Totalt antall sidevisninger

torsdag 30. oktober 2008

En frilansers erfaringer

Jeg bor i Bærum, og har i en kort periode jobbet som frilanser i Budstikka. Da jeg snakket med en av redaksjonssjefene om avlønningen, som jeg mente var i snaueste laget (160 kroner i timen), fikk jeg vite at det var det de betalte, og at det sto nok av skriveføre mennesker i kø for å skjøtte dette arbeidet. Frilansforbundets satser var helt uinteressante.
Jeg tok et hint, pakket, og forlot redaksjonen.

For tiden leverer jeg til et par-tre redaksjoner/byråer, som betaler meg 1000 - 1500 kroner for en kronikk, eller 500 kroner timen for journalistisk bistand, men nylig kom jeg på en idé jeg mente Budstikka ville være interessert i, da den har lokal forankring. Jeg ringte redaksjonen, ba om å få snakke med kronikkredaktøren, og gjorde følgende selsomme erfaring.
Etter å ha lagt frem min idé, sier han at den er de svært interessert i. Vi drøfter format og lengde på kronikken, og jeg spør hva de betaler.
- Nei, betaler, sier han. - Vi trykker dette som et leserinnlegg. Inger kronikker honoreres hos oss.
Det viser seg at Budstikka kun trykker kronikker uten honorar. Det vil si; det som kommer på trykk er skrevet av folk som hever sin lønn hos andre, og ergo skriver, enten for en politisk sak (høyre), eller for å fremme et eller annet produkt eller en merkesak.
- Du får da ikke betalt for sånt, fortsetter han. - I Aftenposten, for eksempel, betaler de da ikke for kronikker.
Jeg forstår at jeg har misforstått. Jeg trodde jeg snakket med en kronikkredaktør, men har hele tiden samtalt med en sekretær som åpner brev til bladet, og setter disse for trykking.
- Takk for hjelpen, jeg tror jeg snakker med noen andre om dette, sier jeg, og trekker meg fåret ut av telefonen.
Synd for landets største lokalavis.

Ingresshelvetet

Jeg vet ikke om det er smittsomt, men fenomenet sprer seg i radio, tv og kanskje særlig på nettet. Mer og mer av sendetiden i etermedier går med til å fortelle oss hva vi senere skal få vite. Ikke bare i form av teasere for kommende programmer, men også i form av selve programmenes oppbygging, hvor nå store deler av sendeflaten benyttes til å fortelle oss om hva programmet skal inneholde, eller enda verre: har inneholdt. Dette legger etter hvert beslag på så store andeler at det blir snaut med tid til selve innholdet. Tiden er gått med til å beskrive hva sendeflaten skal brukes til, i stedet for faktisk å benytte den til det.
Det er mulig at alt dette stammer fra nettet, hvor du gjerne først møter en side som viser til forskjellige andre sider som inneholder opplysninger om det du er ute etter. Når man da går videre, inn på en av disse sidene, får du vite hvilken del av problematikken som omhandles her, og når du så, litt forvirret, leter etter en link til dette stoffet, viser det seg at du faktisk nå har tilegnet deg alt på denne adressen. Vel, så kan du gå helt tilbake til søkemotoren og begynne den samme, ørkesløse vandringen igjen.
Resultatet blir det samme som i etermediene; en masse tips om hva du har i vente, faktisk så mye at det ikke er særlig rom igjen for å gi deg det du egentlig venter på.

Så vidt jeg kan skjønne har vi mistet noe her. I jungelen av nettsider, nærradioer og tv-kanaler har vi tapt et eller annet, men utviklingen går så fort og i så mange retninger at vi knapt har tid til å registrere et savn. Jeg erindrer en gammel Donald-historie hvor Donald og hans håpløse fetter Klodrik er på biltur. Klodrik dirigerer Donald inn på en enorm motorvei, og da Donald indignert utbryter at ”Dette går jo feil vei”, svarer Klodrik overlegent: ”Men ser du ikke hvor fort det går!”
Det er lett å bli blendet av tempo og mangfold, men mangfoldet i eteren har selv gitt råstoff til munnhellet om at jo flere tv-kanaler, jo mindre er det å se på.
I blant tenker jeg på Abraham Lincoln. Han levde i en tid hvor radio og tv ikke fantes. Likevel hadde han satt seg fore å bli valgt til USAs president, og følgelig skulle han drive valgkamp.
Det ble gjort ved å reise rundt til folkemøter i diverse større byer over hele kontinentet. Her samlet folk seg i store skarer for å høre Lincoln snakke. Det var han nemlig god til.
Han snakket gjerne i fem-seks timer på et slikt møte. I løpet av den tiden la han frem en problemstilling, bygget opp et resonnement, underbygget sine teorier, og førte dem frem til en entydig konklusjon. Folk satt som på nåler i seks timer og lyttet. Lincoln snakket.
Han hadde to kanaler ut til folk: avisene – og direkte tale.
Men dette er 150 år siden. Det kan virke som om datidens begrensede tilfang av muligheter satte større krav til presisjon i form og innhold, mens dagens kanaljungel har fjernet innholdet fra timeplanen.
Et folk som lever på ingresser og slagord vil over tid bli fattigere i ånden. Når man så hører om det økende antall skoleelever som aldri har lest en skjønnlitterær bok, er det skremmende perspektiver som dukker frem.
Jeg har vondt for å tro at særlig mange i dagens samfunn ville holde ut et sekstimers politisk resonnement à la Lincoln i radio eller tv. Vi ville knapt mestre de 30 timene som hadde gått med i forkant til å fortelle om programmet.
Men på den annen side: vi er blitt ”sinnssykt" gode på trendy ingresser og catchy slogans.