Så sitter jeg her igjen. Med en av jekslene nesten jevnet med gommen. Jeg må ha en krone på tannen. Og det er ikke den første. En slik krone har et vel så misvisende navn som krone-isen. Verken den eller kronen jeg skal ha i munnen koster noe i nærheten av en krone. Nå er det riktignok et par år siden sist jeg fikk gjort et slikt dramatisk inngrep i tanngarden, men jeg husker da granngivelig at det var snakk om flere tusen. Kroner.
Men det er ingen bønn. Kronen må på. Selve tannen er brukket. Det skjedde i møtet med en skive kneippbrød med ost. Harde tak, stakkars tann. Det tålte den ikke. Jeg kjente det plutselig var et hardt legeme inne i munnhulen, og fikk forsiktig spyttet det ut i hånden. Det var altså veggen av en tidligere behandlet tann. Den var vel noe under en millimeter tykk. Det er da lite til å være en jeksel?
Og her er vi ved det jeg vil frem til. Det er nå fire eller fem av mine jeksler som er brukket i forbindelse med ganske alminnelige tyggeoppdrag. Men hva kan det komme av da? Tannlegen min (som profiterer på mine kroner) kunne fortelle at av min jeksel var det bare et tynt skall tilbake. Resten var en stor, stygg fylling med amalgam fra 60-tallet. Fra skoletannpleien.
Skoletannpleien. Er det flere av dere som husker den, eller er det fortrengt? Jeg husker. Hvordan jeg krympet meg bak i klasserommet når navnet mitt ble ropt opp, og jeg måtte gå den tunge veien til skoletannlegens kontor. Med hjertet langt nede i bukhulen tok jeg plass i den svarte stolen som luktet av svette og adrenalin fra tusener av små elever. Så, etter noe fikling med blanke stenger med kroker på, var det ubønnhørlig frem med boret. Selve boret! Svetten piplet på pannen mens skoletannpleieren la seg på boret med hele sin kroppsvekt. Her skal jeg si deg det var tannlege som kunne borre! Vantro ålte jeg tungen ned i hullet i den lille pausen mens amalgamet ble knadd ut. Det var jo knapt noe tann tilbake! Alt var boret vekk og skylt ned i sluket sammen med spytt og vann. Så kunne jeg gå hjem fra skolen den dagen med munnen fylt opp av fremmede metaller og fortelle at jeg hadde vært hos skoletannpleien.
Mine uvitende foreldre synes selvfølgelig det var flott og sivilisert og sosialdemokratisk med gratis tannpleie av barn. Det var jo dyrt å gå til privat tannlege, selv den gangen. Og penger spart, var, om ikke annet, penger spart. Hadde jeg ant hvilke økonomiske konsekvenser denne praksisen ville påføre meg førti år senere, skulle jeg forlangt å få de pengene mine foreldre sparte på skoletannpleien satt inn på høyrentekonto. På den måten hadde jeg kanskje hatt en konto til å dekke dagens skyhøye tannlegeregninger, som så vidt jeg kan skjønne først og fremst skyldes skoletannlegens lemfeldige omgang med livredde småbarn, samt deres enorme, utilslørte glede over å få borre barnejeksler hinsides gjenkjennelighet i timevis hver dag.
Mulig det er sosialdemokratisk, men billig – det blir det ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar