Til skrapern med flasker

Mamma hadde en trillevogn hun benyttet når hun handlet i kolonialen nede i gata. En enkel metallkonstruksjon med to hjul og en kurv som kunne løftes ut av vognen. Det var en karakteristisk skranglelyd av Mamma og vognen når de var på vei fra butikken med melk og brød. Jeg var gjerne inne i hagen i nr. 6, og fru Ekheim kikket på meg med et skjelmsk smil og sa: - Der triller din mor forbi. Lyden var ikke til å ta feil av. Mammas energiske ganglag ga vognen et rytmisk driv og – klirr, klirr, klirr. Ingen av naboene var i tvil. Jeg husker godt at broren min hadde det ærefulle verv å trille vogna til skrapern, mens jeg ennå var for liten. Å gå til skrapern innebar å levere inn tomflasker av vin og brennevin for panting hos skraphandleren. Oppgaven var ærefull av forskjellige årsaker; for det første ansvaret. Det var ganske lang vei å trille, og den gikk gjennom et strøk hvor ungene ikke kviet seg for å rappe en flaske eller to av lasset, eller hele vogna for den saks skyld. For det andre var det slik av inntektene fra tomflaskesalget tilfalt panteren, og selv med 15 øre for hele og 5 øre for halve flasker ble det en liten formue for en pjokk den gang tre tyggiser kostet ti øre og en liten flaske brus kostet 64 øre + pant.Men tiden gikk, som den pleier, og en dag var det min tur til å gå til skrapern. Lasset var nok ikke av de største, men trillevogna var nå temmelig full av tomme vinflasker og gamle spritflasker som i en overgangsperiode hadde inneholdt hjemmelaget ripssaft.Ned til Fagerborggaten var det ingen fare. Her var det villastrøk med store hager foran husene, og dessuten var jeg på hjemmebane. Etter forseringen av Fagerborggaten begynte et annet miljø; Vibes gate, hvor den beryktede Vibesgjengen holdt til. Jeg kjente jo noen her også; Pero gikk i klassen min og han var blant de tøffeste på vår alder. Jeg kunne regne med ham om det ble problemer. Men det var en gang slik at vi var bare 8-9 år gamle og den egentlige Vibesgjengen var kretsen rundt søsteren til Pero. De var 14-15 år og røkte sigaretter på hjørnet utenfor Olsen.Olsen var innehaver av en frukt- og tobakkssjappe som lå midt i Vibes gate. I en fireetasjes leiegård som de fleste omkringliggende gårdene.
Før jeg kom dit, krysset jeg liksom tilfeldig gaten. Det var ikke alltid en ble lagt merke til med mindre man direkte brøytet seg vei gjennom flokken utenfor Olsen. Jeg må tilstå at jeg ofte var engstelig når jeg klirret forbi så uanfektet jeg kunne. Stort sett gikk det bra, og da var det strake veien ned til skrapern.Skraphandelen lå i en sidegate til Vibes gate, nesten nede ved Bogstadveien. En gammel, skakk tregård som en gang hadde vært hvit, men som nå var grå og grimet, uflidd som de grovbygde mannfolka som jobbet der.Det var en uforglemmelig lukt der inne. En gammel eim av ved, jern og støv med et stenk av rødvin etter alle tomflaskene. Skraphandlerne var alltid kamerater.- Flasker ja, denna veien, pleide en av dem å rope. Tvers gjennom hallen og inn på et av bakrommene hvor vinstanken overdøvet de andre elementene i luften. Her ble flaskene omhyggelig telt, og tilliten til en guttunge var stor når antallet ble annonsert: - 16 store og 7 små!Denne summen skulle jeg gjenta i kassen på veien ut, og først da ble pengene telt opp. Da jeg ble litt eldre hendte det jeg la på en flaske eller to når jeg kom til kassa, men jeg var, i alle fall de første årene, full av respekt for skrapern.
Hjemveien var preget av en helt annen stemning. Med tom vogn og 2,75 i lomma var jeg situasjonens herre og kunne til og med gå innom Olsen på hjemveien og bevilge meg en is av egne midler (50 øre).Så var det hjem til mamma med vogna, og med myntene skranglende i lomma sprang jeg ut igjen. Ut i den uinnskrenkede friheten jeg kjente når lekser og plikter var unnagjort, og jeg så vidt kunne holde tilbake et gisp i det porten gled igjen og verden lå åpen foran meg.