Totalt antall sidevisninger
tirsdag 5. oktober 2010
Zeitgeist III Moving forward
mandag 4. oktober 2010
Glass uten rammer
En gang for lenge siden, i de glade 70-årene, meldte en 17 år gammel Hønefossjente seg inn i Ringerike Maleklubb. Etter mange aktive år i inn- og utland, vender hun nå tilbake til Sundvollen som etablert kunstner. Christine Balsløw (f. 1955) stiller ut glass på høstens store kollektivutstilling ”Kunst Rett Vest”.
På et filtkledd bord ligger glasskjærerverktøy, bomullshansker og vindusglass i mange størrelser. En hel hylle på den ene veggen er fylt med fat og asjetter i mange farger og former. Langs den andre veggen står ferdige glasskunstverk pent oppstilt. Jeg er på besøk i atelieret til Christine Balsløw.
Hun er glasskunstner i skjæringspunktet mellom kunst og håndverk. Ved hjelp av vindusglass og metaller kreerer hun de vakreste tallerkener og fat, ved siden av større, temmelig nonfigurative glassplater som kan henge på en vegg eller fylle en vindusåpning.
– Jeg har en del faste kunder som kjøper mine ting til hjemmene sine. Det er også flere firmaer og institusjoner som har kjøpt inn mine bilder, forteller hun.
Nå er jeg invitert inn i verkstedet på Fornebu hvor store vinduer fyller det åpne rommet med lys. Mens Balsløw setter på en plate med rolig jazz, rusler jeg rundt og kikker på de fine tingene hun har skapt.
Christine Balsløw etablerte seg som keramiker, og tok utdannelse i Danmark. I flere år hadde hun verksted i København, men hun begynte å merke at alt arbeidet med leire slet på huden og hendene.
- Jeg måtte rett og slett finne et annet materiale, forklarer hun. – Og glass er mye rensligere å jobbe med. Siden har jeg perfeksjonert uttrykket gjennom mange år, og i dag vet jeg en del om hvordan glass oppfører seg når det varmes opp. Men jeg blir stadig overrasket, legger hun til og smiler.
I de siste årene har hun bodd og arbeidet i Bærum. Men nå skal hun tilbake til Sundvollen.
Det er travle tider i verkstedet hennes. Midt i oktober skal hun stille ut i den store kulturmønstringen ”Kunst Rett Vest”. Da blir nok hovedvekten lagt på glassbilder i forskjellige størrelser, men hun jobber også med kunsthåndverk og lager fat og tallerkener. - Og så holder jeg kurs, legger hun til.
Flere ganger i måneden åpner hun verkstedet sitt for nysgjerrige mennesker som vil ha innblikk i hvordan man kan skape fine bruksgjenstander av glass.
- Jeg mottar små grupper, som får tilgang til materialene mine og kan lage sine egne fat eller asjetter. Det har blitt populært i enkelte miljøer og noen kommer gang på gang.
- Men, kan alle få til å lage slikt noe da, spør jeg og holder et av hennes gjennomskinnelige blondefat opp mot lyset. Hun nikker og forklarer: - To glassplater med metallbiter eller maling imellom vil bli et fat om man varmer det opp i en form. Det krever riktignok en spesiell ovn, som gir glasset den nødvendige arbeidstemperaturen. Jeg pleier å si at dette tar en halvtime pluss tretti år. Det er den fartstiden jeg har i dette faget som gjør at uttrykket mitt er så sikkert. Jeg vet mye om hvordan forskjellige typer metall reagerer i forbindelse med glass ved høye temperaturer. Noe av denne kunnskapen kan jeg formidle til kursdeltagerne, og i blant gir det riktig fine resultater, sier hun.
Jeg spør henne også om inspirasjonskilder og da får jeg uventede svar. – Jeg liker rustent metall, avskallede murvegger og - gamle tømmerstokker, sier hun etter å ha tenkt litt. - Det særpreget som alderen setter på forskjellige typer materiale har alltid fascinert meg. Har ikke du også sett skjønnheten i en flasset, gammel murvegg, spør hun og retter det oppmerksomme blikket på meg. –Jo, sier jeg nølende. På tynn is nå. Jeg blir reddet da hun plasserer en kaffekopp foran meg.
Balsløw deler atelier og verksted med en kollega som jobber med foto og maleri. To helger i løpet av ”Kunst Rett Vest” åpner de dørene til atelieret for besøkende som vil se hvordan de jobber. – Vi hadde en god del folk innom her i fjor høst, beretter hun. – Det er faktisk mange kunstnere som har verksted her i nærheten, så i løpet av noen timer kan man rekke innom flere forskjellige kunstnere i det frodige miljøet på Fornebu. I tillegg blir det en utstilling av Fornebukunstnerne på Café Odonata i det gamle flytårnet. Her blir det levende musikk på åpningen 13. oktober, og kunstnerne vil være til stede, legger hun til.
Kollektivutstillingen ”Kunst Rett Vest” vises på Sundvollen Hotell hele siste halvdel av oktober. Da vil Balsløw og hundre andre kunstnere fra vestregionen stille ut i fellesskap. I fjor var denne utstillingen i Asker, på Galleri Trafo, og slik vil den fortsette å sirkulere rundt i regionen. Balsløw har deltatt flere år på rad. – Men det blir ekstra hyggelig å komme tilbake til Sundvollen etter alle disse årene, sier hun fornøyd. - Mere kaffe?
Den dyreste kronen
Så sitter jeg her igjen. Med en av jekslene nesten jevnet med gommen. Jeg må ha en krone på tannen. Og det er ikke den første. En slik krone har et vel så misvisende navn som krone-isen. Verken den eller kronen jeg skal ha i munnen koster noe i nærheten av en krone. Nå er det riktignok et par år siden sist jeg fikk gjort et slikt dramatisk inngrep i tanngarden, men jeg husker da granngivelig at det var snakk om flere tusen. Kroner.
Men det er ingen bønn. Kronen må på. Selve tannen er brukket. Det skjedde i møtet med en skive kneippbrød med ost. Harde tak, stakkars tann. Det tålte den ikke. Jeg kjente det plutselig var et hardt legeme inne i munnhulen, og fikk forsiktig spyttet det ut i hånden. Det var altså veggen av en tidligere behandlet tann. Den var vel noe under en millimeter tykk. Det er da lite til å være en jeksel?
Og her er vi ved det jeg vil frem til. Det er nå fire eller fem av mine jeksler som er brukket i forbindelse med ganske alminnelige tyggeoppdrag. Men hva kan det komme av da? Tannlegen min (som profiterer på mine kroner) kunne fortelle at av min jeksel var det bare et tynt skall tilbake. Resten var en stor, stygg fylling med amalgam fra 60-tallet. Fra skoletannpleien.
Skoletannpleien. Er det flere av dere som husker den, eller er det fortrengt? Jeg husker. Hvordan jeg krympet meg bak i klasserommet når navnet mitt ble ropt opp, og jeg måtte gå den tunge veien til skoletannlegens kontor. Med hjertet langt nede i bukhulen tok jeg plass i den svarte stolen som luktet av svette og adrenalin fra tusener av små elever. Så, etter noe fikling med blanke stenger med kroker på, var det ubønnhørlig frem med boret. Selve boret! Svetten piplet på pannen mens skoletannpleieren la seg på boret med hele sin kroppsvekt. Her skal jeg si deg det var tannlege som kunne borre! Vantro ålte jeg tungen ned i hullet i den lille pausen mens amalgamet ble knadd ut. Det var jo knapt noe tann tilbake! Alt var boret vekk og skylt ned i sluket sammen med spytt og vann. Så kunne jeg gå hjem fra skolen den dagen med munnen fylt opp av fremmede metaller og fortelle at jeg hadde vært hos skoletannpleien.
Mine uvitende foreldre synes selvfølgelig det var flott og sivilisert og sosialdemokratisk med gratis tannpleie av barn. Det var jo dyrt å gå til privat tannlege, selv den gangen. Og penger spart, var, om ikke annet, penger spart. Hadde jeg ant hvilke økonomiske konsekvenser denne praksisen ville påføre meg førti år senere, skulle jeg forlangt å få de pengene mine foreldre sparte på skoletannpleien satt inn på høyrentekonto. På den måten hadde jeg kanskje hatt en konto til å dekke dagens skyhøye tannlegeregninger, som så vidt jeg kan skjønne først og fremst skyldes skoletannlegens lemfeldige omgang med livredde småbarn, samt deres enorme, utilslørte glede over å få borre barnejeksler hinsides gjenkjennelighet i timevis hver dag.
Mulig det er sosialdemokratisk, men billig – det blir det ikke.