Det ringer for annen gang

Lenge var den økonomiske balansen delt mellom mafia og forretning. Mafiaen tok det den ønsket med våpen i hånd fordi systemet gjorde det mulig for dem. Den aksepterte forretning var mer subtil. Den også tok det den ønsket, men betalte for seg gjennom å så drømmer hos befolkningen. Drømmer som ble virkeliggjort ved at man kjøpte det forretningsverdenen tilbød. Denne balansen har vært nokså stabil siden Medicifamilien og den sicilianske mafia delte Italia mellom seg på 1400-tallet.

I løpet av de første årene etter annen verdenskrig ble mafiaen tvunget i kne, og den hellige forretning overtok verdensdominans og tippet den økonomiske balansen i sin retning. Det har tatt noen år, men nå reiser motstanden mot forretningens skjeve gang seg hos mennesker over hele kloden. De kaller seg ”De 99 % ”.

Og dette inkluderer ikke bare fattige folk i uland, men langt de fleste av oss, som sifret antyder. Dessuten er moder jord blant de 99 %, utplyndret og utarmet på linje med gatebarna i Søramerika og flyktningene i Vestafrika. Reaksjonen på denne plyndringsvirksomheten kommer naturligvis først til overflaten hos de som kjenner det mest direkte på kroppen – de som har mistet jobb, bolig, framtid og drømmer.

 I geografisk sammenheng, er Norge nesten et land bestående av 1-prosentere. Vi merker lite til forretningens dominans over våre liv, fordi den skandinaviske modellen gir oss en kraftigere buffer mot skadevirkningene, dessuten har vi stadig råd til å finansiere våre liv og drømmer.

Men langsomt våkner også Norge av sin Tornerosesøvn. Nettbaserte alternativbevegelser vekker gjenklang hos norske borgere med global samvittighet. Ikke fordi vi rammes direkte av pengenes fallitt, men fordi vi er en nasjon av naturelskere. Vi vil fortsette å gå våre turer i uberørt natur. Derfor vekker bildene av isbjørn på stadig mindre isflak noe som er rotfestet i oss nordmenn. Respekten for moder jord. Vi klarer ikke lenger å se på finansmarkedets lemfeldige sløsing med ressursene.

Vi ønsker en klode hvor våre barnebarn har de samme muligheter som vi selv har hatt til å høste av naturens overflødighetshorn. Nå ser det faktisk ut som om oppvoksende generasjon for første gang vil få det vanskeligere enn sine foreldre. Samtidig nærmer vi oss det punktet hvor vi ikke kan snu på flisa og berge stumpene. Det har alltid vært en mulighet i tidligere tider. Med andre ord: det begynner å haste. Skal vi redde skuta, må vi stå sammen og vi må handle. Nå.

Det blir hardt, men vi er nødt til komme opp med et alternativ til pengeøkonomien. Hvis ikke vi tør det, er jeg redd for barnebarna våre, og deres hverdag på en klode uten rent vann, hvor avhengigheten av de forsvinnende oljeressursene plutselig fører til at hyllene på Rimi går tomme når lastebilene ikke kommer. Det vil ta omtrent tre dager, mindre ved panikksituasjoner. Mitt forslag er at vi handler litt før vi er nødt. Men det haster.