Hvordan er vi kommet
hit? Hvorfor er det to matlagingsprogrammer i samtlige tv-kanaler hver dag? Og
hvorfor skal alt vi benytter i matlagingen på død og liv være så eksotisk? Hva
er det som gjør cous cous så mye mer velegnet i matlagingen enn byggkorn? Og
hva er egentlig en kebab? Er det kjøttet? Er det brødet?
Jeg vet ikke. Jeg kan ikke svare, bare undre meg. Det skal
være så jævli hipt hele tiden – parmaskinke, gruyère, fettucini, focaccia… jeg
kan knapt uttale halvparten av alt dette som serveres med den støste
selvfølgelighet overalt. Sushi!? Cortado?!
En ting er transportkostnader. Når vi skyr kålrot og lefser
som pesten og forlanger scampi og papadams til alle måltider, går det med mange
ganger den energien som trengs for å hente inn norske grønnsaker og brød til
kjøkkenet. En annen ting er de økende kravene til alle som skal lage mat. Du må
jo ha flere års utdanning for å tilegne deg denne komplekse råvareverdenen, i
tillegg til å lære deg matterminologien fra Italia, Hellas, Spania, Marokko,
India, Japan, etc, etc. Og hvis du ikke henger med i denne aksellererende
karusellen er du en sosial sinke og taper.
Det absurde er jo denne dyrkingen av det originale
kjøkkenet. Bare det at originaliteten må komme fra et annet sted. Ikke fra
Norge! Her har vi noen av verdens beste råvarer utenfor stuedøra, men fråtser i
stedet i råvarer fra Portugal og Malaysia. Hvor ble det av havregrøt og sild?
Og den evige balsamicoen. Sukk. Kan jeg få lov å være barnet
i eventyret om keiserens nye klær og rope det høyt: ”Men den smaker jo helt
grusomt!!!”
