Mammaknuller står for fall

Språkdiskusjonene er mange og til dels høyrøstede. De fleste debattanter er imidlertid enige om at språk former oss. På samme måte som vi former språket. Spørsmålet er om vulgariseringen av det amerikanske språket har brakt ”God’s own country” over kanten.

Jeg har kjennskap til et begrenset antall språk og vil bare trekke frem ett moment som lenge har forundret meg: Amerikanernes lemfeldige omgang med ordet ”fuck”, opprinnelig en forkortning av det mer faglige uttrykket ”fornicate”, som på norsk kanskje best kan oversettes med parring. Jeg er svært lykkelig over å tilhøre et språk hvor man har unngått å gjøre ”motherfucker” til et begrep i dagligtale. Riktignok et skjellsord, men kan det tenkes et mer vulgært og lavpannet uttrykk?

Det er mulig jeg er overeksponert for amerikansk hollywood-tradisjon, hvor filmer som Scarface og Gudfaren-trilogien gjør seg bemerket ved å benytte begrepet ”fuck” i annenhver setning. Men det er lett å la seg fascinere av den indiske guru og stand-up-komiker Osho. Han mener at ettersom Gud ble erklært død av Nietsche, og språklige uttrykk hvor Gudsbegrepet inngikk dermed ble kjent maktesløse, måtte man ha et nytt begrep som kunne dekke våre behov for å fargelegge det som overgikk vår fatteevne. Det som tidligere i amerikansk ville hete ”divine” (guddommelig) blir i dag redusert til ”fucking great”.

Det ser heldigvis ikke ut til at amerikanernes hang til å forsterke ethvert utsagn med ”fuck” smitter over til andre anglikanske språk. Det er lite å spore av den tradisjonen i engelsk dagligtale eller for eksempel i filmer fra Storbrittannia og Australia. Her hjemme på berget er vel begrepene kødd/kødde det nærmeste vi kommer en tilsvarende vulgarisering i retning av å benytte forplantningsbegreper for å forsterke våre uttrykk. Men bruken og utbredelsen av dette uttrykket er for ingenting å regne i forhold til amerikanernes ”fucking language”.

Kanskje kan vi se denne vulgariseringen av det amerikanske språket som ett symptom på USAs fall fra sin pidestall som verdens hersker. Og er det så rart at en nasjon hvor menneskene i mange år har kalt hverandre ”motherfucker” mister grepet? Jeg vet ikke hva som kom først. Jeg ser bare at Humphrey Bogart, mellom sine utallige sigaretter, aldri tok ordet ”fuck”i sin munn på film, mens dagens amerikanske filmhelter knapt kan si en replikk uten å ”føkke den opp”.   

Og nettopp her ligger truselen for det norske språk. Anglifiseringen kan føre oss inn i en føkkings praksis uten at vi egentlig er klar over hva som er i ferd med å skje. Og så lenge vi tviholder på at amerikanske uttrykk er så uendelig mye mer verdifulle enn tilsvarende norske, er denne truselen overhengende. Jeg mener, når man har funnet det glimrende navnet ”Hurtigruta” på et firma som leverer vinduer til biler, hvorfor skal da dette firmaet handle med ”carglass”?

Fucked if I know!