Det er den krevende forventningssyklusen vi er inne i. Mer. Hele tiden. Mer.
I stedet for rolig å tenke gjennom: hva er det jeg trenger?
Mer. Av alt. Nytt. Større. Bedre. Nytt design. En til. Mer.
Og, fy faen så fort det går. Fra du kommer deg opp; radio, aviser, tv, annonser, bil, hus, kattemat.
Og så er det alle seriene og programmene man skal følge. Og fotballen og VM og…
Og folk maser av gårde. Og Siv er på radioen, og Jens, og Torbjørn, å nei, å nei.
Og presidentvalg og naturkatastrofer og gallakjoler og bakt calzone
- Hva slags hvitvin vil du ha til leirskredet i Namsos?
Bare tenk deg alt som går an å finne på til i morgen. Jeg vet ikke om jeg får sove en gang. Av bare nervøs nysgjerrighet. Mer. I morgen.
Ærlig talt: Jeg synes det går litt fort i svingene her. Folk har jo ikke tenkt seg om siden 50-tallet. Vi har da ikke tid til det. Det koster jamen sin mann bare å holde det gående her.
Ad undas
Underveis hit har vi mistet noe menneskene alltid har hatt med seg, fra de tidligste tider: Muligheten til å endre det livet de holder på med til fordel for noe annet, før det er for sent. Den sjansen har vi ikke lenger, ser det ut som. Nå går det så målbevisst og raskt unna at alt vi egentlig kan håpe på er å være opptatt når det smeller. Det vil si veldig opptatt. Lenge. For når denne forventningssyklusen vi er inne i bare får fortsette, kommer visst alt til å bryte sammen på en gang. Da ryker boligmarkedet samtidig med isbjørnene, ozonlaget, golfstrømmen, posten, nynorsken, regnskogen, urbefolkningen, pandaene, kloakken, demningene, og isen på polene. Og biene. Og betalingsevnen. Og lånet.
For det er for sent å snu nå? Er det ikke? På baksiden av Dennis Meadows’ bok ”Limits to growth” står det (fritt oversatt): Vårt sosiale og økonomiske system kommer til å kollapse i løpet av maks 70 år, om ikke drastiske endringer finner sted ganske raskt.
Boken kom i 1972. Inne i boken står det så vidt jeg husker at om vi ikke tar nye grep i løpet av 20 år, skal det godt gjøres å unngå krise. Nå er heldigvis moder jord veldig flink til å rydde opp etter oss, men vi stiller vel store krav til avfallshåndteringen her på planeten vår, ikke sant? Dessuten var det ikke økologien som bekymret forfatterne mest, men våre sosiale og økonomiske systemer. Klimakrise og finanskrise er visst bare en hånlig forrett til det vi har i vente. Forskningsarbeidet som la grunnlaget for boken var for øvrig bestilt av Club of Rome. Kan ikke se at undersøkelsene førte til noen drastiske endringer fra deres side heller. Nei, de hadde vel ikke tid…
Og hvordan vi skal få gjort noen viktige, avgjørende grep nå… ? Nei, det går over min forstand. Jeg må legge meg, skal tidlig på jobben. I morgen er det finale i hopp og Man U spiller borte. Samtidig. Har du mulighet til å ta opp kampen for meg? Så leverer jeg dvd-filmene.
Veien til Venus
Men jeg tilstår jeg har lett etter alternativer.
Og jeg har ikke gitt meg helt. Jeg har kikket på nettet for å se om det var dukket opp noe bedre enn kooperativtanken de siste 10 årene. Og jeg finner et enormt nettverk av hat og konspirasjoner og beskyldninger hvor alle anklager alle for å gjøre alt feil. Du snakker om utgangspunkt for dialog!
Nå haster det nemlig. Og det første vi må gjøre, er å erkjenne at om vi fortsetter på denne kursen, går det på trynet. Fort. Vi har egentlig ikke tid til å krangle om det en gang. Om det bare finnes noen som har ett bærekraftig alternativ til dagens situasjon, må vi søke å avbryte forventningsjaget med én gang. Vi kan ikke vente lenger. Vi må ta nye grep.
Venusprosjektet lanserer et nytt, modig alternativ. Jeg ser ingen andre alternativer. Fortsetter vi forventningsjaget uten å blunke, er jeg redd det skjærer seg. For fremtidige generasjoner også. Kan vi ta på oss det, da?
Orker vi i det hele tatt å vurdere det?
