Future my love

Likegyldighetens larm

Kanskje mest påfallende om man er så dristig at man skrur på tv om formiddagen. Jeg mener – man skulle jo tro at om man ikke har noe å formidle, er det ingen vits å lage tv-program om det. Men det gjør man. I dagens kabel-virkelighet er det fullt opp av programmer nesten hele dagen som faktisk ikke inneholder noe som helst. Det er til og med slik at jo mindre innhold, dess mer støyer det. Både visuelt og auditivt. Det er ingen sak å finne et program som virkelig er spektakulært uten å bringe seeren noe som helst av verdi. Lys og farger, folk i flotte kostymer, svære, lekre studioer, høy musikk og altså komplett blottet for innhold.

Radioen også. Masse kanaler hele dagen som spiller den samme, intetsigende musikken eller samtaler om ingen verdens ting. Noen kanaler har til og med gjort det til sin nisje: Rolige favoritter. Jomen sa jeg favoritter. Intetsigende mjæl kokt i hop av utslitte, gamle låter som av en eller annen grunn ble kuppet inn på listene ved en anledning, og som vi nå må lide oss gjennom gang på gang – om vi altså er så uheldige å tune inn på en slik kanal.

For ikke å snakke om tabloidavisene og ukebladene. Side opp og side ned med uinteressant pjatt ikledd fete typer, fargesprakende bilder og hippe ingresser. Det er så man kunne ønske at avisene måtte gå gjennom en forlagskonsulent først, så man var sikret et minimum av innhold med almenmenneskelig appell. Men sannsynligvis er det slik at om man konfronterer avisenes redaksjoner med dette, vil de avfeie det og vise til opplagstall: ”Det er jo dette folk vil ha!”  Bare tanken får meg til å grøsse. Jeg tror heller at et folk som i årevis er oppfostret på likegyldigheter, tar til takke med pjatt, bare det er spektakulært nok. Bare innholdet speiler tilstrekkelig kjendisrelatert stoff, hvor man kan få lese om de siste krumspringene til tannløse idoldeltagere og talkshow-verter. Jeg spør meg selv: Hvor dårlig kan det egentlig bli? Og overraskes igjen og igjen. Mangelen på innhold kompenseres ved en form som bråker og støyer så kraftig at man trollbindes av det, og altså ikke legger merke til at det faktisk ikke formidles noe som helst av betydning.

Så kommer spørsmålet. Hva skyldes denne forflatingen av våre medier? Jeg husker godt da jeg vokste opp, et stykke ned i forrige århundre. Med langt færre radio- og tv-kanaler. Den gangen var det da mulig å lese interessante ting, selv i Dagbladet? Kronikkene var da spenstige? Det var artikler som våget å kaste lys på viktige, og kanskje til og med ubehagelige spørsmål. Muligvis er det fordi man ikke lenger tør stille spørsmålstegn ved de viktige tingene. Fordi våre redaktører i alle eterens og pressens kanaler er så opptatt av opplagstall og lyttere at de ikke vil tråkke på noens tær. Det kunne jo ramme annonsøren, den hellige annonsøren, som ingen overlever uten et velpleiet forhold til.

Og da sitter vi der, med skjegget i parabolen, dømt til et evig pludder om likegyldigheter. Forvist til show hvor statsministere sykler på trehjulssykkel eller må ta en kvinnelig journalist på brystene. Tvi vøre! Er det ingen som for eksempel tør fortelle at krigen i Asia handler om olje, vann og våpensalg? Som våger å nevne at bygning 7 i World Trade Center styrtet til jorden i fritt fall uten å være truffet av noe fly, eller at vi utarmer jordas ressurser i et økende tempo, samtidig som vi ødelegger luft, vann og jordsmonn. Slikt ville være interessant stoff for media. Jeg tror faktisk også det er nok å velge i.

Automobilkjøring for viderekomne

Ettersom de fleste som ferdes bak rattet i bilene på norske veier har sertifikat, vil jeg droppe de mer klassiske og opplagte rutinene ved ferdsel på traffikert vei. Det jeg derimot vil rette oppmerksomheten til leserne mot, er en underkjent og sørgelig oversett finesse som dog de aller fleste biler er utstyrt med.
Ta en titt i din egen bil: Under rattet, på venstre side av rattstammen, er det festet en pinne som kan beveges i to retninger. Disse kan man med litt godvilje tolke som de samme to retninger man kan dreie rattet i for å svinge til høyre hhv venstre ved behov.
Denne pinne står ved et sinnrikt system i forbindelse med fire små, kulørte lykter plassert i bilens fire hjørner. Skyv pinnen oppover, som du skyver rattet i en venstresving , med venstre hånd, og lampene i bilens venstre hjørner gir fra seg små. lakoniske blink. Skyver du pinnen ned, gir dette samme effekt på høyre side av bilen.

Årsaken til at lyktene blinker i stedet for å lyse jevnt, skyldes noe som kalles et relé men det skal vi ligge i denne omgang. I stedet kan vi jo merke oss at en lampe som blinker er enda tydeligere enn en som lyser jevnt. Dette har sin naturlige årsak i at lyktene skal sees, ikke av den som kjører bilen, men av dennes medtrafikanter (dere vet; de andre som er ute og kjører og lager køer og vanskeligheter for dere i trafikken).

Poenget med disse små, blinkende lyktene er rett og slett å gjøre øvrig trafikk oppmerksom på at man har til hensikt å foreta en manøver, nærmere bestemt å dreie bilen i den retningen som lyktene angir. Dette kan være i forbindelse med at man svinger av i et kryss, skal ut av en rundkjøring, bytter kjørefelt eller andre manøvre som ikke er opplagt i angjeldende veibane. Du vil faktisk bli overrasket over hvor mye smidigere trafikken vil gli, om man tar i bruk disse små lyktene.

Sjekk derfor i din egen bil om ikke det skulle være en slik pinne plassert på rattstammen. Og vær ikke redd for å prøve den neste gang du skal svinge vekk fra den kjørebanen du ligger i. Lykte til!

Et balsamico-helvete

 Hvordan er vi kommet hit? Hvorfor er det to matlagingsprogrammer i samtlige tv-kanaler hver dag? Og hvorfor skal alt vi benytter i matlagingen på død og liv være så eksotisk? Hva er det som gjør cous cous så mye mer velegnet i matlagingen enn byggkorn? Og hva er egentlig en kebab? Er det kjøttet? Er det brødet?

Jeg vet ikke. Jeg kan ikke svare, bare undre meg. Det skal være så jævli hipt hele tiden – parmaskinke, gruyère, fettucini, focaccia… jeg kan knapt uttale halvparten av alt dette som serveres med den støste selvfølgelighet overalt. Sushi!? Cortado?!

En ting er transportkostnader. Når vi skyr kålrot og lefser som pesten og forlanger scampi og papadams til alle måltider, går det med mange ganger den energien som trengs for å hente inn norske grønnsaker og brød til kjøkkenet. En annen ting er de økende kravene til alle som skal lage mat. Du må jo ha flere års utdanning for å tilegne deg denne komplekse råvareverdenen, i tillegg til å lære deg matterminologien fra Italia, Hellas, Spania, Marokko, India, Japan, etc, etc. Og hvis du ikke henger med i denne aksellererende karusellen er du en sosial sinke og taper.

Det absurde er jo denne dyrkingen av det originale kjøkkenet. Bare det at originaliteten må komme fra et annet sted. Ikke fra Norge! Her har vi noen av verdens beste råvarer utenfor stuedøra, men fråtser i stedet i råvarer fra Portugal og Malaysia. Hvor ble det av havregrøt og sild?

Og den evige balsamicoen. Sukk. Kan jeg få lov å være barnet i eventyret om keiserens nye klær og rope det høyt: ”Men den smaker jo helt grusomt!!!”