Nysprøytet

En morgen tidlig i januar med høy himmel, skolefri og tre minusgrader, slengte jeg skøytene på skulderen og bega meg opp i Stensparken. Den lille plattingen på toppen av parken ble hver vinter sprøytet til skøyteis, og her krydde det av unger på 60-tallet. Stensparken er et merkelig krysningspunkt mellom ”øst” og ”vest”. På den ene siden åpner parken seg blidt mot sveitserhusene og villahavene i Pilestredet. Det var min hjemmebane. Øst for parken raser skråningene bratt ned mot gråbeingårdene i Thereses gate. Fra toppen av parken kan man skue begge verdener, og barna fra øst og vest møttes i Stensparken.
Min vei til parken gikk via Fastings gate. En uanselig, liten veistubb mellom Fagerborggaten og Pilestredet. Om vinteren var det ikke mye som skilte den fra andre veier i nabolaget, men under snøen var Fastings gate en av hovedstadens få grusveier; et minne fra tidligere tiders Oslo. Dype hjulspor vår og høst, skimrende av støv i juli, og med blomster i grøftekanten om forsommeren. Men denne januardagen er det snø; store fonner brettet pent til side. Villaene og murgårdene langs veien luter seg tunge mot vinterluften. Det knirker rytmisk under støvlene mine, og nyslipte skøyter dingler over skulderen. Klokken er kanskje ikke mer enn ti. Det er juleferie, men den store julehøytiden har liksom mistet grepet. Jeg har fått nok marsipan og hjemmebakte goro. Nå frister snø og is langt mer enn familien kan tilby. Det rekker med et par raske skiver ved kjøkkenbordet, så stormer jeg ned trappen med skøytene klirrende, og trekker et lettelsens sukk i det porten slår igjen bak meg.
Oppe i parken er imidlertid kommunens karer i ferd med å sprøyte. Kledd i forede overalls og med svære, tunge støvler, stamper de grovbygde karene rundt på skøytebanen med slanger i nevene. Frostrøyken stiger fra det kalde vannet. Gamle spor i isen jevnes ut. Jeg slutter meg til en liten gruppe jevnaldrende som står andektige og ser på. Det blir noe venting, men vi vet det er vel verdt tiden. Karene skrur av vannet etter hvert. Sneiper en fuktig rullings og retter en advarsel mot oss: - La isen være en times tid nå unger, så blir det bra. Vi nikker, åndeløse. Speilblank ligger isen og fryser til. Vi står stille med skøytene over skuldrene. Venter.