Totalt antall sidevisninger

torsdag 24. juli 2008

Til knes i krem

Norge er på en underlig måte verdens beste land å bo i, og samtidig verdens verste land å bo i.

Spør en innvandrer om Norge og superlativene flommer. Her er det en god økonomi, jobb til de fleste, glimrende statlige og kommunale tjenester, sterke syke- og trygdeordninger og en masse andre tilbud som ofte er fraværende i andre deler av verden.

Spør du en innfødt, vil svarene ofte være helt annerledes. Vi husker f. eks. John Alvheims blodige slakt av norsk helsevesen. Det står altså ikke så bra til. Men det står åpenbart ikke på økonomien. For vi har jo råd.

En annen ting som forundrer folk, er den utrolige mangelen på smidighet og brukervennlighet i dette landet. Vi er mellom fire og fem millioner mennesker. Like mange som i en vanlig amerikansk by. Likevel er det knapt mulig å komme gjennom på telefonen til et menneske i offentlig forvaltning.
Vil vi i stedet personlig oppsøke et offentlig kontor, viser det seg at de åpner etter at du er gått på jobb, og stenger før du går fra jobben. Hvis dette blir en belastning over tid, og livet knyter seg, er det et halvt års ventetid på psykologisk hjelp.
I lille Norge.

Samtidig, i sentrum av Oslo, ligger problemene og flyter på overflaten som søppelet i Akerselva. Tiggerne har overtatt gatebildet. De kommer i organiserte bussturer fra fattige land og flommer inn over landet som flyter av melk og honning. De narkomane dominerer store deler av sentrum, og gjør fortauene utrivelige for fotgjengere og forretningsdrivende. Dette inkluderer også de prostituerte som har flyttet seg opp på Karl Johan. Spør en reiselivsansatt i Oslo kommune hva dette gjør med turistene!
Vi var nylig i København. En by dobbelt så stor som Oslo, med et langt synderegister både når det gjelder sexhandel og narkotika. Likevel har de klart å balansere problemene på en slik måte at det stadig er hyggelig å gå omkring i sentrum. Vi så ikke en tigger. Vi ble ikke tilbudt verken sex eller narkotika. Derimot besøkte vi en liten kafé på Nørrebro med forbud mot mobiltelefoner, men hvor man gjerne kunne røyke en sigarett. Det er så skuldrene sklir et hakk ned.

Vår velstand har kommet uforvarende på oss. Vi var et av vestens fattigste land til langt opp på sekstitallet. Gerhardsen syklet til stortinget, og Harald Grønningen tok skiene fatt når han skulle møte til start på et skirenn i Oslo-området. I løpet av én generasjon har vi tatt steget opp i den økonomiske eliten. Norge har på kort tid måttet lære seg et helt annet levesett. Der ministrene blir kjørt i limousine med privatsjåfør og skuddsikre ruter, og der skiheltene vandaliserer fjellheimen med sine laftede palasser. Vi har ikke klart å takle overgangen fra husmann til levemann.
Oljerikdommen har deflorert den norske dyden. Vi sitter tilbake med fulle bankbøker og tomme hjerter. Vi er så nedlesset med eiendommer, kjøretøyer og gjenstander at det er blitt tungt å gå.

Vi vasser til knes i krem.

Ingen kommentarer: