Under en bilferie som nesten gikk Europa rundt i sommer, fikk jeg se forskjellige lynne som våre broderfolk i Sør-Europa har lagt seg til. Jeg har en positiv og en negativ fortelling, men felles for begge er at de befinner seg lysår fra den norske hverdagen.
Først en solskinnshistorie fra Sør-Frankrike:
Vi kom kjørende langs rivieraen vestfra, og kjørte på små strandveier helt ute ved kysten. Badebyene lå som perler på en snor, og hadde det ikke vært for det enorme overskuddet av biler, ville det vært helt harmonisk. Vi lette en stund før vi fant et sted å parkere. Det var to plasser langs fortauet, og den ene var ledig. Problemet var at hun som hadde parkert foran oss, hadde ikke kjørt helt fram i feltet sitt, slik at hekken på bilen stakk godt ut i den ledige plassen bak.
Ok. Vi kjørte så nær bilen foran som mulig, men likevel stakk vår bil en halv meter ut i fotgjengerfeltet bak oss. Mens vi sto og kikket på dette, kom det tre unge politifolk gående forbi. De så også på parkeringen og mente at slik kunne vi ikke stå. Det var ikke deres jobb å dele ut bøter, men de ville advare oss mot parkeringsvaktene som ikke var særlig nådige.
Vi kom kjørende langs rivieraen vestfra, og kjørte på små strandveier helt ute ved kysten. Badebyene lå som perler på en snor, og hadde det ikke vært for det enorme overskuddet av biler, ville det vært helt harmonisk. Vi lette en stund før vi fant et sted å parkere. Det var to plasser langs fortauet, og den ene var ledig. Problemet var at hun som hadde parkert foran oss, hadde ikke kjørt helt fram i feltet sitt, slik at hekken på bilen stakk godt ut i den ledige plassen bak.
Ok. Vi kjørte så nær bilen foran som mulig, men likevel stakk vår bil en halv meter ut i fotgjengerfeltet bak oss. Mens vi sto og kikket på dette, kom det tre unge politifolk gående forbi. De så også på parkeringen og mente at slik kunne vi ikke stå. Det var ikke deres jobb å dele ut bøter, men de ville advare oss mot parkeringsvaktene som ikke var særlig nådige.
Vel, det var jo sympatisk. Vi fant en benk på den andre siden av gaten, med utsikt til Middelhavet, og fant fram lunch: brød, ost, tomater og vin. Mens vi satt der og holdt øye med vekselvis havet og bilen, kom de tre politifolkene gående forbi. Og vi satt på offentlig sted og drakk vin! Jeg kjente angsten stige opp i meg. Men de tre smilte gjenkjennende til oss og ønsket oss ”Bon appetit!” Vi løftet våre glass mot de hyggelige representanter for lov og orden, og like etterpå kjørte bilen foran vår, slik at vi fikk parkert lovlig. Så bar det ut i Middelhavets blågrønne bølger.
Den andre historien er fra lenger øst på Rivieraen, nærmere bestemt i Italia. Vi fortsatte vår reise langs kysten, og ettersom det var varmt, og vi hele tiden hadde kontakt med havet, ville vi stoppe underveis og bade. Parkeringsproblemene var de samme som i Frankrike, men om man lette en stund, og kanskje forsøkte å parkere litt ut på ettermiddagen når folk hadde begynt å dra hjem, var det alltid mulig å finne en plass. Det første stedet vi stoppet, var en liten privat plass, hvor en eldre kar tok inn et gebyr for parkering. ”En time”, mente vi. Men nei. Her var det kun én sats, og den gjaldt for hele dagen! Skal du parkere, må du jamen betale for en dag!
Pussig, så vi kjørte litt videre og fant etter hvert en gratisplass. Så var det å rusle ned til vannet. Det eneste tilgjengelige stedet var gjennom en strandkafé. Det var liggestoler, dusjer og toaletter, men det resulterte i at man måtte betale for tilgang til havet. Slik praktiserer italienerne det mange steder. Også langs Gardasjøen var det flere fine plasser å ta seg ned til vannet, men alle tilgjenglige steder var enten hoteller eller campingplasser. Du måtte rett og slett betale for å komme deg ut i vannet!
Pussig, så vi kjørte litt videre og fant etter hvert en gratisplass. Så var det å rusle ned til vannet. Det eneste tilgjengelige stedet var gjennom en strandkafé. Det var liggestoler, dusjer og toaletter, men det resulterte i at man måtte betale for tilgang til havet. Slik praktiserer italienerne det mange steder. Også langs Gardasjøen var det flere fine plasser å ta seg ned til vannet, men alle tilgjenglige steder var enten hoteller eller campingplasser. Du måtte rett og slett betale for å komme deg ut i vannet!
Ganske pussig praksis for en Nordmann, som bader der det passer ham. Men allemannsretten i deler av Sør-Europa er solgt til private, og da koster det å bli avkjølt i havet, må vite. Å forsøke å forklare en italiener om fordelene ved allmenning, preller av – det er jo ingen som tjener på det, vil nok han mene. Jeg forbeholder meg retten til å være uenig i dette resonnementet. Jeg hadde nær sagt: Snarere tvert i mot!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar