Jeg sitter midt i et band. Folk skramler inn fra gata. Foreløpig strømmer syntetisk musikk ut av anlegget på Edvardts, men borte i kroken står trommesettet, pianoet og et par forsterkere. På veggen henger en Telecaster og en gammel Fender P-bass. Pianisten forteller en vits til trommisen på den andre siden av det runde, ustødige bordet. Bassisten bøyer seg over til meg og spør om fyr.
– Hva heter bandet, spør jeg.- Hardyguttene, sier Bjørn og gliser.
Fra v: Per, Tor-Inge, Knut og Bjørn. (Foto: Jens Magnus)
Vi sitter i portrommet, så vi er utendørs. Men godt under tak. Vinduene inn i lokalet ved siden av står halvåpne, overgangen mellom inne og ute er flytende. Musikken flyter. Det gjør sigarettrøyken også. Folk skramler, skåler og ler. Inne i baren har tappekranene det travelt.
Hele tre ganger i uka spiller bandet her på Edvardts. Det har de gjort lenge. Folk har hørt mange av låtene flere ganger. Og de elsker dem. Pluss det faktum at i blant kommer et helt sett med låter ingen har hørt dem spille før. Det låter like elskelig. Tor-Inge, Per, Bjørn og Knut. Ser man nærmere på dem, er dette karer som har levd et liv i rock’n’roll. Som lever. Som har spilt viktige roller i de fleste betydningsfulle comboer på Østlandet gjennom de siste 30 år. Og de kan sitt håndverk. Gitar, piano, bass og trommer. Fire karer som synger. Fire herrer som leverer varene og håndverket, uansett hvor mange øl publikum spanderer.
Og det låter. Tor-Inges hjerteskjærende gitar på et vanvittig volum i det lille rommet. Rullingen i Pers piano som nærmest truer strukturen i hele bygningen. Og Knut og Bjørns fjellstødige komp. Elvis. Beatles. Ellington. Simon. Weill. Peter Green. Alle klassikerne. Og publikum synger med. Trommer på bordene. Svinger i baren. Danser i portrommet med rullingsen dinglende. Jeg skrur av mobilen. Tar inn Sarpsborg-sommernatten. Denne lyse, flimrende, nesten fysiske luften. En svak eim fra Borregård på den andre siden av byen. Sarpsborg. En parentes i Østfolds sommerleven. En bakevje sett fra skjærgården ved Hvaler. Nå kåret til Norges varmeste by. Kanskje rett og slett på grunn av energien fra fire fyrer på Edvardts.
Det firkantete rommet buler ut i alle retninger. Tor-Inge har skrudd opp gitaren igjen. Per lener seg over brettet. Svetten drypper. Han tar i mot en ny halvliter fra en kvinne i lokalet. – Hvilken toneart er dere i, spør hun. Per rister på hodet. Høyrehånden hans legger en ny firklang i klaviaturet. –Aner ikke, sier han. Venstre hånd løfter halvliteren og fukter strupen. Han faller inn med tredje stemme i refrenget, smilende. Ute på gulvet, mellom bordene, svinger fire-fem mennesker seg.
Noen svette minutter senere er det en røyk. Hele bandet trekker ut i portrommet. Nikker til nyankomne, slår av en prat. Alle kjenner hverandre. I et hjørne sitter et bedugget par og krangler høylytt. I en annen krok kliner to ungdommer ubeskjedent. Folk veksler blikk, smiler, skåler. To voksne, dresskledde herrer kommer inn fra gaten. Her er plass til alle. Det blir midnatt i Sarpsborg. Bandet har to sett igjen. Tre hvis vi er heldige.
Bjørn har hentet kontrabassen. Vi får et jazzsett. Sobert og rent. Tor-Inge trakterer en romslig, svart Gretsch. Pers piano glir umerkelig inn i lederrollen. Knut kan alle tekstene. For et band! Publikum varver ett hakk ned. Samtalene blir mer konsistente og sammenhengende. Kvinneøynene en tanke mørkere. Ute feier en byge over byen og vasker ren de soloppvarmede gatene. Luften friskner noe. Det er 20 grader. Mørkere blir det ikke. Snarere tvert i mot.
Siste sett er rock’n’roll. Tor-Inge sjangler på barkrakken, men gitaren hans gråter og ler. Jeg bestiller en halvliter til i baren. Borg fatøl. Brunetten i baren åpner en flaske cognac til bandet. Skjenker rause drammer. – De er tørste nå, se, smiler hun og setter øynene i meg. Jeg nikker. Tar med ølen min ut. Natten er myk. Sarpsborg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar