Det ringer for annen gang

Lenge var den økonomiske balansen delt mellom mafia og forretning. Mafiaen tok det den ønsket med våpen i hånd fordi systemet gjorde det mulig for dem. Den aksepterte forretning var mer subtil. Den også tok det den ønsket, men betalte for seg gjennom å så drømmer hos befolkningen. Drømmer som ble virkeliggjort ved at man kjøpte det forretningsverdenen tilbød. Denne balansen har vært nokså stabil siden Medicifamilien og den sicilianske mafia delte Italia mellom seg på 1400-tallet.

I løpet av de første årene etter annen verdenskrig ble mafiaen tvunget i kne, og den hellige forretning overtok verdensdominans og tippet den økonomiske balansen i sin retning. Det har tatt noen år, men nå reiser motstanden mot forretningens skjeve gang seg hos mennesker over hele kloden. De kaller seg ”De 99 % ”.

Og dette inkluderer ikke bare fattige folk i uland, men langt de fleste av oss, som sifret antyder. Dessuten er moder jord blant de 99 %, utplyndret og utarmet på linje med gatebarna i Søramerika og flyktningene i Vestafrika. Reaksjonen på denne plyndringsvirksomheten kommer naturligvis først til overflaten hos de som kjenner det mest direkte på kroppen – de som har mistet jobb, bolig, framtid og drømmer.

 I geografisk sammenheng, er Norge nesten et land bestående av 1-prosentere. Vi merker lite til forretningens dominans over våre liv, fordi den skandinaviske modellen gir oss en kraftigere buffer mot skadevirkningene, dessuten har vi stadig råd til å finansiere våre liv og drømmer.

Men langsomt våkner også Norge av sin Tornerosesøvn. Nettbaserte alternativbevegelser vekker gjenklang hos norske borgere med global samvittighet. Ikke fordi vi rammes direkte av pengenes fallitt, men fordi vi er en nasjon av naturelskere. Vi vil fortsette å gå våre turer i uberørt natur. Derfor vekker bildene av isbjørn på stadig mindre isflak noe som er rotfestet i oss nordmenn. Respekten for moder jord. Vi klarer ikke lenger å se på finansmarkedets lemfeldige sløsing med ressursene.

Vi ønsker en klode hvor våre barnebarn har de samme muligheter som vi selv har hatt til å høste av naturens overflødighetshorn. Nå ser det faktisk ut som om oppvoksende generasjon for første gang vil få det vanskeligere enn sine foreldre. Samtidig nærmer vi oss det punktet hvor vi ikke kan snu på flisa og berge stumpene. Det har alltid vært en mulighet i tidligere tider. Med andre ord: det begynner å haste. Skal vi redde skuta, må vi stå sammen og vi må handle. Nå.

Det blir hardt, men vi er nødt til komme opp med et alternativ til pengeøkonomien. Hvis ikke vi tør det, er jeg redd for barnebarna våre, og deres hverdag på en klode uten rent vann, hvor avhengigheten av de forsvinnende oljeressursene plutselig fører til at hyllene på Rimi går tomme når lastebilene ikke kommer. Det vil ta omtrent tre dager, mindre ved panikksituasjoner. Mitt forslag er at vi handler litt før vi er nødt. Men det haster.

Mammaknuller står for fall

Språkdiskusjonene er mange og til dels høyrøstede. De fleste debattanter er imidlertid enige om at språk former oss. På samme måte som vi former språket. Spørsmålet er om vulgariseringen av det amerikanske språket har brakt ”God’s own country” over kanten.

Jeg har kjennskap til et begrenset antall språk og vil bare trekke frem ett moment som lenge har forundret meg: Amerikanernes lemfeldige omgang med ordet ”fuck”, opprinnelig en forkortning av det mer faglige uttrykket ”fornicate”, som på norsk kanskje best kan oversettes med parring. Jeg er svært lykkelig over å tilhøre et språk hvor man har unngått å gjøre ”motherfucker” til et begrep i dagligtale. Riktignok et skjellsord, men kan det tenkes et mer vulgært og lavpannet uttrykk?

Det er mulig jeg er overeksponert for amerikansk hollywood-tradisjon, hvor filmer som Scarface og Gudfaren-trilogien gjør seg bemerket ved å benytte begrepet ”fuck” i annenhver setning. Men det er lett å la seg fascinere av den indiske guru og stand-up-komiker Osho. Han mener at ettersom Gud ble erklært død av Nietsche, og språklige uttrykk hvor Gudsbegrepet inngikk dermed ble kjent maktesløse, måtte man ha et nytt begrep som kunne dekke våre behov for å fargelegge det som overgikk vår fatteevne. Det som tidligere i amerikansk ville hete ”divine” (guddommelig) blir i dag redusert til ”fucking great”.

Det ser heldigvis ikke ut til at amerikanernes hang til å forsterke ethvert utsagn med ”fuck” smitter over til andre anglikanske språk. Det er lite å spore av den tradisjonen i engelsk dagligtale eller for eksempel i filmer fra Storbrittannia og Australia. Her hjemme på berget er vel begrepene kødd/kødde det nærmeste vi kommer en tilsvarende vulgarisering i retning av å benytte forplantningsbegreper for å forsterke våre uttrykk. Men bruken og utbredelsen av dette uttrykket er for ingenting å regne i forhold til amerikanernes ”fucking language”.

Kanskje kan vi se denne vulgariseringen av det amerikanske språket som ett symptom på USAs fall fra sin pidestall som verdens hersker. Og er det så rart at en nasjon hvor menneskene i mange år har kalt hverandre ”motherfucker” mister grepet? Jeg vet ikke hva som kom først. Jeg ser bare at Humphrey Bogart, mellom sine utallige sigaretter, aldri tok ordet ”fuck”i sin munn på film, mens dagens amerikanske filmhelter knapt kan si en replikk uten å ”føkke den opp”.   

Og nettopp her ligger truselen for det norske språk. Anglifiseringen kan føre oss inn i en føkkings praksis uten at vi egentlig er klar over hva som er i ferd med å skje. Og så lenge vi tviholder på at amerikanske uttrykk er så uendelig mye mer verdifulle enn tilsvarende norske, er denne truselen overhengende. Jeg mener, når man har funnet det glimrende navnet ”Hurtigruta” på et firma som leverer vinduer til biler, hvorfor skal da dette firmaet handle med ”carglass”?

Fucked if I know!

Krisehåndtering

Vi ser det i avisene og hører det i radioen hver dag. Kriser oppstår og formerer seg som bakterier og virus. De smitter også. Den ene krisen smitter den andre og slår ut i full blomst, før den flytter videre. Det er miljøkrise. Urskogen minker, arter utryddes, vann forgiftes etc. Det er befolkningskrise. Med dagens jordbruksmetoder, begynner det å minke med mat. Det ser rikingene og kjøper opp matjord. Ressurskrise er den nye betegnelsen på en del av dette problemet. Så er det finanskrise. Vi har hatt et par, og skal vi dømme etter nyhetsbildet, står de neste i kø. Klimakrise. Slik kan man fortsette. På google er det over 2,5 millioner treff på krise, kun ved søk i norske nettsider.

Nå har vi et verdenssamfunn som ved sin forvaltningspraksis har skapt dagens krisemengde. Ved hjelp av menneskenes viktigste verktøy, pengeøkonomi og politikk, er krisene etablert og er i ferd med å vokse seg ut av proporsjoner og ut av vår mulighet til å håndtere dem. Det underlige er at vi fortsetter med de samme verktøyene for å forsøke å tøyle krisene. Vi trykker flere penger, vi forbruker mer, vi viderefører våre politiske systemer i den tro at vi kan løse problemene med de verktøyene som skapte dem i utgangspunktet.

På meg virker det merkelig at det er så få som våger å peke på disse åpenbare sammenhengene og lufte tanker om nye metoder for samfunnsdrift. Er vi virkelig så redde for å komme oss videre? Nå foreligger det fullstendige arbeidstegninger for en samfunnsmodell uten bruk av penger og politikk. Da ville vi bli kvitt korrupsjon, fattigdom, gjeld og sosiale forskjeller.
Vi må rett og slett innse at vi er noen milliarder mennesker her som har en klode felles. Denne kloden er forutsetningen for at vi skal kunne leve videre. Hvis det eneste vi gjør med denne kloden er å forbruke ressursene ved å selge dem til hverandre, vil vi til slutt sitte igjen med en enorm gjeld og en klode tappet for mat, rent vann og ren luft. Løsningen er å se denne opplagte sannheten og erklære alle jordens ressurser for menneskehetens felles arv. Først da kan vi begynne å samarbeide om å ta vare på livsgrunnlaget vårt.

Denne løsningen vil ha noen felles trekk med livet i små nomadiske stammesamfunn i den perioden vi var jegere og samlere. For at gruppen skulle overleve, var de nødt til å samarbeide og dele. Skal vi gjøre det samme i dag, må vi tenke globalt. Dessuten har vi i dag en teknologi som kan frigjøre oss fra kjedelige, farlige og repetitive jobber.
En økonomi basert på ressurser i stedet for penger, vil kun fungere dersom vi er enige om å gjøre det, alle sammen. Heldigvis har vi i dag kommunikasjonsteknologi som gjør dette mulig. Det vi vil miste er muligheten til å overforbruke og sløse. Det vi har å vinne er et samfunn hvor alle kan få en høyere livskvalitet enn den de mest velsituerte har i dag. Vi har ikke noe mangel på ressurser og energi ennå. Men vi har et økonomisk system som gjør det lønnsomt å forurense vann, fordi da kan vi selge mer flaskevann. Hvor oljelobbyen sørger for at forskning på alternativ energi blir bremset, fordi oljen smører pengeøkonomien. Vi har et system hvor ingen produsert vare kan ha lengre levetid enn det som er lønnsomt for produsenten. Vi har teknologi til å lage telefoner som varer i mange tiår. Men slik gjør vi det ikke, for det er ulønnsomt. Det ”beste” er om vi kjøper ny mobil flere ganger i året, og kaster den gamle i søpla. Denne økonomiske praksisen er skadelig og direkte uøkonomisk.

Vi har ennå en mulighet til å endre måten vi administrerer samfunnet på. Men tiden er i ferd med å løpe ut. Snart har vi, for første gang i menneskenes historie, lagt bak oss denne muligheten. Da er det én vei: full fart utfor stupet. Da vil vi være så opptatt av å slukke brannene rundt oss når alle krisene slår inn på likt, at vi verken har tid eller krefter til å ta tak i organiseringen av verdenssamfunnet.
Vi må snart foreta et viktig valg.

Og dette er ikke komplisert eller dyrt. Det dreier seg kun om et valg som hver enkelt av oss må ta: Vil vi opprettholde dagens praksis som mangler bæreevne i enhver betydning av ordet, eller vil vi sette oss inn i hvordan vi kan helbrede planetens menneskeskapte sykdommer ved å slutte å benytte de verktøyene som leder oss lenger og lenger ut i uføret.

Amerikaneren Jacque Fresco har laget komplette arbeidstegninger til en ny samfunnsmodell uten penger og politikk. Det er liten tvil om at hans modell vil være langt bedre for planeten, og siden det er den vi lever av og på, vil dette også bli bedre for oss mennesker. Og uendelig mye billigere. Vi kan etablere en økonomi uten penger, hvor ressursene er tilgjengelige for alle. Da ville målet være å lage optimale produkter, resirkulere mest mulig og utnytte klodens kapasitet på en måte som tar hensyn til bæreevne og omløpstid for råvarer. I dag er det kun tallene i regnskapsbøkene som styrer våre valg, og ettersom pengeøkonomien er fullstendig uten forhold til klodens virkelige ressurser, ser vi oss blind på begreper som overskudd, profitt og inntjening, mens vi utarmer kloden i et stadig økende tempo.

En helt annen ting er at dagens samfunn også fostrer slike personer som gjerningsmannen bak 22.7. og stimulerer til opptøyer som de vi nylig har sett i England. Er det slik vi vil ha det? Tør vi gjøre noe med det?

Middelhavet på godt og vondt

Under en bilferie som nesten gikk Europa rundt i sommer, fikk jeg se forskjellige lynne som våre broderfolk i Sør-Europa har lagt seg til. Jeg har en positiv og en negativ fortelling, men felles for begge er at de befinner seg lysår fra den norske hverdagen.

Først en solskinnshistorie fra Sør-Frankrike:
Vi kom kjørende langs rivieraen vestfra, og kjørte på små strandveier helt ute ved kysten. Badebyene lå som perler på en snor, og hadde det ikke vært for det enorme overskuddet av biler, ville det vært helt harmonisk. Vi lette en stund før vi fant et sted å parkere. Det var to plasser langs fortauet, og den ene var ledig. Problemet var at hun som hadde parkert foran oss, hadde ikke kjørt helt fram i feltet sitt, slik at hekken på bilen stakk godt ut i den ledige plassen bak.
Ok. Vi kjørte så nær bilen foran som mulig, men likevel stakk vår bil en halv meter ut i fotgjengerfeltet bak oss. Mens vi sto og kikket på dette, kom det tre unge politifolk gående forbi. De så også på parkeringen og mente at slik kunne vi ikke stå. Det var ikke deres jobb å dele ut bøter, men de ville advare oss mot parkeringsvaktene som ikke var særlig nådige.

Vel, det var jo sympatisk. Vi fant en benk på den andre siden av gaten, med utsikt til Middelhavet, og fant fram lunch: brød, ost, tomater og vin.  Mens vi satt der og holdt øye med vekselvis havet og bilen, kom de tre politifolkene gående forbi. Og vi satt på offentlig sted og drakk vin! Jeg kjente angsten stige opp i meg. Men de tre smilte gjenkjennende til oss og ønsket oss ”Bon appetit!” Vi løftet våre glass mot de hyggelige representanter for lov og orden, og like etterpå kjørte bilen foran vår, slik at vi fikk parkert lovlig. Så bar det ut i Middelhavets blågrønne bølger.

Den andre historien er fra lenger øst på Rivieraen, nærmere bestemt i Italia. Vi fortsatte vår reise langs kysten, og ettersom det var varmt, og vi hele tiden hadde kontakt med havet, ville vi stoppe underveis og bade. Parkeringsproblemene var de samme som i Frankrike, men om man lette en stund, og kanskje forsøkte å parkere litt ut på ettermiddagen når folk hadde begynt å dra hjem, var det alltid mulig å finne en plass. Det første stedet vi stoppet, var en liten privat plass, hvor en eldre kar tok inn et gebyr for parkering. ”En time”, mente vi. Men nei. Her var det kun én sats, og den gjaldt for hele dagen! Skal du parkere, må du jamen betale for en dag!
Pussig, så vi kjørte litt videre og fant etter hvert en gratisplass. Så var det å rusle ned til vannet. Det eneste tilgjengelige stedet var gjennom en strandkafé. Det var liggestoler, dusjer og toaletter, men det resulterte i at man måtte betale for tilgang til havet. Slik praktiserer italienerne det mange steder. Også langs Gardasjøen var det flere fine plasser å ta seg ned til vannet, men alle tilgjenglige steder var enten hoteller eller campingplasser. Du måtte rett og slett betale for å komme deg ut i vannet!

Ganske pussig praksis for en Nordmann, som bader der det passer ham. Men allemannsretten i deler av Sør-Europa er solgt til private, og da koster det å bli avkjølt i havet, må vite. Å forsøke å forklare en italiener om fordelene ved allmenning, preller av – det er jo ingen som tjener på det, vil nok han mene. Jeg forbeholder meg retten til å være uenig i dette resonnementet. Jeg hadde nær sagt: Snarere tvert i mot!

While my guitars gently weep

While my guitars gently weep - Ballade.no

The Free World Charter

The Free World Charter: You've got mail!

Zeitgeist Moving forward

Her er filmen som har 1,7 millioner treff på nettet etter bare en uke.

Vellykket premiere på Stabekk | Zeitgeistbevegelsen

Vellykket premiere på Stabekk | Zeitgeistbevegelsen