I 2007 var jeg på konsert med Jan Eggum på Soria Moria. Det ble en sammensatt opplevelse. Jeg skal ikke begi meg inn på en konsertanmeldelse i denne epistel, bare kort vise til at Eggum er en kunstner med solid kontroll over både tekst og musikk. Dessuten begynner det nå snart å bli morsommere mellom låtene enn når han synger. Å høre Eggums små skisser fra hverdagslivet er virkelig verbalkunst av klasse. Jeg trenger neppe minne om hans alltid uforutsigbare gitarspill, spennende melodier og muntermelankolske tekstunivers.
Nei, det jeg har lyst til å fortelle om er en lytteropplevelse vi som sto bak i lokalet fikk i tillegg til Eggum-konserten. Der finnes det nemlig en bar, iført en bartender med oppgave å selge drikkevarer til gjestene. Dette mestret han, om enn noe langsomt. Men jeg spurte meg flere ganger om det sto noe i hans arbeidsinstruks om støy. Vi som sto rundt var først lamslåtte vitner til at bartenderen satte på en støyende oppvaskmaskin midt i en av Eggums vare ballader. En av mine venner spurte sogar om dette var nødvendig. – Oppvaskmaskinen var full, var det kontante svaret.Heldigvis var det en rask maskin. Kort tid etter romsterte bartenderen så iherdig i skuffen med vekslepenger at halve publikumsmassen snudde seg mot baren for å se hva i all verden som forgikk. Kanskje han bare lette etter en femmer? Må det bråke så infernalsk? Vi var tross alt på en konsert for akustisk gitar og vokal.Deretter var det tydeligvis på tide å gå gjennom vinlageret. Gjennom et par låter klirret det resolutt fra baren. Det virket som om samtlige flasker der inne skulle slås mot hver av de andre. Var det for å teste kvaliteten på flaskene? Jo lenger vi kom ut i konserten, jo flere spørsmål dukket opp om hva som egentlig foregikk bak bardisken. Var han ansatt av et konkurrerende plateselskap for å sabotere Eggums opptreden? Hadde han et personlig horn i siden til artisten? Det var vanskelig å si.Et par ganger forlot bartenderen sin post for å brøyte seg gjennom lokalet. Det foregikk på en slik måte at han med en arm løftet banet seg vei og skjøv folk til side, slik at han selv ikke ble nødt til å sette ned den farten han hadde bestemt seg for. Kanskje en metode for å selge flere øl (det må ha blitt spilt atskillige dråper på disse raidene i et velfylt lokale)?
Det ble dessverre vanskelig å gi Eggum full konsentrasjon denne kvelden, og det hadde han fortjent. Vi hadde ikke kommet for å høre en improvisert konsert for oppvaskmaskin, vinflasker og vekslepenger. Jeg vil rette en henstilling til Soria Moria/Akustisk Vinter om å holde to så forskjellige konserter separat. Det blir for komplisert å få med seg begge.
Totalt antall sidevisninger
tirsdag 30. desember 2008
torsdag 30. oktober 2008
En frilansers erfaringer
Jeg bor i Bærum, og har i en kort periode jobbet som frilanser i Budstikka. Da jeg snakket med en av redaksjonssjefene om avlønningen, som jeg mente var i snaueste laget (160 kroner i timen), fikk jeg vite at det var det de betalte, og at det sto nok av skriveføre mennesker i kø for å skjøtte dette arbeidet. Frilansforbundets satser var helt uinteressante.
Jeg tok et hint, pakket, og forlot redaksjonen.
For tiden leverer jeg til et par-tre redaksjoner/byråer, som betaler meg 1000 - 1500 kroner for en kronikk, eller 500 kroner timen for journalistisk bistand, men nylig kom jeg på en idé jeg mente Budstikka ville være interessert i, da den har lokal forankring. Jeg ringte redaksjonen, ba om å få snakke med kronikkredaktøren, og gjorde følgende selsomme erfaring.
Etter å ha lagt frem min idé, sier han at den er de svært interessert i. Vi drøfter format og lengde på kronikken, og jeg spør hva de betaler.
- Nei, betaler, sier han. - Vi trykker dette som et leserinnlegg. Inger kronikker honoreres hos oss.
Det viser seg at Budstikka kun trykker kronikker uten honorar. Det vil si; det som kommer på trykk er skrevet av folk som hever sin lønn hos andre, og ergo skriver, enten for en politisk sak (høyre), eller for å fremme et eller annet produkt eller en merkesak.
- Du får da ikke betalt for sånt, fortsetter han. - I Aftenposten, for eksempel, betaler de da ikke for kronikker.
Jeg forstår at jeg har misforstått. Jeg trodde jeg snakket med en kronikkredaktør, men har hele tiden samtalt med en sekretær som åpner brev til bladet, og setter disse for trykking.
- Takk for hjelpen, jeg tror jeg snakker med noen andre om dette, sier jeg, og trekker meg fåret ut av telefonen.
Synd for landets største lokalavis.
Jeg tok et hint, pakket, og forlot redaksjonen.
For tiden leverer jeg til et par-tre redaksjoner/byråer, som betaler meg 1000 - 1500 kroner for en kronikk, eller 500 kroner timen for journalistisk bistand, men nylig kom jeg på en idé jeg mente Budstikka ville være interessert i, da den har lokal forankring. Jeg ringte redaksjonen, ba om å få snakke med kronikkredaktøren, og gjorde følgende selsomme erfaring.
Etter å ha lagt frem min idé, sier han at den er de svært interessert i. Vi drøfter format og lengde på kronikken, og jeg spør hva de betaler.
- Nei, betaler, sier han. - Vi trykker dette som et leserinnlegg. Inger kronikker honoreres hos oss.
Det viser seg at Budstikka kun trykker kronikker uten honorar. Det vil si; det som kommer på trykk er skrevet av folk som hever sin lønn hos andre, og ergo skriver, enten for en politisk sak (høyre), eller for å fremme et eller annet produkt eller en merkesak.
- Du får da ikke betalt for sånt, fortsetter han. - I Aftenposten, for eksempel, betaler de da ikke for kronikker.
Jeg forstår at jeg har misforstått. Jeg trodde jeg snakket med en kronikkredaktør, men har hele tiden samtalt med en sekretær som åpner brev til bladet, og setter disse for trykking.
- Takk for hjelpen, jeg tror jeg snakker med noen andre om dette, sier jeg, og trekker meg fåret ut av telefonen.
Synd for landets største lokalavis.
Ingresshelvetet
Jeg vet ikke om det er smittsomt, men fenomenet sprer seg i radio, tv og kanskje særlig på nettet. Mer og mer av sendetiden i etermedier går med til å fortelle oss hva vi senere skal få vite. Ikke bare i form av teasere for kommende programmer, men også i form av selve programmenes oppbygging, hvor nå store deler av sendeflaten benyttes til å fortelle oss om hva programmet skal inneholde, eller enda verre: har inneholdt. Dette legger etter hvert beslag på så store andeler at det blir snaut med tid til selve innholdet. Tiden er gått med til å beskrive hva sendeflaten skal brukes til, i stedet for faktisk å benytte den til det.
Det er mulig at alt dette stammer fra nettet, hvor du gjerne først møter en side som viser til forskjellige andre sider som inneholder opplysninger om det du er ute etter. Når man da går videre, inn på en av disse sidene, får du vite hvilken del av problematikken som omhandles her, og når du så, litt forvirret, leter etter en link til dette stoffet, viser det seg at du faktisk nå har tilegnet deg alt på denne adressen. Vel, så kan du gå helt tilbake til søkemotoren og begynne den samme, ørkesløse vandringen igjen.
Resultatet blir det samme som i etermediene; en masse tips om hva du har i vente, faktisk så mye at det ikke er særlig rom igjen for å gi deg det du egentlig venter på.
Så vidt jeg kan skjønne har vi mistet noe her. I jungelen av nettsider, nærradioer og tv-kanaler har vi tapt et eller annet, men utviklingen går så fort og i så mange retninger at vi knapt har tid til å registrere et savn. Jeg erindrer en gammel Donald-historie hvor Donald og hans håpløse fetter Klodrik er på biltur. Klodrik dirigerer Donald inn på en enorm motorvei, og da Donald indignert utbryter at ”Dette går jo feil vei”, svarer Klodrik overlegent: ”Men ser du ikke hvor fort det går!”
Det er lett å bli blendet av tempo og mangfold, men mangfoldet i eteren har selv gitt råstoff til munnhellet om at jo flere tv-kanaler, jo mindre er det å se på.
I blant tenker jeg på Abraham Lincoln. Han levde i en tid hvor radio og tv ikke fantes. Likevel hadde han satt seg fore å bli valgt til USAs president, og følgelig skulle han drive valgkamp.
Det ble gjort ved å reise rundt til folkemøter i diverse større byer over hele kontinentet. Her samlet folk seg i store skarer for å høre Lincoln snakke. Det var han nemlig god til.
Han snakket gjerne i fem-seks timer på et slikt møte. I løpet av den tiden la han frem en problemstilling, bygget opp et resonnement, underbygget sine teorier, og førte dem frem til en entydig konklusjon. Folk satt som på nåler i seks timer og lyttet. Lincoln snakket.
Han hadde to kanaler ut til folk: avisene – og direkte tale.
Men dette er 150 år siden. Det kan virke som om datidens begrensede tilfang av muligheter satte større krav til presisjon i form og innhold, mens dagens kanaljungel har fjernet innholdet fra timeplanen.
Et folk som lever på ingresser og slagord vil over tid bli fattigere i ånden. Når man så hører om det økende antall skoleelever som aldri har lest en skjønnlitterær bok, er det skremmende perspektiver som dukker frem.
Jeg har vondt for å tro at særlig mange i dagens samfunn ville holde ut et sekstimers politisk resonnement à la Lincoln i radio eller tv. Vi ville knapt mestre de 30 timene som hadde gått med i forkant til å fortelle om programmet.
Men på den annen side: vi er blitt ”sinnssykt" gode på trendy ingresser og catchy slogans.
Det er mulig at alt dette stammer fra nettet, hvor du gjerne først møter en side som viser til forskjellige andre sider som inneholder opplysninger om det du er ute etter. Når man da går videre, inn på en av disse sidene, får du vite hvilken del av problematikken som omhandles her, og når du så, litt forvirret, leter etter en link til dette stoffet, viser det seg at du faktisk nå har tilegnet deg alt på denne adressen. Vel, så kan du gå helt tilbake til søkemotoren og begynne den samme, ørkesløse vandringen igjen.
Resultatet blir det samme som i etermediene; en masse tips om hva du har i vente, faktisk så mye at det ikke er særlig rom igjen for å gi deg det du egentlig venter på.
Så vidt jeg kan skjønne har vi mistet noe her. I jungelen av nettsider, nærradioer og tv-kanaler har vi tapt et eller annet, men utviklingen går så fort og i så mange retninger at vi knapt har tid til å registrere et savn. Jeg erindrer en gammel Donald-historie hvor Donald og hans håpløse fetter Klodrik er på biltur. Klodrik dirigerer Donald inn på en enorm motorvei, og da Donald indignert utbryter at ”Dette går jo feil vei”, svarer Klodrik overlegent: ”Men ser du ikke hvor fort det går!”
Det er lett å bli blendet av tempo og mangfold, men mangfoldet i eteren har selv gitt råstoff til munnhellet om at jo flere tv-kanaler, jo mindre er det å se på.
I blant tenker jeg på Abraham Lincoln. Han levde i en tid hvor radio og tv ikke fantes. Likevel hadde han satt seg fore å bli valgt til USAs president, og følgelig skulle han drive valgkamp.
Det ble gjort ved å reise rundt til folkemøter i diverse større byer over hele kontinentet. Her samlet folk seg i store skarer for å høre Lincoln snakke. Det var han nemlig god til.
Han snakket gjerne i fem-seks timer på et slikt møte. I løpet av den tiden la han frem en problemstilling, bygget opp et resonnement, underbygget sine teorier, og førte dem frem til en entydig konklusjon. Folk satt som på nåler i seks timer og lyttet. Lincoln snakket.
Han hadde to kanaler ut til folk: avisene – og direkte tale.
Men dette er 150 år siden. Det kan virke som om datidens begrensede tilfang av muligheter satte større krav til presisjon i form og innhold, mens dagens kanaljungel har fjernet innholdet fra timeplanen.
Et folk som lever på ingresser og slagord vil over tid bli fattigere i ånden. Når man så hører om det økende antall skoleelever som aldri har lest en skjønnlitterær bok, er det skremmende perspektiver som dukker frem.
Jeg har vondt for å tro at særlig mange i dagens samfunn ville holde ut et sekstimers politisk resonnement à la Lincoln i radio eller tv. Vi ville knapt mestre de 30 timene som hadde gått med i forkant til å fortelle om programmet.
Men på den annen side: vi er blitt ”sinnssykt" gode på trendy ingresser og catchy slogans.
fredag 8. august 2008
Nysprøytet
En morgen tidlig i januar med høy himmel, skolefri og tre minusgrader, slengte jeg skøytene på skulderen og bega meg opp i Stensparken. Den lille plattingen på toppen av parken ble hver vinter sprøytet til skøyteis, og her krydde det av unger på 60-tallet. Stensparken er et merkelig krysningspunkt mellom ”øst” og ”vest”. På den ene siden åpner parken seg blidt mot sveitserhusene og villahavene i Pilestredet. Det var min hjemmebane. Øst for parken raser skråningene bratt ned mot gråbeingårdene i Thereses gate. Fra toppen av parken kan man skue begge verdener, og barna fra øst og vest møttes i Stensparken.
Min vei til parken gikk via Fastings gate. En uanselig, liten veistubb mellom Fagerborggaten og Pilestredet. Om vinteren var det ikke mye som skilte den fra andre veier i nabolaget, men under snøen var Fastings gate en av hovedstadens få grusveier; et minne fra tidligere tiders Oslo. Dype hjulspor vår og høst, skimrende av støv i juli, og med blomster i grøftekanten om forsommeren. Men denne januardagen er det snø; store fonner brettet pent til side. Villaene og murgårdene langs veien luter seg tunge mot vinterluften. Det knirker rytmisk under støvlene mine, og nyslipte skøyter dingler over skulderen. Klokken er kanskje ikke mer enn ti. Det er juleferie, men den store julehøytiden har liksom mistet grepet. Jeg har fått nok marsipan og hjemmebakte goro. Nå frister snø og is langt mer enn familien kan tilby. Det rekker med et par raske skiver ved kjøkkenbordet, så stormer jeg ned trappen med skøytene klirrende, og trekker et lettelsens sukk i det porten slår igjen bak meg.
Oppe i parken er imidlertid kommunens karer i ferd med å sprøyte. Kledd i forede overalls og med svære, tunge støvler, stamper de grovbygde karene rundt på skøytebanen med slanger i nevene. Frostrøyken stiger fra det kalde vannet. Gamle spor i isen jevnes ut. Jeg slutter meg til en liten gruppe jevnaldrende som står andektige og ser på. Det blir noe venting, men vi vet det er vel verdt tiden. Karene skrur av vannet etter hvert. Sneiper en fuktig rullings og retter en advarsel mot oss: - La isen være en times tid nå unger, så blir det bra. Vi nikker, åndeløse. Speilblank ligger isen og fryser til. Vi står stille med skøytene over skuldrene. Venter.
Min vei til parken gikk via Fastings gate. En uanselig, liten veistubb mellom Fagerborggaten og Pilestredet. Om vinteren var det ikke mye som skilte den fra andre veier i nabolaget, men under snøen var Fastings gate en av hovedstadens få grusveier; et minne fra tidligere tiders Oslo. Dype hjulspor vår og høst, skimrende av støv i juli, og med blomster i grøftekanten om forsommeren. Men denne januardagen er det snø; store fonner brettet pent til side. Villaene og murgårdene langs veien luter seg tunge mot vinterluften. Det knirker rytmisk under støvlene mine, og nyslipte skøyter dingler over skulderen. Klokken er kanskje ikke mer enn ti. Det er juleferie, men den store julehøytiden har liksom mistet grepet. Jeg har fått nok marsipan og hjemmebakte goro. Nå frister snø og is langt mer enn familien kan tilby. Det rekker med et par raske skiver ved kjøkkenbordet, så stormer jeg ned trappen med skøytene klirrende, og trekker et lettelsens sukk i det porten slår igjen bak meg.
Oppe i parken er imidlertid kommunens karer i ferd med å sprøyte. Kledd i forede overalls og med svære, tunge støvler, stamper de grovbygde karene rundt på skøytebanen med slanger i nevene. Frostrøyken stiger fra det kalde vannet. Gamle spor i isen jevnes ut. Jeg slutter meg til en liten gruppe jevnaldrende som står andektige og ser på. Det blir noe venting, men vi vet det er vel verdt tiden. Karene skrur av vannet etter hvert. Sneiper en fuktig rullings og retter en advarsel mot oss: - La isen være en times tid nå unger, så blir det bra. Vi nikker, åndeløse. Speilblank ligger isen og fryser til. Vi står stille med skøytene over skuldrene. Venter.
Til skrapern med flasker
Mamma hadde en trillevogn hun benyttet når hun handlet i kolonialen nede i gata. En enkel metallkonstruksjon med to hjul og en kurv som kunne løftes ut av vognen. Det var en karakteristisk skranglelyd av Mamma og vognen når de var på vei fra butikken med melk og brød. Jeg var gjerne inne i hagen i nr. 6, og fru Ekheim kikket på meg med et skjelmsk smil og sa: - Der triller din mor forbi. Lyden var ikke til å ta feil av. Mammas energiske ganglag ga vognen et rytmisk driv og – klirr, klirr, klirr. Ingen av naboene var i tvil. Jeg husker godt at broren min hadde det ærefulle verv å trille vogna til skrapern, mens jeg ennå var for liten. Å gå til skrapern innebar å levere inn tomflasker av vin og brennevin for panting hos skraphandleren. Oppgaven var ærefull av forskjellige årsaker; for det første ansvaret. Det var ganske lang vei å trille, og den gikk gjennom et strøk hvor ungene ikke kviet seg for å rappe en flaske eller to av lasset, eller hele vogna for den saks skyld. For det andre var det slik av inntektene fra tomflaskesalget tilfalt panteren, og selv med 15 øre for hele og 5 øre for halve flasker ble det en liten formue for en pjokk den gang tre tyggiser kostet ti øre og en liten flaske brus kostet 64 øre + pant.Men tiden gikk, som den pleier, og en dag var det min tur til å gå til skrapern. Lasset var nok ikke av de største, men trillevogna var nå temmelig full av tomme vinflasker og gamle spritflasker som i en overgangsperiode hadde inneholdt hjemmelaget ripssaft.Ned til Fagerborggaten var det ingen fare. Her var det villastrøk med store hager foran husene, og dessuten var jeg på hjemmebane. Etter forseringen av Fagerborggaten begynte et annet miljø; Vibes gate, hvor den beryktede Vibesgjengen holdt til. Jeg kjente jo noen her også; Pero gikk i klassen min og han var blant de tøffeste på vår alder. Jeg kunne regne med ham om det ble problemer. Men det var en gang slik at vi var bare 8-9 år gamle og den egentlige Vibesgjengen var kretsen rundt søsteren til Pero. De var 14-15 år og røkte sigaretter på hjørnet utenfor Olsen.Olsen var innehaver av en frukt- og tobakkssjappe som lå midt i Vibes gate. I en fireetasjes leiegård som de fleste omkringliggende gårdene.
Før jeg kom dit, krysset jeg liksom tilfeldig gaten. Det var ikke alltid en ble lagt merke til med mindre man direkte brøytet seg vei gjennom flokken utenfor Olsen. Jeg må tilstå at jeg ofte var engstelig når jeg klirret forbi så uanfektet jeg kunne. Stort sett gikk det bra, og da var det strake veien ned til skrapern.Skraphandelen lå i en sidegate til Vibes gate, nesten nede ved Bogstadveien. En gammel, skakk tregård som en gang hadde vært hvit, men som nå var grå og grimet, uflidd som de grovbygde mannfolka som jobbet der.Det var en uforglemmelig lukt der inne. En gammel eim av ved, jern og støv med et stenk av rødvin etter alle tomflaskene. Skraphandlerne var alltid kamerater.- Flasker ja, denna veien, pleide en av dem å rope. Tvers gjennom hallen og inn på et av bakrommene hvor vinstanken overdøvet de andre elementene i luften. Her ble flaskene omhyggelig telt, og tilliten til en guttunge var stor når antallet ble annonsert: - 16 store og 7 små!Denne summen skulle jeg gjenta i kassen på veien ut, og først da ble pengene telt opp. Da jeg ble litt eldre hendte det jeg la på en flaske eller to når jeg kom til kassa, men jeg var, i alle fall de første årene, full av respekt for skrapern.
Hjemveien var preget av en helt annen stemning. Med tom vogn og 2,75 i lomma var jeg situasjonens herre og kunne til og med gå innom Olsen på hjemveien og bevilge meg en is av egne midler (50 øre).Så var det hjem til mamma med vogna, og med myntene skranglende i lomma sprang jeg ut igjen. Ut i den uinnskrenkede friheten jeg kjente når lekser og plikter var unnagjort, og jeg så vidt kunne holde tilbake et gisp i det porten gled igjen og verden lå åpen foran meg.
Før jeg kom dit, krysset jeg liksom tilfeldig gaten. Det var ikke alltid en ble lagt merke til med mindre man direkte brøytet seg vei gjennom flokken utenfor Olsen. Jeg må tilstå at jeg ofte var engstelig når jeg klirret forbi så uanfektet jeg kunne. Stort sett gikk det bra, og da var det strake veien ned til skrapern.Skraphandelen lå i en sidegate til Vibes gate, nesten nede ved Bogstadveien. En gammel, skakk tregård som en gang hadde vært hvit, men som nå var grå og grimet, uflidd som de grovbygde mannfolka som jobbet der.Det var en uforglemmelig lukt der inne. En gammel eim av ved, jern og støv med et stenk av rødvin etter alle tomflaskene. Skraphandlerne var alltid kamerater.- Flasker ja, denna veien, pleide en av dem å rope. Tvers gjennom hallen og inn på et av bakrommene hvor vinstanken overdøvet de andre elementene i luften. Her ble flaskene omhyggelig telt, og tilliten til en guttunge var stor når antallet ble annonsert: - 16 store og 7 små!Denne summen skulle jeg gjenta i kassen på veien ut, og først da ble pengene telt opp. Da jeg ble litt eldre hendte det jeg la på en flaske eller to når jeg kom til kassa, men jeg var, i alle fall de første årene, full av respekt for skrapern.
Hjemveien var preget av en helt annen stemning. Med tom vogn og 2,75 i lomma var jeg situasjonens herre og kunne til og med gå innom Olsen på hjemveien og bevilge meg en is av egne midler (50 øre).Så var det hjem til mamma med vogna, og med myntene skranglende i lomma sprang jeg ut igjen. Ut i den uinnskrenkede friheten jeg kjente når lekser og plikter var unnagjort, og jeg så vidt kunne holde tilbake et gisp i det porten gled igjen og verden lå åpen foran meg.
Borgerlønn – erstatning for tort og skade
Fra tid til annen drøftes muligheten for borgerlønn i avisspaltene. Det er mange gode argumenter for å innføre en slik minstelønn for alle. Tilhengerne vil med denne ideen gjøre det mulig å overleve selv om man ikke er egnet for arbeidslivet, eller av en eller annen grunn har falt utenfor. Vi kunne vel alle ønske oss en verden uten tiggere og uteliggere. En joker i dette regnskapet er hvor mange stillinger man frigjør i kommunenes sosialkontor og arbeidsformidlingen. Jeg skal ikke gå inn på disse utregningene. Tall er ikke min sterke side.
Derimot vil jeg gjøre oppmerksom på et annet aspekt ved denne debatten: Mange får motforestillinger mot å betale folk som ikke har gjort en innsats og derved gjort seg fortjent til utbetalingen. Mitt poeng er at vi faktisk fortjener borgerlønn. Vi er utsatt for så store mengder visuell og auditiv søppel hver dag at vi faktisk burde ha noe erstatning for strevet.
Hvis du er riktig uheldig våkner du til en klokkeradio som står innstilt på en av de lettbente, reklamefinansierte kanalene. Før du er helt våken må du høre på et kobbel stemmer som i fistel anmoder deg om å løpe og kjøpe et eller annet helt uinteressant produkt. På vei til jobben bombarderes du med reklameplakater. Hvis du søker tilflukt i en avis for å slippe unna denne støyen, er du offer for en mer subtil markedsføring av en annen gruppe produkter som du heller ikke trenger.
Vel fremme på jobben åpner du innboksen din og sorterer ut den brorparten av mails som skal selge deg viagra, klokker og høyskolediplomer. Du sletter dem sammen med alle beskjedene om millionene du har vunnet. Deretter blir det å forsøke å unngå å ta stiling til pop-ups og andre forstyrrende elementer på weben. Slik går nu dagan.
Vel hjemme konfigurerer tv-apparatet dine egne tanker om tingene slik at de passer med massenes. Det gjelder å ha konsentrasjonen fokusert på Idol og Robinson-medlemmene. I tillegg skal du koordinere din oppfatning av nyhetsbildet slik at den stemmer over ens med den virkeligheten nyhetsbyråene vil at vi skal se. Faen skulle tenke egne tanker. Det kommer det neppe noe godt ut av. Dessuten må du bære ut stabelen med reklameaviser som er kommet postkassen din de siste dagene.
Mitt poeng er at denne livsførselen burde vi ha betalt for. Etter mitt syn burde man få en klekkelig erstatning bare for trusselen om P4 og VG i den umiddelbare nærhet året rundt. Ja, jeg er tilhenger av borgerlønn. Kall det gjerne tabloid-erstatning! Og jeg synes vi fortjener det.
Derimot vil jeg gjøre oppmerksom på et annet aspekt ved denne debatten: Mange får motforestillinger mot å betale folk som ikke har gjort en innsats og derved gjort seg fortjent til utbetalingen. Mitt poeng er at vi faktisk fortjener borgerlønn. Vi er utsatt for så store mengder visuell og auditiv søppel hver dag at vi faktisk burde ha noe erstatning for strevet.
Hvis du er riktig uheldig våkner du til en klokkeradio som står innstilt på en av de lettbente, reklamefinansierte kanalene. Før du er helt våken må du høre på et kobbel stemmer som i fistel anmoder deg om å løpe og kjøpe et eller annet helt uinteressant produkt. På vei til jobben bombarderes du med reklameplakater. Hvis du søker tilflukt i en avis for å slippe unna denne støyen, er du offer for en mer subtil markedsføring av en annen gruppe produkter som du heller ikke trenger.
Vel fremme på jobben åpner du innboksen din og sorterer ut den brorparten av mails som skal selge deg viagra, klokker og høyskolediplomer. Du sletter dem sammen med alle beskjedene om millionene du har vunnet. Deretter blir det å forsøke å unngå å ta stiling til pop-ups og andre forstyrrende elementer på weben. Slik går nu dagan.
Vel hjemme konfigurerer tv-apparatet dine egne tanker om tingene slik at de passer med massenes. Det gjelder å ha konsentrasjonen fokusert på Idol og Robinson-medlemmene. I tillegg skal du koordinere din oppfatning av nyhetsbildet slik at den stemmer over ens med den virkeligheten nyhetsbyråene vil at vi skal se. Faen skulle tenke egne tanker. Det kommer det neppe noe godt ut av. Dessuten må du bære ut stabelen med reklameaviser som er kommet postkassen din de siste dagene.
Mitt poeng er at denne livsførselen burde vi ha betalt for. Etter mitt syn burde man få en klekkelig erstatning bare for trusselen om P4 og VG i den umiddelbare nærhet året rundt. Ja, jeg er tilhenger av borgerlønn. Kall det gjerne tabloid-erstatning! Og jeg synes vi fortjener det.
torsdag 24. juli 2008
Hver sin gode plass – og vel så det
Her er et vers. Det kommer av seg selv.
Sonetten har jeg lært av Shakespeares penn.
Den drives av sin egen kraft. Et vell
av rim og roser har den som sin venn.
En rytme som er fast; en femstemt takt,
samt fjorten linjer – ikke mer enn det.
Slik opprettholdes alltid versets makt.
Man trenger ei sonetten for å se
at form og innhold må ha jevngod plass.
Kun en av dem gjør intet dikt perfekt.
Vi trenger begge, som i et palass
hvor stein og luft gir rom til narr og knekt!
Til slutt i verset brytes formen opp.
Det siste rimet blir sonettens stopp.
Sonetten har jeg lært av Shakespeares penn.
Den drives av sin egen kraft. Et vell
av rim og roser har den som sin venn.
En rytme som er fast; en femstemt takt,
samt fjorten linjer – ikke mer enn det.
Slik opprettholdes alltid versets makt.
Man trenger ei sonetten for å se
at form og innhold må ha jevngod plass.
Kun en av dem gjør intet dikt perfekt.
Vi trenger begge, som i et palass
hvor stein og luft gir rom til narr og knekt!
Til slutt i verset brytes formen opp.
Det siste rimet blir sonettens stopp.
Til knes i krem
Norge er på en underlig måte verdens beste land å bo i, og samtidig verdens verste land å bo i.
Spør en innvandrer om Norge og superlativene flommer. Her er det en god økonomi, jobb til de fleste, glimrende statlige og kommunale tjenester, sterke syke- og trygdeordninger og en masse andre tilbud som ofte er fraværende i andre deler av verden.
Spør du en innfødt, vil svarene ofte være helt annerledes. Vi husker f. eks. John Alvheims blodige slakt av norsk helsevesen. Det står altså ikke så bra til. Men det står åpenbart ikke på økonomien. For vi har jo råd.
En annen ting som forundrer folk, er den utrolige mangelen på smidighet og brukervennlighet i dette landet. Vi er mellom fire og fem millioner mennesker. Like mange som i en vanlig amerikansk by. Likevel er det knapt mulig å komme gjennom på telefonen til et menneske i offentlig forvaltning.
Vil vi i stedet personlig oppsøke et offentlig kontor, viser det seg at de åpner etter at du er gått på jobb, og stenger før du går fra jobben. Hvis dette blir en belastning over tid, og livet knyter seg, er det et halvt års ventetid på psykologisk hjelp.
I lille Norge.
Samtidig, i sentrum av Oslo, ligger problemene og flyter på overflaten som søppelet i Akerselva. Tiggerne har overtatt gatebildet. De kommer i organiserte bussturer fra fattige land og flommer inn over landet som flyter av melk og honning. De narkomane dominerer store deler av sentrum, og gjør fortauene utrivelige for fotgjengere og forretningsdrivende. Dette inkluderer også de prostituerte som har flyttet seg opp på Karl Johan. Spør en reiselivsansatt i Oslo kommune hva dette gjør med turistene!
Vi var nylig i København. En by dobbelt så stor som Oslo, med et langt synderegister både når det gjelder sexhandel og narkotika. Likevel har de klart å balansere problemene på en slik måte at det stadig er hyggelig å gå omkring i sentrum. Vi så ikke en tigger. Vi ble ikke tilbudt verken sex eller narkotika. Derimot besøkte vi en liten kafé på Nørrebro med forbud mot mobiltelefoner, men hvor man gjerne kunne røyke en sigarett. Det er så skuldrene sklir et hakk ned.
Vår velstand har kommet uforvarende på oss. Vi var et av vestens fattigste land til langt opp på sekstitallet. Gerhardsen syklet til stortinget, og Harald Grønningen tok skiene fatt når han skulle møte til start på et skirenn i Oslo-området. I løpet av én generasjon har vi tatt steget opp i den økonomiske eliten. Norge har på kort tid måttet lære seg et helt annet levesett. Der ministrene blir kjørt i limousine med privatsjåfør og skuddsikre ruter, og der skiheltene vandaliserer fjellheimen med sine laftede palasser. Vi har ikke klart å takle overgangen fra husmann til levemann.
Oljerikdommen har deflorert den norske dyden. Vi sitter tilbake med fulle bankbøker og tomme hjerter. Vi er så nedlesset med eiendommer, kjøretøyer og gjenstander at det er blitt tungt å gå.
Vi vasser til knes i krem.
Spør en innvandrer om Norge og superlativene flommer. Her er det en god økonomi, jobb til de fleste, glimrende statlige og kommunale tjenester, sterke syke- og trygdeordninger og en masse andre tilbud som ofte er fraværende i andre deler av verden.
Spør du en innfødt, vil svarene ofte være helt annerledes. Vi husker f. eks. John Alvheims blodige slakt av norsk helsevesen. Det står altså ikke så bra til. Men det står åpenbart ikke på økonomien. For vi har jo råd.
En annen ting som forundrer folk, er den utrolige mangelen på smidighet og brukervennlighet i dette landet. Vi er mellom fire og fem millioner mennesker. Like mange som i en vanlig amerikansk by. Likevel er det knapt mulig å komme gjennom på telefonen til et menneske i offentlig forvaltning.
Vil vi i stedet personlig oppsøke et offentlig kontor, viser det seg at de åpner etter at du er gått på jobb, og stenger før du går fra jobben. Hvis dette blir en belastning over tid, og livet knyter seg, er det et halvt års ventetid på psykologisk hjelp.
I lille Norge.
Samtidig, i sentrum av Oslo, ligger problemene og flyter på overflaten som søppelet i Akerselva. Tiggerne har overtatt gatebildet. De kommer i organiserte bussturer fra fattige land og flommer inn over landet som flyter av melk og honning. De narkomane dominerer store deler av sentrum, og gjør fortauene utrivelige for fotgjengere og forretningsdrivende. Dette inkluderer også de prostituerte som har flyttet seg opp på Karl Johan. Spør en reiselivsansatt i Oslo kommune hva dette gjør med turistene!
Vi var nylig i København. En by dobbelt så stor som Oslo, med et langt synderegister både når det gjelder sexhandel og narkotika. Likevel har de klart å balansere problemene på en slik måte at det stadig er hyggelig å gå omkring i sentrum. Vi så ikke en tigger. Vi ble ikke tilbudt verken sex eller narkotika. Derimot besøkte vi en liten kafé på Nørrebro med forbud mot mobiltelefoner, men hvor man gjerne kunne røyke en sigarett. Det er så skuldrene sklir et hakk ned.
Vår velstand har kommet uforvarende på oss. Vi var et av vestens fattigste land til langt opp på sekstitallet. Gerhardsen syklet til stortinget, og Harald Grønningen tok skiene fatt når han skulle møte til start på et skirenn i Oslo-området. I løpet av én generasjon har vi tatt steget opp i den økonomiske eliten. Norge har på kort tid måttet lære seg et helt annet levesett. Der ministrene blir kjørt i limousine med privatsjåfør og skuddsikre ruter, og der skiheltene vandaliserer fjellheimen med sine laftede palasser. Vi har ikke klart å takle overgangen fra husmann til levemann.
Oljerikdommen har deflorert den norske dyden. Vi sitter tilbake med fulle bankbøker og tomme hjerter. Vi er så nedlesset med eiendommer, kjøretøyer og gjenstander at det er blitt tungt å gå.
Vi vasser til knes i krem.
Godt verktøy er halve jobben
Et munnhell som har mye for seg. Vi har alle opplevd hvor frustrerende det er å jobbe med verktøy som ikke er skikket for det man skal ha gjort. Og motsatsen; hvor deilig det er å kunne føle hvordan verktøy og oppgave nærmest går opp i en høyere enhet når du finner den skrutrekkeren som passer til skruehodet.
Og vi kan godt føre verktøy litt ut over den tradisjonelle betydningen. Jeg husker godt da jeg begynte å spile bordtennis for en mannsalder siden. I begynnelsen var det helt greit å spille med en elendig finér-racket. Men etter hvert som jeg utviklet meg som spiller, satte jeg pris på å ha en god racket. Man stiller nok høyere krav til verktøyet jo lenger man er kommet som ”håndverker”. En fotograf vil gjerne ha apparat og utstyr som ”gir noe tilbake”; det samme kan man si om musikere, fiskere, bilister og andre entusiaster. Jo flinkere vi blir, jo høyere krav stilles til ”verktøyet”, og jo mer vil man ofre for å kunne tilegne seg det mest velegnede apparat/instrument/verktøy. Da er halve jobben gjort.
Så slår det meg; fra vugge til grav arbeider vi med et verktøy hvor de fleste gjør hva de kan for å spare, knipe inn, og nøye seg med halvgode løsninger. Et verktøy for den enkelte like mye som for familier, bedrifter, nasjonalstater og kloden som sådan. Vårt byttemiddel for varer og tjenester: pengene. Vi regner alt i penger, hver eneste innsats og jobb gjennom livet måles med penger. Det er dessuten statens virkemiddel for å gjøre livet levelig for innbyggerne, og det er bedriftenes viktigste verktøy.
Og der sitter vi med et verktøy og en måleenhet som det oftest er litt for lite av. Vi skulle gjerne hatt litt mer å bruke, vi ville gjerne spandert litt ekstra hele tiden, men de pengene har vi altså ikke, så kunsten blir å klare seg med noe litt dårligere enn det vi hadde tenkt. Vi har lyst på kvalitet i alle ledd, men så har vi altså ikke råd. Resultatet blir innsparinger, nedbemanninger, lavere kvalitet, dårligere sikkerhet, halvgode løsninger, og, i land som er vanskeligere stilt enn oss (det er mange), fattigdom, sult og nød.
Vi har sett det gang på gang. Det står ikke på produksjon, det står ikke på kunnskap, det står ikke på råvarer og raffineringsmetoder; det står og faller med det enkle faktum at vi er tvunget til å jobbe med et verktøy som det er for lite av, og som vi derfor må spare på. Jeg våger påstanden at dagens pengesystem gir oss et dårlig verktøy, og veldig mange av dagens vanskeligheter ute og hjemme kan spores tilbake til stramme budsjetter, rett og slett fordi det er mangel på penger.
”Godt verktøy er halve jobben”. Men noe godt verktøy for byttehandel med varer og tjenester har vi ikke. Derfor må vi slå oss til ro med halvgod jobb. Over hele linjen.
Og vi kan godt føre verktøy litt ut over den tradisjonelle betydningen. Jeg husker godt da jeg begynte å spile bordtennis for en mannsalder siden. I begynnelsen var det helt greit å spille med en elendig finér-racket. Men etter hvert som jeg utviklet meg som spiller, satte jeg pris på å ha en god racket. Man stiller nok høyere krav til verktøyet jo lenger man er kommet som ”håndverker”. En fotograf vil gjerne ha apparat og utstyr som ”gir noe tilbake”; det samme kan man si om musikere, fiskere, bilister og andre entusiaster. Jo flinkere vi blir, jo høyere krav stilles til ”verktøyet”, og jo mer vil man ofre for å kunne tilegne seg det mest velegnede apparat/instrument/verktøy. Da er halve jobben gjort.
Så slår det meg; fra vugge til grav arbeider vi med et verktøy hvor de fleste gjør hva de kan for å spare, knipe inn, og nøye seg med halvgode løsninger. Et verktøy for den enkelte like mye som for familier, bedrifter, nasjonalstater og kloden som sådan. Vårt byttemiddel for varer og tjenester: pengene. Vi regner alt i penger, hver eneste innsats og jobb gjennom livet måles med penger. Det er dessuten statens virkemiddel for å gjøre livet levelig for innbyggerne, og det er bedriftenes viktigste verktøy.
Og der sitter vi med et verktøy og en måleenhet som det oftest er litt for lite av. Vi skulle gjerne hatt litt mer å bruke, vi ville gjerne spandert litt ekstra hele tiden, men de pengene har vi altså ikke, så kunsten blir å klare seg med noe litt dårligere enn det vi hadde tenkt. Vi har lyst på kvalitet i alle ledd, men så har vi altså ikke råd. Resultatet blir innsparinger, nedbemanninger, lavere kvalitet, dårligere sikkerhet, halvgode løsninger, og, i land som er vanskeligere stilt enn oss (det er mange), fattigdom, sult og nød.
Vi har sett det gang på gang. Det står ikke på produksjon, det står ikke på kunnskap, det står ikke på råvarer og raffineringsmetoder; det står og faller med det enkle faktum at vi er tvunget til å jobbe med et verktøy som det er for lite av, og som vi derfor må spare på. Jeg våger påstanden at dagens pengesystem gir oss et dårlig verktøy, og veldig mange av dagens vanskeligheter ute og hjemme kan spores tilbake til stramme budsjetter, rett og slett fordi det er mangel på penger.
”Godt verktøy er halve jobben”. Men noe godt verktøy for byttehandel med varer og tjenester har vi ikke. Derfor må vi slå oss til ro med halvgod jobb. Over hele linjen.
Fot
Sarpsborg, sommeren ’08, kl. 23.00
Jeg sitter midt i et band. Folk skramler inn fra gata. Foreløpig strømmer syntetisk musikk ut av anlegget på Edvardts, men borte i kroken står trommesettet, pianoet og et par forsterkere. På veggen henger en Telecaster og en gammel Fender P-bass. Pianisten forteller en vits til trommisen på den andre siden av det runde, ustødige bordet. Bassisten bøyer seg over til meg og spør om fyr.
– Hva heter bandet, spør jeg.- Hardyguttene, sier Bjørn og gliser.
Vi sitter i portrommet, så vi er utendørs. Men godt under tak. Vinduene inn i lokalet ved siden av står halvåpne, overgangen mellom inne og ute er flytende. Musikken flyter. Det gjør sigarettrøyken også. Folk skramler, skåler og ler. Inne i baren har tappekranene det travelt.
Hele tre ganger i uka spiller bandet her på Edvardts. Det har de gjort lenge. Folk har hørt mange av låtene flere ganger. Og de elsker dem. Pluss det faktum at i blant kommer et helt sett med låter ingen har hørt dem spille før. Det låter like elskelig. Tor-Inge, Per, Bjørn og Knut. Ser man nærmere på dem, er dette karer som har levd et liv i rock’n’roll. Som lever. Som har spilt viktige roller i de fleste betydningsfulle comboer på Østlandet gjennom de siste 30 år. Og de kan sitt håndverk. Gitar, piano, bass og trommer. Fire karer som synger. Fire herrer som leverer varene og håndverket, uansett hvor mange øl publikum spanderer.
Og det låter. Tor-Inges hjerteskjærende gitar på et vanvittig volum i det lille rommet. Rullingen i Pers piano som nærmest truer strukturen i hele bygningen. Og Knut og Bjørns fjellstødige komp. Elvis. Beatles. Ellington. Simon. Weill. Peter Green. Alle klassikerne. Og publikum synger med. Trommer på bordene. Svinger i baren. Danser i portrommet med rullingsen dinglende. Jeg skrur av mobilen. Tar inn Sarpsborg-sommernatten. Denne lyse, flimrende, nesten fysiske luften. En svak eim fra Borregård på den andre siden av byen. Sarpsborg. En parentes i Østfolds sommerleven. En bakevje sett fra skjærgården ved Hvaler. Nå kåret til Norges varmeste by. Kanskje rett og slett på grunn av energien fra fire fyrer på Edvardts.
Det firkantete rommet buler ut i alle retninger. Tor-Inge har skrudd opp gitaren igjen. Per lener seg over brettet. Svetten drypper. Han tar i mot en ny halvliter fra en kvinne i lokalet. – Hvilken toneart er dere i, spør hun. Per rister på hodet. Høyrehånden hans legger en ny firklang i klaviaturet. –Aner ikke, sier han. Venstre hånd løfter halvliteren og fukter strupen. Han faller inn med tredje stemme i refrenget, smilende. Ute på gulvet, mellom bordene, svinger fire-fem mennesker seg.
Noen svette minutter senere er det en røyk. Hele bandet trekker ut i portrommet. Nikker til nyankomne, slår av en prat. Alle kjenner hverandre. I et hjørne sitter et bedugget par og krangler høylytt. I en annen krok kliner to ungdommer ubeskjedent. Folk veksler blikk, smiler, skåler. To voksne, dresskledde herrer kommer inn fra gaten. Her er plass til alle. Det blir midnatt i Sarpsborg. Bandet har to sett igjen. Tre hvis vi er heldige.
Bjørn har hentet kontrabassen. Vi får et jazzsett. Sobert og rent. Tor-Inge trakterer en romslig, svart Gretsch. Pers piano glir umerkelig inn i lederrollen. Knut kan alle tekstene. For et band! Publikum varver ett hakk ned. Samtalene blir mer konsistente og sammenhengende. Kvinneøynene en tanke mørkere. Ute feier en byge over byen og vasker ren de soloppvarmede gatene. Luften friskner noe. Det er 20 grader. Mørkere blir det ikke. Snarere tvert i mot.
Siste sett er rock’n’roll. Tor-Inge sjangler på barkrakken, men gitaren hans gråter og ler. Jeg bestiller en halvliter til i baren. Borg fatøl. Brunetten i baren åpner en flaske cognac til bandet. Skjenker rause drammer. – De er tørste nå, se, smiler hun og setter øynene i meg. Jeg nikker. Tar med ølen min ut. Natten er myk. Sarpsborg.
Jeg sitter midt i et band. Folk skramler inn fra gata. Foreløpig strømmer syntetisk musikk ut av anlegget på Edvardts, men borte i kroken står trommesettet, pianoet og et par forsterkere. På veggen henger en Telecaster og en gammel Fender P-bass. Pianisten forteller en vits til trommisen på den andre siden av det runde, ustødige bordet. Bassisten bøyer seg over til meg og spør om fyr.
– Hva heter bandet, spør jeg.- Hardyguttene, sier Bjørn og gliser.
Fra v: Per, Tor-Inge, Knut og Bjørn. (Foto: Jens Magnus)
Vi sitter i portrommet, så vi er utendørs. Men godt under tak. Vinduene inn i lokalet ved siden av står halvåpne, overgangen mellom inne og ute er flytende. Musikken flyter. Det gjør sigarettrøyken også. Folk skramler, skåler og ler. Inne i baren har tappekranene det travelt.
Hele tre ganger i uka spiller bandet her på Edvardts. Det har de gjort lenge. Folk har hørt mange av låtene flere ganger. Og de elsker dem. Pluss det faktum at i blant kommer et helt sett med låter ingen har hørt dem spille før. Det låter like elskelig. Tor-Inge, Per, Bjørn og Knut. Ser man nærmere på dem, er dette karer som har levd et liv i rock’n’roll. Som lever. Som har spilt viktige roller i de fleste betydningsfulle comboer på Østlandet gjennom de siste 30 år. Og de kan sitt håndverk. Gitar, piano, bass og trommer. Fire karer som synger. Fire herrer som leverer varene og håndverket, uansett hvor mange øl publikum spanderer.
Og det låter. Tor-Inges hjerteskjærende gitar på et vanvittig volum i det lille rommet. Rullingen i Pers piano som nærmest truer strukturen i hele bygningen. Og Knut og Bjørns fjellstødige komp. Elvis. Beatles. Ellington. Simon. Weill. Peter Green. Alle klassikerne. Og publikum synger med. Trommer på bordene. Svinger i baren. Danser i portrommet med rullingsen dinglende. Jeg skrur av mobilen. Tar inn Sarpsborg-sommernatten. Denne lyse, flimrende, nesten fysiske luften. En svak eim fra Borregård på den andre siden av byen. Sarpsborg. En parentes i Østfolds sommerleven. En bakevje sett fra skjærgården ved Hvaler. Nå kåret til Norges varmeste by. Kanskje rett og slett på grunn av energien fra fire fyrer på Edvardts.
Det firkantete rommet buler ut i alle retninger. Tor-Inge har skrudd opp gitaren igjen. Per lener seg over brettet. Svetten drypper. Han tar i mot en ny halvliter fra en kvinne i lokalet. – Hvilken toneart er dere i, spør hun. Per rister på hodet. Høyrehånden hans legger en ny firklang i klaviaturet. –Aner ikke, sier han. Venstre hånd løfter halvliteren og fukter strupen. Han faller inn med tredje stemme i refrenget, smilende. Ute på gulvet, mellom bordene, svinger fire-fem mennesker seg.
Noen svette minutter senere er det en røyk. Hele bandet trekker ut i portrommet. Nikker til nyankomne, slår av en prat. Alle kjenner hverandre. I et hjørne sitter et bedugget par og krangler høylytt. I en annen krok kliner to ungdommer ubeskjedent. Folk veksler blikk, smiler, skåler. To voksne, dresskledde herrer kommer inn fra gaten. Her er plass til alle. Det blir midnatt i Sarpsborg. Bandet har to sett igjen. Tre hvis vi er heldige.
Bjørn har hentet kontrabassen. Vi får et jazzsett. Sobert og rent. Tor-Inge trakterer en romslig, svart Gretsch. Pers piano glir umerkelig inn i lederrollen. Knut kan alle tekstene. For et band! Publikum varver ett hakk ned. Samtalene blir mer konsistente og sammenhengende. Kvinneøynene en tanke mørkere. Ute feier en byge over byen og vasker ren de soloppvarmede gatene. Luften friskner noe. Det er 20 grader. Mørkere blir det ikke. Snarere tvert i mot.
Siste sett er rock’n’roll. Tor-Inge sjangler på barkrakken, men gitaren hans gråter og ler. Jeg bestiller en halvliter til i baren. Borg fatøl. Brunetten i baren åpner en flaske cognac til bandet. Skjenker rause drammer. – De er tørste nå, se, smiler hun og setter øynene i meg. Jeg nikker. Tar med ølen min ut. Natten er myk. Sarpsborg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)