Totalt antall sidevisninger

torsdag 20. august 2009

Månens lyse side

Tre dager med kjærlighet, fred og musikk. Låter det kjent? Ja, men jeg har opplevd det igjen. Jeg har vært på Månefestivalen 2009.


Kristin Asbjørnsen på Månen 2009. (Foto: Jens Magnus)


Etter en noe omflakkende tilværelse rundt i Fredrikstad, har Månefestivalen slått seg til ro innenfor murene i det gamle festningsverket øst for Glomma. Gamlebyen er en nydelig ramme for festivalen, og med festivalværet denne helgen, var det bare å glede seg over et vakkert og velsmurt arrangement.
Norge flommer over av festivaler i sommerhalvåret. Noen store, som får mye presse og oppmerksomhet, og noen små, som knapt noen hører om. Månefestivalen ligger i mellomskiktet, og det er kanskje der man får de beste festivalopplevelsene. Det var ingen køer, intet mas, ingen slagsmål eller grøftefyll, men heller ikke de helt store navnene på plakaten. Med Gamlebyen som ramme, kan man ikke risikere 50.000 mennesker. Desto bedre. Jeg vet ikke hvor mange som var på besøk i de tre dagene festivalen varte, men at de hygget seg, var lett å se.
Hele byen var pyntet til trengsel: flagg, vimpler, plakater, boder, klovner og gjøglere bidro til en god stemning for alle som ruslet rundt mellom de gamle murene. Det var fem minutter å spasere fra den ene hovedscenen til den andre. På den måten kunne man lett får med seg den musikken som pirret nysgjerrigheten.

Personlig hadde jeg flere gode musikalske opplevelser, selv om jeg hovedsakelig holdt meg til den ene scenen. Fredag kveld stilte et opplagt Farmers Market med Balkan Jazz Boogie, og vi frydet oss i kveldssola. Etter solnedgang gynget Timbuktu oss inn i natten. Skal jeg være kritisk til noe, må det være lokalene for klubbmusikk after hours. Der inne var det nemlig utrolig varmt, og jeg synes oppriktig synd på musikerne som måtte stå der og svette. Men utenfor, i det lune kveldsmørket, koste vi oss rundt bordene i den gamle Tamburhaven til langt på natt.
Lørdag dukket det merkelige fenomenet Tommy Tokyo opp. Som lokal helt hadde han mange tilhengere, og det kan man skjønne. En eksotisk blomst i den norske musikkfloraen. Kaizers avsluttet lørdagen i røyk og damp med sin oljefats-ompa. Og vi digget dem!
Hittil hadde det falt om lag 27 regndråper under festivalen, og søndag var det knallvær. Vi fikk med oss Ole Paus’ ironiske viseunivers, før Katzenjammer kom på. For et trøkk! Dette var virkelig ville jenter. Lars Horntvedt ga publikum et ettertenksomt mellomspill, før Kristin Asbjørnsen avsluttet det hele. Sommernatten smøg seg inn på festivalen og en opplagt Kristin foran et velsmurt band ga oss en avslutning det virkelig sto respekt av.

Men, som kjent, det er ikke mulig å få med seg alt. Det var kirkekonserter i vakre, lille Østsiden Kirke, og litteraturscene, gjøglere og show i de brolagte gatene. Skal vi tro at det gamle utsagnet ”smått er godt” gjelder for festivaler også? I alle fall var det en nydelig opplevelse å være publikum på Månefestivalen 09. All honnør til arrangørene og en ekstra takk for fint vær. Så ses vi i Gamlebyen neste sommer?

onsdag 29. april 2009

Fear of flying?

Jeg har vært en svipptur i Berlin. Det var grundig sjekk ut av Norge, men den bleknet i forhold til det jeg opplevde på vei ut av Schönefeld utenfor Berlin.
Etter at jeg hadde blitt gjennomsøkt med elektronisk verktøy for å avdekke nøkler, beltespenner, proteser, innleggssåler og andre opplagte kaprervåpen, måtte jeg blottlegge toalettmappen min for en humørløs, kvinnelig funksjonær. Hun regnet med at jeg hadde deodorant og tannpasta i den. Ganske riktig. Det skulle tatt seg ut om jeg bordet flyet med slike dommedagsremedier innen rekkevidde. Det måtte avhjelpes øyeblikkelig. Jeg måtte da gå til en automat og kjøpe en plastpose med lukkemekanisme til den nette sum av 0,50 Euro.
Oppi denne skulle tannpastaen og deodoranten, må vite!
Faen skulle være flyplassansatt i våre dager. Jeg hadde sluttet på flekken om min overordnede hadde pålagt meg å flytte folks tannpastatuber fra en toalettmappe til en plastpose i samme ryggsekk.

En passant fortet vi oss å drikke opp medbragt vann før vi gikk gjennom kontrollen. Væsker må ikke medtas. De kan være giftige, eksplosive og flyfarlige generelt.
Det må da være lettere å be passasjeren ta en slurk av flasken? Da vil vel potensielle terrorister kvie seg i det lengste, mens vi andre kan ta med vann gjennom sikkerhetskontrollen fremfor å kjøpe nytt vann i en dyrere kiosk innenfor kontrollen. For det er ikke frakt av vann som er problemet tydeligvis, men frakt av vann som ikke er handlet på flyplassen. Det må man da gjerne ta med seg. I mengder.

Er det bare jeg som ikke er fornøyd med nye sikkerhetsrutiner innført etter at Bushdynastiet bestemte seg for å terrorisere WTC?

fredag 20. mars 2009

For sent å snu?

Det er den krevende forventningssyklusen vi er inne i. Mer. Hele tiden. Mer.
I stedet for rolig å tenke gjennom: hva er det jeg trenger?
Mer. Av alt. Nytt. Større. Bedre. Nytt design. En til. Mer.
Og, fy faen så fort det går. Fra du kommer deg opp; radio, aviser, tv, annonser, bil, hus, kattemat.
Og så er det alle seriene og programmene man skal følge. Og fotballen og VM og…
Og folk maser av gårde. Og Siv er på radioen, og Jens, og Torbjørn, å nei, å nei.
Og presidentvalg og naturkatastrofer og gallakjoler og bakt calzone
- Hva slags hvitvin vil du ha til leirskredet i Namsos?
Bare tenk deg alt som går an å finne på til i morgen. Jeg vet ikke om jeg får sove en gang. Av bare nervøs nysgjerrighet. Mer. I morgen.

Ærlig talt: Jeg synes det går litt fort i svingene her. Folk har jo ikke tenkt seg om siden 50-tallet. Vi har da ikke tid til det. Det koster jamen sin mann bare å holde det gående her.

Ad undas

Underveis hit har vi mistet noe menneskene alltid har hatt med seg, fra de tidligste tider: Muligheten til å endre det livet de holder på med til fordel for noe annet, før det er for sent. Den sjansen har vi ikke lenger, ser det ut som. Nå går det så målbevisst og raskt unna at alt vi egentlig kan håpe på er å være opptatt når det smeller. Det vil si veldig opptatt. Lenge. For når denne forventningssyklusen vi er inne i bare får fortsette, kommer visst alt til å bryte sammen på en gang. Da ryker boligmarkedet samtidig med isbjørnene, ozonlaget, golfstrømmen, posten, nynorsken, regnskogen, urbefolkningen, pandaene, kloakken, demningene, og isen på polene. Og biene. Og betalingsevnen. Og lånet.

For det er for sent å snu nå? Er det ikke? På baksiden av Dennis Meadows’ bok ”Limits to growth” står det (fritt oversatt): Vårt sosiale og økonomiske system kommer til å kollapse i løpet av maks 70 år, om ikke drastiske endringer finner sted ganske raskt.
Boken kom i 1972. Inne i boken står det så vidt jeg husker at om vi ikke tar nye grep i løpet av 20 år, skal det godt gjøres å unngå krise. Nå er heldigvis moder jord veldig flink til å rydde opp etter oss, men vi stiller vel store krav til avfallshåndteringen her på planeten vår, ikke sant? Dessuten var det ikke økologien som bekymret forfatterne mest, men våre sosiale og økonomiske systemer. Klimakrise og finanskrise er visst bare en hånlig forrett til det vi har i vente. Forskningsarbeidet som la grunnlaget for boken var for øvrig bestilt av Club of Rome. Kan ikke se at undersøkelsene førte til noen drastiske endringer fra deres side heller. Nei, de hadde vel ikke tid…

Og hvordan vi skal få gjort noen viktige, avgjørende grep nå… ? Nei, det går over min forstand. Jeg må legge meg, skal tidlig på jobben. I morgen er det finale i hopp og Man U spiller borte. Samtidig. Har du mulighet til å ta opp kampen for meg? Så leverer jeg dvd-filmene.

Veien til Venus

Men jeg tilstår jeg har lett etter alternativer.
Og jeg har ikke gitt meg helt. Jeg har kikket på nettet for å se om det var dukket opp noe bedre enn kooperativtanken de siste 10 årene. Og jeg finner et enormt nettverk av hat og konspirasjoner og beskyldninger hvor alle anklager alle for å gjøre alt feil. Du snakker om utgangspunkt for dialog!
Nå haster det nemlig. Og det første vi må gjøre, er å erkjenne at om vi fortsetter på denne kursen, går det på trynet. Fort. Vi har egentlig ikke tid til å krangle om det en gang. Om det bare finnes noen som har ett bærekraftig alternativ til dagens situasjon, må vi søke å avbryte forventningsjaget med én gang. Vi kan ikke vente lenger. Vi må ta nye grep.

Venusprosjektet lanserer et nytt, modig alternativ. Jeg ser ingen andre alternativer. Fortsetter vi forventningsjaget uten å blunke, er jeg redd det skjærer seg. For fremtidige generasjoner også. Kan vi ta på oss det, da?
Orker vi i det hele tatt å vurdere det?

torsdag 12. februar 2009

Nei, det var banksjef man skulle vært

For en legmann som meg er det umulig å forstå hvordan det amerikanerne kaller ”fractional banking” kan foregå. I korte trekk betyr dette at bankene kan låne ut større pengebeløp enn de faktisk har. Vanligvis beregnes denne faktoren til rundt 9. Altså en bank med en egenkapital på 100 millioner kan låne ut 900 millioner.
Slik har det vært i årevis. Basert på det enkle faktum at mange bankkunder lar sine penger stå inne over tid. Hvordan noen kan låne ut noe de ikke har, og så attpå til forlange renter for dette, går over min forstand. Jeg har lenge trodd at dette var mulig bare fordi folk ikke visste om metoden.
Men nå er folk fra regjeringen i nyhetene og sier at de vil sprøyte 50 milliarder kroner inn i banksystemet. ”Dette vil gjøre dem i stand til å bedre evnen til utlån. Nå kan de låne ut rundt 500 milliarder mer”, sier statsministeren friskfyraktig.
Akkurat.
Bankene får 50 mrd mer. Og låner ut 500 mrd mer. De låner altså ut 450 mrd de ikke har. Og dette skal låntagerne betale renter for.
Jeg vet ikke noe dekkende begrep for denne transaksjonspraksisen. Svindel. Nei, for svakt.
Hadde noen i andre bransjer forsøkt dette. Forlange betaling for noe de i utgangspunktet ikke har, kommer Forbrukerrådet kjapt på banen.
Merkelig at bankene skal ha helt egne regelsett å jobbe etter.
En annen ting er at det var bankvesenet som fikk i stand dagens uføre i utgangspunktet. Ergo burde de kanskje ha mer - som takk for innsatsen. Eller hvordan det nå blir…