Future my love

Likegyldighetens larm

Kanskje mest påfallende om man er så dristig at man skrur på tv om formiddagen. Jeg mener – man skulle jo tro at om man ikke har noe å formidle, er det ingen vits å lage tv-program om det. Men det gjør man. I dagens kabel-virkelighet er det fullt opp av programmer nesten hele dagen som faktisk ikke inneholder noe som helst. Det er til og med slik at jo mindre innhold, dess mer støyer det. Både visuelt og auditivt. Det er ingen sak å finne et program som virkelig er spektakulært uten å bringe seeren noe som helst av verdi. Lys og farger, folk i flotte kostymer, svære, lekre studioer, høy musikk og altså komplett blottet for innhold.

Radioen også. Masse kanaler hele dagen som spiller den samme, intetsigende musikken eller samtaler om ingen verdens ting. Noen kanaler har til og med gjort det til sin nisje: Rolige favoritter. Jomen sa jeg favoritter. Intetsigende mjæl kokt i hop av utslitte, gamle låter som av en eller annen grunn ble kuppet inn på listene ved en anledning, og som vi nå må lide oss gjennom gang på gang – om vi altså er så uheldige å tune inn på en slik kanal.

For ikke å snakke om tabloidavisene og ukebladene. Side opp og side ned med uinteressant pjatt ikledd fete typer, fargesprakende bilder og hippe ingresser. Det er så man kunne ønske at avisene måtte gå gjennom en forlagskonsulent først, så man var sikret et minimum av innhold med almenmenneskelig appell. Men sannsynligvis er det slik at om man konfronterer avisenes redaksjoner med dette, vil de avfeie det og vise til opplagstall: ”Det er jo dette folk vil ha!”  Bare tanken får meg til å grøsse. Jeg tror heller at et folk som i årevis er oppfostret på likegyldigheter, tar til takke med pjatt, bare det er spektakulært nok. Bare innholdet speiler tilstrekkelig kjendisrelatert stoff, hvor man kan få lese om de siste krumspringene til tannløse idoldeltagere og talkshow-verter. Jeg spør meg selv: Hvor dårlig kan det egentlig bli? Og overraskes igjen og igjen. Mangelen på innhold kompenseres ved en form som bråker og støyer så kraftig at man trollbindes av det, og altså ikke legger merke til at det faktisk ikke formidles noe som helst av betydning.

Så kommer spørsmålet. Hva skyldes denne forflatingen av våre medier? Jeg husker godt da jeg vokste opp, et stykke ned i forrige århundre. Med langt færre radio- og tv-kanaler. Den gangen var det da mulig å lese interessante ting, selv i Dagbladet? Kronikkene var da spenstige? Det var artikler som våget å kaste lys på viktige, og kanskje til og med ubehagelige spørsmål. Muligvis er det fordi man ikke lenger tør stille spørsmålstegn ved de viktige tingene. Fordi våre redaktører i alle eterens og pressens kanaler er så opptatt av opplagstall og lyttere at de ikke vil tråkke på noens tær. Det kunne jo ramme annonsøren, den hellige annonsøren, som ingen overlever uten et velpleiet forhold til.

Og da sitter vi der, med skjegget i parabolen, dømt til et evig pludder om likegyldigheter. Forvist til show hvor statsministere sykler på trehjulssykkel eller må ta en kvinnelig journalist på brystene. Tvi vøre! Er det ingen som for eksempel tør fortelle at krigen i Asia handler om olje, vann og våpensalg? Som våger å nevne at bygning 7 i World Trade Center styrtet til jorden i fritt fall uten å være truffet av noe fly, eller at vi utarmer jordas ressurser i et økende tempo, samtidig som vi ødelegger luft, vann og jordsmonn. Slikt ville være interessant stoff for media. Jeg tror faktisk også det er nok å velge i.