Krisehåndtering

Vi ser det i avisene og hører det i radioen hver dag. Kriser oppstår og formerer seg som bakterier og virus. De smitter også. Den ene krisen smitter den andre og slår ut i full blomst, før den flytter videre. Det er miljøkrise. Urskogen minker, arter utryddes, vann forgiftes etc. Det er befolkningskrise. Med dagens jordbruksmetoder, begynner det å minke med mat. Det ser rikingene og kjøper opp matjord. Ressurskrise er den nye betegnelsen på en del av dette problemet. Så er det finanskrise. Vi har hatt et par, og skal vi dømme etter nyhetsbildet, står de neste i kø. Klimakrise. Slik kan man fortsette. På google er det over 2,5 millioner treff på krise, kun ved søk i norske nettsider.

Nå har vi et verdenssamfunn som ved sin forvaltningspraksis har skapt dagens krisemengde. Ved hjelp av menneskenes viktigste verktøy, pengeøkonomi og politikk, er krisene etablert og er i ferd med å vokse seg ut av proporsjoner og ut av vår mulighet til å håndtere dem. Det underlige er at vi fortsetter med de samme verktøyene for å forsøke å tøyle krisene. Vi trykker flere penger, vi forbruker mer, vi viderefører våre politiske systemer i den tro at vi kan løse problemene med de verktøyene som skapte dem i utgangspunktet.

På meg virker det merkelig at det er så få som våger å peke på disse åpenbare sammenhengene og lufte tanker om nye metoder for samfunnsdrift. Er vi virkelig så redde for å komme oss videre? Nå foreligger det fullstendige arbeidstegninger for en samfunnsmodell uten bruk av penger og politikk. Da ville vi bli kvitt korrupsjon, fattigdom, gjeld og sosiale forskjeller.
Vi må rett og slett innse at vi er noen milliarder mennesker her som har en klode felles. Denne kloden er forutsetningen for at vi skal kunne leve videre. Hvis det eneste vi gjør med denne kloden er å forbruke ressursene ved å selge dem til hverandre, vil vi til slutt sitte igjen med en enorm gjeld og en klode tappet for mat, rent vann og ren luft. Løsningen er å se denne opplagte sannheten og erklære alle jordens ressurser for menneskehetens felles arv. Først da kan vi begynne å samarbeide om å ta vare på livsgrunnlaget vårt.

Denne løsningen vil ha noen felles trekk med livet i små nomadiske stammesamfunn i den perioden vi var jegere og samlere. For at gruppen skulle overleve, var de nødt til å samarbeide og dele. Skal vi gjøre det samme i dag, må vi tenke globalt. Dessuten har vi i dag en teknologi som kan frigjøre oss fra kjedelige, farlige og repetitive jobber.
En økonomi basert på ressurser i stedet for penger, vil kun fungere dersom vi er enige om å gjøre det, alle sammen. Heldigvis har vi i dag kommunikasjonsteknologi som gjør dette mulig. Det vi vil miste er muligheten til å overforbruke og sløse. Det vi har å vinne er et samfunn hvor alle kan få en høyere livskvalitet enn den de mest velsituerte har i dag. Vi har ikke noe mangel på ressurser og energi ennå. Men vi har et økonomisk system som gjør det lønnsomt å forurense vann, fordi da kan vi selge mer flaskevann. Hvor oljelobbyen sørger for at forskning på alternativ energi blir bremset, fordi oljen smører pengeøkonomien. Vi har et system hvor ingen produsert vare kan ha lengre levetid enn det som er lønnsomt for produsenten. Vi har teknologi til å lage telefoner som varer i mange tiår. Men slik gjør vi det ikke, for det er ulønnsomt. Det ”beste” er om vi kjøper ny mobil flere ganger i året, og kaster den gamle i søpla. Denne økonomiske praksisen er skadelig og direkte uøkonomisk.

Vi har ennå en mulighet til å endre måten vi administrerer samfunnet på. Men tiden er i ferd med å løpe ut. Snart har vi, for første gang i menneskenes historie, lagt bak oss denne muligheten. Da er det én vei: full fart utfor stupet. Da vil vi være så opptatt av å slukke brannene rundt oss når alle krisene slår inn på likt, at vi verken har tid eller krefter til å ta tak i organiseringen av verdenssamfunnet.
Vi må snart foreta et viktig valg.

Og dette er ikke komplisert eller dyrt. Det dreier seg kun om et valg som hver enkelt av oss må ta: Vil vi opprettholde dagens praksis som mangler bæreevne i enhver betydning av ordet, eller vil vi sette oss inn i hvordan vi kan helbrede planetens menneskeskapte sykdommer ved å slutte å benytte de verktøyene som leder oss lenger og lenger ut i uføret.

Amerikaneren Jacque Fresco har laget komplette arbeidstegninger til en ny samfunnsmodell uten penger og politikk. Det er liten tvil om at hans modell vil være langt bedre for planeten, og siden det er den vi lever av og på, vil dette også bli bedre for oss mennesker. Og uendelig mye billigere. Vi kan etablere en økonomi uten penger, hvor ressursene er tilgjengelige for alle. Da ville målet være å lage optimale produkter, resirkulere mest mulig og utnytte klodens kapasitet på en måte som tar hensyn til bæreevne og omløpstid for råvarer. I dag er det kun tallene i regnskapsbøkene som styrer våre valg, og ettersom pengeøkonomien er fullstendig uten forhold til klodens virkelige ressurser, ser vi oss blind på begreper som overskudd, profitt og inntjening, mens vi utarmer kloden i et stadig økende tempo.

En helt annen ting er at dagens samfunn også fostrer slike personer som gjerningsmannen bak 22.7. og stimulerer til opptøyer som de vi nylig har sett i England. Er det slik vi vil ha det? Tør vi gjøre noe med det?