slik måte at han med en arm løftet banet seg vei og skjøv folk til side, slik at han selv ikke ble nødt til å sette ned den farten han hadde bestemt seg for. Kanskje en metode for å selge flere øl (det må ha blitt spilt atskillige dråper på disse raidene i et velfylt lokale)?
Det ble dessverre vanskelig å gi Eggum full konsentrasjon denne kvelden, og det hadde han fortjent. Vi hadde ikke kommet for å høre en improvisert konsert for oppvaskmaskin, vinflasker og vekslepenger. Jeg vil rette en henstilling til Soria Moria/Akustisk Vinter om å holde to så forskjellige konserter separat. Det blir for komplisert å få med seg begge.

En frilansers erfaringer

Jeg bor i Bærum, og har i en kort periode jobbet som frilanser i Budstikka. Da jeg snakket med en av redaksjonssjefene om avlønningen, som jeg mente var i snaueste laget (160 kroner i timen), fikk jeg vite at det var det de betalte, og at det sto nok av skriveføre mennesker i kø for å skjøtte dette arbeidet. Frilansforbundets satser var helt uinteressante.
Jeg tok et hint, pakket, og forlot redaksjonen.

For tiden leverer jeg til et par-tre redaksjoner/byråer, som betaler meg 1000 - 1500 kroner for en kronikk, eller 500 kroner timen for journalistisk bistand, men nylig kom jeg på en idé jeg mente Budstikka ville være interessert i, da den har lokal forankring. Jeg ringte redaksjonen, ba om å få snakke med kronikkredaktøren, og gjorde følgende selsomme erfaring.
Etter å ha lagt frem min idé, sier han at den er de svært interessert i. Vi drøfter format og lengde på kronikken, og jeg spør hva de betaler.
- Nei, betaler, sier han. - Vi trykker dette som et leserinnlegg. Inger kronikker honoreres hos oss.
Det viser seg at Budstikka kun trykker kronikker uten honorar. Det vil si; det som kommer på trykk er skrevet av folk som hever sin lønn hos andre, og ergo skriver, enten for en politisk sak (høyre), eller for å fremme et eller annet produkt eller en merkesak.
- Du får da ikke betalt for sånt, fortsetter han. - I Aftenposten, for eksempel, betaler de da ikke for kronikker.
Jeg forstår at jeg har misforstått. Jeg trodde jeg snakket med en kronikkredaktør, men har hele tiden samtalt med en sekretær som åpner brev til bladet, og setter disse for trykking.
- Takk for hjelpen, jeg tror jeg snakker med noen andre om dette, sier jeg, og trekker meg fåret ut av telefonen.
Synd for landets største lokalavis.

Ingresshelvetet

Jeg vet ikke om det er smittsomt, men fenomenet sprer seg i radio, tv og kanskje særlig på nettet. Mer og mer av sendetiden i etermedier går med til å fortelle oss hva vi senere skal få vite. Ikke bare i form av teasere for kommende programmer, men også i form av selve programmenes oppbygging, hvor nå store deler av sendeflaten benyttes til å fortelle oss om hva programmet skal inneholde, eller enda verre: har inneholdt. Dette legger etter hvert beslag på så store andeler at det blir snaut med tid til selve innholdet. Tiden er gått med til å beskrive hva sendeflaten skal brukes til, i stedet for faktisk å benytte den til det.
Det er mulig at alt dette stammer fra nettet, hvor du gjerne først møter en side som viser til forskjellige andre sider som inneholder opplysninger om det du er ute etter. Når man da går videre, inn på en av disse sidene, får du vite hvilken del av problematikken som omhandles her, og når du så, litt forvirret, leter etter en link til dette stoffet, viser det seg at du faktisk nå har tilegnet deg alt på denne adressen. Vel, så kan du gå helt tilbake til søkemotoren og begynne den samme, ørkesløse vandringen igjen.
Resultatet blir det samme som i etermediene; en masse tips om hva du har i vente, faktisk så mye at det ikke er særlig rom igjen for å gi deg det du egentlig venter på.

Så vidt jeg kan skjønne har vi mistet noe her. I jungelen av nettsider, nærradioer og tv-kanaler har vi tapt et eller annet, men utviklingen går så fort og i så mange retninger at vi knapt har tid til å registrere et savn. Jeg erindrer en gammel Donald-historie hvor Donald og hans håpløse fetter Klodrik er på biltur. Klodrik dirigerer Donald inn på en enorm motorvei, og da Donald indignert utbryter at ”Dette går jo feil vei”, svarer Klodrik overlegent: ”Men ser du ikke hvor fort det går!”
Det er lett å bli blendet av tempo og mangfold, men mangfoldet i eteren har selv gitt råstoff til munnhellet om at jo flere tv-kanaler, jo mindre er det å se på.
I blant tenker jeg på Abraham Lincoln. Han levde i en tid hvor radio og tv ikke fantes. Likevel hadde han satt seg fore å bli valgt til USAs president, og følgelig skulle han drive valgkamp.
Det ble gjort ved å reise rundt til folkemøter i diverse større byer over hele kontinentet. Her samlet folk seg i store skarer for å høre Lincoln snakke. Det var han nemlig god til.
Han snakket gjerne i fem-seks timer på et slikt møte. I løpet av den tiden la han frem en problemstilling, bygget opp et resonnement, underbygget sine teorier, og førte dem frem til en entydig konklusjon. Folk satt som på nåler i seks timer og lyttet. Lincoln snakket.
Han hadde to kanaler ut til folk: avisene – og direkte tale.
Men dette er 150 år siden. Det kan virke som om datidens begrensede tilfang av muligheter satte større krav til presisjon i form og innhold, mens dagens kanaljungel har fjernet innholdet fra timeplanen.
Et folk som lever på ingresser og slagord vil over tid bli fattigere i ånden. Når man så hører om det økende antall skoleelever som aldri har lest en skjønnlitterær bok, er det skremmende perspektiver som dukker frem.
Jeg har vondt for å tro at særlig mange i dagens samfunn ville holde ut et sekstimers politisk resonnement à la Lincoln i radio eller tv. Vi ville knapt mestre de 30 timene som hadde gått med i forkant til å fortelle om programmet.
Men på den annen side: vi er blitt ”sinnssykt" gode på trendy ingresser og catchy slogans.

Nysprøytet

En morgen tidlig i januar med høy himmel, skolefri og tre minusgrader, slengte jeg skøytene på skulderen og bega meg opp i Stensparken. Den lille plattingen på toppen av parken ble hver vinter sprøytet til skøyteis, og her krydde det av unger på 60-tallet. Stensparken er et merkelig krysningspunkt mellom ”øst” og ”vest”. På den ene siden åpner parken seg blidt mot sveitserhusene og villahavene i Pilestredet. Det var min hjemmebane. Øst for parken raser skråningene bratt ned mot gråbeingårdene i Thereses gate. Fra toppen av parken kan man skue begge verdener, og barna fra øst og vest møttes i Stensparken.
Min vei til parken gikk via Fastings gate. En uanselig, liten veistubb mellom Fagerborggaten og Pilestredet. Om vinteren var det ikke mye som skilte den fra andre veier i nabolaget, men under snøen var Fastings gate en av hovedstadens få grusveier; et minne fra tidligere tiders Oslo. Dype hjulspor vår og høst, skimrende av støv i juli, og med blomster i grøftekanten om forsommeren. Men denne januardagen er det snø; store fonner brettet pent til side. Villaene og murgårdene langs veien luter seg tunge mot vinterluften. Det knirker rytmisk under støvlene mine, og nyslipte skøyter dingler over skulderen. Klokken er kanskje ikke mer enn ti. Det er juleferie, men den store julehøytiden har liksom mistet grepet. Jeg har fått nok marsipan og hjemmebakte goro. Nå frister snø og is langt mer enn familien kan tilby. Det rekker med et par raske skiver ved kjøkkenbordet, så stormer jeg ned trappen med skøytene klirrende, og trekker et lettelsens sukk i det porten slår igjen bak meg.
Oppe i parken er imidlertid kommunens karer i ferd med å sprøyte. Kledd i forede overalls og med svære, tunge støvler, stamper de grovbygde karene rundt på skøytebanen med slanger i nevene. Frostrøyken stiger fra det kalde vannet. Gamle spor i isen jevnes ut. Jeg slutter meg til en liten gruppe jevnaldrende som står andektige og ser på. Det blir noe venting, men vi vet det er vel verdt tiden. Karene skrur av vannet etter hvert. Sneiper en fuktig rullings og retter en advarsel mot oss: - La isen være en times tid nå unger, så blir det bra. Vi nikker, åndeløse. Speilblank ligger isen og fryser til. Vi står stille med skøytene over skuldrene. Venter.