… og så undrer man seg over hvorfor noen blir outsidere i
samfunnet; stoffmisbrukere, alkoholikere, alle de som ikke klarer å tilpasse
seg. Vel, kanskje det ligger noe i det de skal tilpasses til? La oss se.
De aller fleste av disse samfunnets pariakaste har hatt en
ok barndom. Man blir jo tross alt født inn i en verden som, i alle fall i
Norge, kan virke vidunderlig. Mat på bordet, en varm seng, et utemiljø med vann,
gress og trær, venner og skole - det virker som et paradis.
Men så kommer virkeligheten gradvis veltende inn. Huset,
sengen og maten fordrer at man selger seg inn i et arbeidsmarked hvor
bunnlinjen styrer; den kortsiktige profitt. Hvor mange arbeidsplasser rett og
slett er fullstendig uproduktive i forhold til hva mennesket og miljøet har behov
for, og som i stedet bare bidrar til økologisk forverring eller opphoping av
fullstendig ubrukelige gjenstander som etter et kort liv kastes på en overfylt
dynge.
Og så vil man etter hvert begynne å se hva som skjer med den
planeten man trodde var et paradis. Som overalt ellers er det profitten som
rår, og på profittens alter ofres den ene biotopen etter den andre. Regnskogen
voldtas, verdenshavene fylles med plast, matjorden svinner år for år, og har
ikke sjanse til å regenerere seg i samme tempo. Men det virker som om dette
ikke har noen betydning, da regnskapene er gode og man unngår røde tall i
bunnlinjen.
De fleste av oss er på dette tidspunkt så indoktrinert og
avstumpet i vårt følelsesliv at vi tror det er slik det skal være. Vi trår
skyttelen frem og tilbake mellom arbeidsplass, kjøpesenter og tv-apparat og
døyver eventuell bismak med en flaske rødvin i helgen.
Men noen beholder opplevelsen av barndommens paradis
levende, og holder ikke ut å se at alt de elsket gjennom noen stakkede år skal
trampes på og flås levende av en markedsøkonomi hvor det å sage av grenen vi
sitter på faktisk er gjort til en paradeøvelse.
Da flykter man fra virkeligheten. Da er flukten i seg selv
den eneste utvei.
Det kan være ubevisst, men de holder det simpelt hen ikke
ut. Det eneste som hjelper er flaska - eller sprøyten.
Hva med å endre vår økonomiske virkelighet fremfor å forsøke
å endre de få menneskene som antagelig har en sunn reaksjon på en skakkjørt
verden?
Om du mislykkes i å
tilpasse deg en syk virkelighet, er det ikke nødvendigvis deg det er noe galt
med. (Jacque Fresco)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar