Totalt antall sidevisninger

onsdag 4. april 2018

Nå går det rett på dunken (med mindre vi skjerper oss)






Hvis man ser på statistikker offentliggjort av bl.a. FN over hvilke land det er best å bo i, og hvor innbyggerne er mest tilfredse, ligger alltid de nordiske landene høyt oppe. Noen ganger topper Danmark, noen ganger topper Norge. Eller Finland. Eller Island. Det er likegyldig.
                      Mer interessant er det å spekulere i hvorfor det akkurat er så fint i disse landene langt der oppe mot nord. De aller fleste vil peke på det nordiske sosialdemokratiet. Et politisk eksperiment som fikk gjennomslag i de nordiske landene etter krigen. Et samlende politisk system hvor kapitalismen holdes i tømme av myndighetene. Hvor myndighetene hindres i å skape enevelde og diktatur med en temmelig velfungerende parlamentarisme. Ingen vil påstå at modellen er ideell, men den er den minst skadelige som finnes. Se bare på den (forholdsvis) korte avstanden mellom rik og fattig.
                      Her fungerer sykehusene, barnehagene, skolene, eldrepleien og bussene. En eventuell uenighet hos de styrende organer blir diskutert og løst i fellesskap. Og innbyggerne er bevisst om at det som gagner felleskapet, gagner også den enkelte. Denne tanken er ukjent i andre deler av verden hvor man har lært kun å sørge for seg selv.
Nå skal ikke jeg komme trekkende med Gerhardsen eller Tage Erlander, bare poengtere at den nordiske, politiske modellen har skapt de beste samfunn vi kan spore opp på planeten vår.
                      Derfor undrer det meg at det er miljøer i alle de nordiske landene som strever iherdig med å rive ned dette rimelig velfungerende systemet. Bakket opp av marginale nettsamfunn som Document og Resett nører høyrepopulistiske krefter opp under et hat som gjerne vil utslette det samfunnet våre fedre og mødre har klart å skape. Og i stedet vil de sette nyliberalismen. Landet der alt er til salgs, og det eneste som betyr noe er prislappen. Der den mest skadelige virksomhet har livets rett dersom regnskapet går i pluss. Der tap av uerstattelige økosamfunn ikke betyr noen ting, fordi det ikke finnes noe dokumentasjon av tapet. Det kan ikke beregnes i kroner og øre, og eksisterer ergo ikke.

                      Hvorfor vil Jensen, Listhaug, Lurås og deres meningsfeller bytte ut vårt rimelig
vellykkede, likeverdige samfunn med en samfunnsform som vi ser spiller fallitt i land etter land? Hva er deres motiver?