Middelhavet på godt og vondt

Under en bilferie som nesten gikk Europa rundt i sommer, fikk jeg se forskjellige lynne som våre broderfolk i Sør-Europa har lagt seg til. Jeg har en positiv og en negativ fortelling, men felles for begge er at de befinner seg lysår fra den norske hverdagen.

Først en solskinnshistorie fra Sør-Frankrike:
Vi kom kjørende langs rivieraen vestfra, og kjørte på små strandveier helt ute ved kysten. Badebyene lå som perler på en snor, og hadde det ikke vært for det enorme overskuddet av biler, ville det vært helt harmonisk. Vi lette en stund før vi fant et sted å parkere. Det var to plasser langs fortauet, og den ene var ledig. Problemet var at hun som hadde parkert foran oss, hadde ikke kjørt helt fram i feltet sitt, slik at hekken på bilen stakk godt ut i den ledige plassen bak.
Ok. Vi kjørte så nær bilen foran som mulig, men likevel stakk vår bil en halv meter ut i fotgjengerfeltet bak oss. Mens vi sto og kikket på dette, kom det tre unge politifolk gående forbi. De så også på parkeringen og mente at slik kunne vi ikke stå. Det var ikke deres jobb å dele ut bøter, men de ville advare oss mot parkeringsvaktene som ikke var særlig nådige.

Vel, det var jo sympatisk. Vi fant en benk på den andre siden av gaten, med utsikt til Middelhavet, og fant fram lunch: brød, ost, tomater og vin.  Mens vi satt der og holdt øye med vekselvis havet og bilen, kom de tre politifolkene gående forbi. Og vi satt på offentlig sted og drakk vin! Jeg kjente angsten stige opp i meg. Men de tre smilte gjenkjennende til oss og ønsket oss ”Bon appetit!” Vi løftet våre glass mot de hyggelige representanter for lov og orden, og like etterpå kjørte bilen foran vår, slik at vi fikk parkert lovlig. Så bar det ut i Middelhavets blågrønne bølger.

Den andre historien er fra lenger øst på Rivieraen, nærmere bestemt i Italia. Vi fortsatte vår reise langs kysten, og ettersom det var varmt, og vi hele tiden hadde kontakt med havet, ville vi stoppe underveis og bade. Parkeringsproblemene var de samme som i Frankrike, men om man lette en stund, og kanskje forsøkte å parkere litt ut på ettermiddagen når folk hadde begynt å dra hjem, var det alltid mulig å finne en plass. Det første stedet vi stoppet, var en liten privat plass, hvor en eldre kar tok inn et gebyr for parkering. ”En time”, mente vi. Men nei. Her var det kun én sats, og den gjaldt for hele dagen! Skal du parkere, må du jamen betale for en dag!
Pussig, så vi kjørte litt videre og fant etter hvert en gratisplass. Så var det å rusle ned til vannet. Det eneste tilgjengelige stedet var gjennom en strandkafé. Det var liggestoler, dusjer og toaletter, men det resulterte i at man måtte betale for tilgang til havet. Slik praktiserer italienerne det mange steder. Også langs Gardasjøen var det flere fine plasser å ta seg ned til vannet, men alle tilgjenglige steder var enten hoteller eller campingplasser. Du måtte rett og slett betale for å komme deg ut i vannet!

Ganske pussig praksis for en Nordmann, som bader der det passer ham. Men allemannsretten i deler av Sør-Europa er solgt til private, og da koster det å bli avkjølt i havet, må vite. Å forsøke å forklare en italiener om fordelene ved allmenning, preller av – det er jo ingen som tjener på det, vil nok han mene. Jeg forbeholder meg retten til å være uenig i dette resonnementet. Jeg hadde nær sagt: Snarere tvert i mot!

Kan vi snu?

Det begynner på bussen fra Oslo gjennom Sandvika. Fattern leide en hytte ved Tyrifjorden noen år, og da tok vi bussen fra byen. Tidlig om morgenen sto bussene klare ned ved Akershus. Den gangen, på sekstitallet, stoppet de utenfor Løkke Restaurant i Sandvika. Vi gikk aldri ut av bussen, men satt og kikket ut. Sandvika var bare et navn for meg.

Men jeg hadde hørt en setning knyttet til det navnet: ” - den hvite byen ved fjorden”.

Det låt fint.

Bussen humpet over Monet-broen, rullet forbi Skuibakken, og tråklet seg langs Isielva oppover mot Sollihøgda. Etterpå bar det nedover til fjorden langs noen greske svinger. Ved Elstangen hadde vi en pram. Én sommer rodde vi. Året etter kjøpte fattern en trehesters Evinrude. Beatles var på radioen. Sommerferiene varte i to måneder. Vannet i Tyrifjorden holdt 22 grader. I ukevis. Ennå kan jeg fremkalle stemningen i disse utrolige somrene når jeg kjenner duften av solvarme furutrær.

På vei i motsatt retning mange år senere, langs den nye veien fra Sundvollen, kan jeg kikke ut på Storøen og tenke på hyttesomrene på sekstitallet; abborene i Tyrifjorden, båtreisene til Sundvollen med prammen og de magiske bussturene gjennom den hvite byen ved fjorden. Men etter kort tid er jeg over Sollihøgda og når jeg er kommet vel ned alle bakkene, innser jeg at jeg er på vei inn til det grå kjøpesenteret ved motorveien.

Hva har skjedd på disse 40 årene? Hvordan kunne den hvite byen ved fjorden bli slik?

Nylig har Storsentret blitt utvidet med flere tusen kvadratmeter shopping, og fortsetter det i denne retningen er det vel ikke lenge før man kan gå under tak helt til Liertoppen?

Er vi allerede redusert til et folk av forbrukere? Er shopping meningen med livet? Er dette ikke til å stoppe? De fleste mener visst at dette er utviklingen, og slik ”er det bare”. Kjøpesentrene har overtatt som vår tids viktigste arena. Det er der ungdommene henger etter skolen. Det er dit barnefamiliene kjører for å handle, dag ut og dag inn. Der eldre kan handle under tak til helt de ikke lenger kan gå.

Det er mammons tempel. Selve kjernen i det moderne menneskets liv. Jobben, kjøpesentret og tv-apparatet. Der sitter vi fanget. Avisene er proppet med tilbud vi ikke kan si nei til. Vi skal ikke bare kjøpe sakene. Vi skal løpe og kjøpe dem. Nå. Forbrukskarusellen går fortere og fortere, mens pengene blir mindre og mindre verdt. Og folk flest sitter med hendene i fanget og ser på. Er tippekampen og Robinson virkelig et relevant alternativ for det moderne mennesket? Hvor flate kan vi bli?

Det er kanskje på tide å spørre seg selv: Hvilket Sandvika vil jeg ha? ”Den Hvite Byen ved Fjorden” eller ”Det Grå Kjøpesenteret ved Motorveien”? Hvilket liv ønsker jeg meg for mine barn? Kan vi i det hele tatt snu utviklingen? Er det i det hele tatt menneskene som styrer utviklingen eller går dette helt av seg selv? I alle fall er det vel slik at om menneskene ikke vil være med på den utviklingen vi nå ser, blir den hindret. Og er vi mange nok, kan vi snu den. En annen verden er mulig. Problemet er bare at det er opp til oss. Hvis ikke vi tar avgjørelsene, vil det være noen som tar dem for oss. Og vi skal ikke ta for gitt at vi blir fornøyd med de avgjørelsene andre tar for oss.

Kanskje vi skal ta saken i egne hender nå?

Fear of flying?

Jeg har vært en svipptur i Berlin. Det var grundig sjekk ut av Norge, men den bleknet i forhold til det jeg opplevde på vei ut av Schönefeld utenfor Berlin.
Etter at jeg hadde blitt gjennomsøkt med elektronisk verktøy for å avdekke nøkler, beltespenner, proteser, innleggssåler og andre opplagte kaprervåpen, måtte jeg blottlegge toalettmappen min for en humørløs, kvinnelig funksjonær. Hun regnet med at jeg hadde deodorant og tannpasta i den. Ganske riktig. Det skulle tatt seg ut om jeg bordet flyet med slike dommedagsremedier innen rekkevidde. Det måtte avhjelpes øyeblikkelig. Jeg måtte da gå til en automat og kjøpe en plastpose med lukkemekanisme til den nette sum av 0,50 Euro.
Oppi denne skulle tannpastaen og deodoranten, må vite!
Faen skulle være flyplassansatt i våre dager. Jeg hadde sluttet på flekken om min overordnede hadde pålagt meg å flytte folks tannpastatuber fra en toalettmappe til en plastpose i samme ryggsekk.

En passant fortet vi oss å drikke opp medbragt vann før vi gikk gjennom kontrollen. Væsker må ikke medtas. De kan være giftige, eksplosive og flyfarlige generelt.
Det må da være lettere å be passasjeren ta en slurk av flasken? Da vil vel potensielle terrorister kvie seg i det lengste, mens vi andre kan ta med vann gjennom sikkerhetskontrollen fremfor å kjøpe nytt vann i en dyrere kiosk innenfor kontrollen. For det er ikke frakt av vann som er problemet tydeligvis, men frakt av vann som ikke er handlet på flyplassen. Det må man da gjerne ta med seg. I mengder.

Er det bare jeg som ikke er fornøyd med nye sikkerhetsrutiner innført etter at Bushdynastiet bestemte seg for å terrorisere WTC?