Totalt antall sidevisninger

torsdag 30. mai 2013

Åpent brev til Gaia


For nå bare å begynne med deg, kloden vår, planeten vår, Gaia, Tellus, Jorden. Vårt felles habitat, som forsyner oss med det som er forutsetningene for vår eksistens – solenergi, vann, oksygen, proteiner, og alt det andre som holder liv i oss.
Denne kloden i det uutgrunnelige universet; en bitte liten, blå planet i kosmos, som ved en rekke tilfeldigheter har muligheter for liv: avstanden fra solen, luft og vann, månens evne til å balansere jordens rotasjon slik at vår vandring gjennom solsystemet er stabil nok til at liv kan opprettholdes og videreføres gjennom generasjoner, århundrer og tidsaldre.
Disse millioner av år som har ført til en utvikling fra det encellede liv via en rekke underlige mutasjoner frem til dagens menneske, en skapning med innsikt i sin egen situasjon og en hjerne som kan betrakte seg selv og sine omgivelser rasjonelt.
Vi har søkt i det uendelige rommet etter liv andre steder, men selv med våre teknisk avanserte instrumenter har vi ikke kunnet se noe annet sted i den delen av kosmos vi kan overskue hvor det er forutsetninger for liv, i den form vi kjenner det. Klodens liv hvor alle elementer henger sammen i et uløselig, symbiotisk hele.

Og så kan vi se på mennesket – hvert nyfødte barn som en lottogevinst – en sædcelle blant hundretusener som får befrukte egget. Det å bli født er som det meste annet en mikroskopisk sjanse i et kosmisk spill om tilfeldigheter. Det er en fellesnevner her. Vår klode – en biologisk abnormalitet, hvor nettopp de usannsynlige forutsetninger for liv samles i en og samme planet, og vårt personlige liv – et lykketreff av dimensjoner. Hvert menneske har hatt usannsynlig flaks, både med hensyn til vår klode og den ulogiske trekningen hvor akkurat denne sædcellen fikk komme inn og gi starten til et nytt liv – et liv som ble akkurat deg eller meg.

Så kommer det vanvittige paradokset. Etter å ha hatt mer flaks enn noen kan tenke seg. Å bli født, og det på en planet som ut fra sannsynlighetsberegning knapt skulle eksistere, hva gjør vi? Hva gjør vi med oss selv, med våre medmennesker og med kloden vi alle er avhengige av?
Vi plyndrer, vi dreper, vi mishandler, vi misbruker. Vi snylter på jorden og dens ressurser. Vi lemlester våre medmennesker med raffinerte våpen, vi spyr ut giftstoffer og søppel på vår vakre jord uten tanker på kommende generasjoner. Vi forurenser og tapper grunnvannet i økende tempo, vi forbruker matjorden med en fart som langt overskrider klodens evne til å generere ny. Vi tømmer kloden for olje i et vanvittig mas for så å spy den ut som eksos og røyk og søler til både atmosfæren, vannet og landjorden.

Så kommer det uunngåelige spørsmålet: hvorfor i all verden gjør vi det på denne måten?

Det eneste svaret ruver over oss i sin ulastelige mangel på logikk: for profitten! For muligheten til å tjene noen ekstra penger, helst så raskt som mulig. I lys av denne imbesile forretningstanken selger vi HIV-infiserte medisiner til syke, fattige medmennesker, vi sender ubemannede droner for å utslette hele byer med uskyldige barn, gamle og kvinner, vi hiver enorme mengder med fullt brukbare gjenstander på søppelbergene for å kjøpe nye, kortlivede tilsvarende som er produsert i fattige land av fattige mennesker, som treller i umenneskelige forhold i årevis uten relevant kompensasjon, uten ferier, uten rettigheter, uten menneskelighet, til de tarvelige bygningene de jobber i raser sammen over dem.

Vi oppfører oss som bortskjemte drittunger, som er misfornøyde med julegavene, slenger dem bort i en krok og hyler for å få mer. Hvor lenge skal menneskene oppføre seg sånn? Helt til vi har gjort kloden ubeboelig og vi kan sitte og gramse i våre kontoutskrifter mens luften langsomt blir umulig å puste i, mens vannet vårt stadig infiseres mer og mer av giftstoffer og kjemikalier, og hver millimeter av jordskorpen blir privatisert.

Eller er det en mikroskopisk sjanse for at en endring faktisk er på vei? At vi kan vokse opp? At vi begynner, langsomt, å innse at vi er nødt til å gripe sakene an på en helt annen måte. At vi faktisk må innse at vi er én familie på én klode, og hvis vi ikke begynner å samarbeide om å redde stumpene, kan vi bare si takk og farvel, og ønske kakerlakkene lykke til videre.

En annen verden er mulig, men da er vi nødt til å ha andre mål enn profitt. Det fordrer helt nye tankebaner, men skal vi løse et problem, bør vi benytte helt andre verktøy og virkemidler enn de som skapte problemene i utgangspunktet. Det er fullt mulig, og vil kunne gi oss et liv med en kvalitet vi i dag knapt kan drømme om, men vårt verdigrunnlag må endres radikalt.

Jeg frykter det verste, men klamrer meg til et halmstrå og hører skurtreskeren nærme seg.

Gaia, vår mor – kan du tilgi oss?

2 kommentarer:

Daniel Krussand sa...

God beskrivelse av situasjonen.
Men, tilfeldig - nei.
Gud har skapt universet, jorden og deg med en hensikt, Jens

Hilsen Dan

Jens Magnus sa...

Hei Dan, og takk for innspill. Så vidt jeg kan se snakker heller ikke jeg om tilfeldigheter her. Jeg er bare så oppgitt over at menneskene ikke har funnet noe alternativ til pengeøkonomien som ødelegger alt rundt oss. Og det er velneppe hensikten???