Det begynner på bussen fra Oslo gjennom Sandvika. Fattern leide en hytte ved Tyrifjorden noen år, og da tok vi bussen fra byen. Tidlig om morgenen sto bussene klare ned ved Akershus. Den gangen, på sekstitallet, stoppet de utenfor Løkke Restaurant i Sandvika. Vi gikk aldri ut av bussen, men satt og kikket ut. Sandvika var bare et navn for meg.
Men jeg hadde hørt en setning knyttet til det navnet: ” - den hvite byen ved fjorden”.
Det låt fint.
Bussen humpet over Monet-broen, rullet forbi Skuibakken, og tråklet seg langs Isielva oppover mot Sollihøgda. Etterpå bar det nedover til fjorden langs noen greske svinger. Ved Elstangen hadde vi en pram. Én sommer rodde vi. Året etter kjøpte fattern en trehesters Evinrude. Beatles var på radioen. Sommerferiene varte i to måneder. Vannet i Tyrifjorden holdt 22 grader. I ukevis. Ennå kan jeg fremkalle stemningen i disse utrolige somrene når jeg kjenner duften av solvarme furutrær.
På vei i motsatt retning mange år senere, langs den nye veien fra Sundvollen, kan jeg kikke ut på Storøen og tenke på hyttesomrene på sekstitallet; abborene i Tyrifjorden, båtreisene til Sundvollen med prammen og de magiske bussturene gjennom den hvite byen ved fjorden. Men etter kort tid er jeg over Sollihøgda og når jeg er kommet vel ned alle bakkene, innser jeg at jeg er på vei inn til det grå kjøpesenteret ved motorveien.
Hva har skjedd på disse 40 årene? Hvordan kunne den hvite byen ved fjorden bli slik?
Nylig har Storsentret blitt utvidet med flere tusen kvadratmeter shopping, og fortsetter det i denne retningen er det vel ikke lenge før man kan gå under tak helt til Liertoppen?
Er vi allerede redusert til et folk av forbrukere? Er shopping meningen med livet? Er dette ikke til å stoppe? De fleste mener visst at dette er utviklingen, og slik ”er det bare”. Kjøpesentrene har overtatt som vår tids viktigste arena. Det er der ungdommene henger etter skolen. Det er dit barnefamiliene kjører for å handle, dag ut og dag inn. Der eldre kan handle under tak til helt de ikke lenger kan gå.
Det er mammons tempel. Selve kjernen i det moderne menneskets liv. Jobben, kjøpesentret og tv-apparatet. Der sitter vi fanget. Avisene er proppet med tilbud vi ikke kan si nei til. Vi skal ikke bare kjøpe sakene. Vi skal løpe og kjøpe dem. Nå. Forbrukskarusellen går fortere og fortere, mens pengene blir mindre og mindre verdt. Og folk flest sitter med hendene i fanget og ser på. Er tippekampen og Robinson virkelig et relevant alternativ for det moderne mennesket? Hvor flate kan vi bli?
Det er kanskje på tide å spørre seg selv: Hvilket Sandvika vil jeg ha? ”Den Hvite Byen ved Fjorden” eller ”Det Grå Kjøpesenteret ved Motorveien”? Hvilket liv ønsker jeg meg for mine barn? Kan vi i det hele tatt snu utviklingen? Er det i det hele tatt menneskene som styrer utviklingen eller går dette helt av seg selv? I alle fall er det vel slik at om menneskene ikke vil være med på den utviklingen vi nå ser, blir den hindret. Og er vi mange nok, kan vi snu den. En annen verden er mulig. Problemet er bare at det er opp til oss. Hvis ikke vi tar avgjørelsene, vil det være noen som tar dem for oss. Og vi skal ikke ta for gitt at vi blir fornøyd med de avgjørelsene andre tar for oss.
Kanskje vi skal ta saken i egne hender nå?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar