Her er et vers. Det kommer av seg selv.
Sonetten har jeg lært av Shakespeares penn.
Den drives av sin egen kraft. Et vell
av rim og roser har den som sin venn.
En rytme som er fast; en femstemt takt,
samt fjorten linjer – ikke mer enn det.
Slik opprettholdes alltid versets makt.
Man trenger ei sonetten for å se
at form og innhold må ha jevngod plass.
Kun en av dem gjør intet dikt perfekt.
Vi trenger begge, som i et palass
hvor stein og luft gir rom til narr og knekt!
Til slutt i verset brytes formen opp.
Det siste rimet blir sonettens stopp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar