Nysprøytet

En morgen tidlig i januar med høy himmel, skolefri og tre minusgrader, slengte jeg skøytene på skulderen og bega meg opp i Stensparken. Den lille plattingen på toppen av parken ble hver vinter sprøytet til skøyteis, og her krydde det av unger på 60-tallet. Stensparken er et merkelig krysningspunkt mellom ”øst” og ”vest”. På den ene siden åpner parken seg blidt mot sveitserhusene og villahavene i Pilestredet. Det var min hjemmebane. Øst for parken raser skråningene bratt ned mot gråbeingårdene i Thereses gate. Fra toppen av parken kan man skue begge verdener, og barna fra øst og vest møttes i Stensparken.
Min vei til parken gikk via Fastings gate. En uanselig, liten veistubb mellom Fagerborggaten og Pilestredet. Om vinteren var det ikke mye som skilte den fra andre veier i nabolaget, men under snøen var Fastings gate en av hovedstadens få grusveier; et minne fra tidligere tiders Oslo. Dype hjulspor vår og høst, skimrende av støv i juli, og med blomster i grøftekanten om forsommeren. Men denne januardagen er det snø; store fonner brettet pent til side. Villaene og murgårdene langs veien luter seg tunge mot vinterluften. Det knirker rytmisk under støvlene mine, og nyslipte skøyter dingler over skulderen. Klokken er kanskje ikke mer enn ti. Det er juleferie, men den store julehøytiden har liksom mistet grepet. Jeg har fått nok marsipan og hjemmebakte goro. Nå frister snø og is langt mer enn familien kan tilby. Det rekker med et par raske skiver ved kjøkkenbordet, så stormer jeg ned trappen med skøytene klirrende, og trekker et lettelsens sukk i det porten slår igjen bak meg.
Oppe i parken er imidlertid kommunens karer i ferd med å sprøyte. Kledd i forede overalls og med svære, tunge støvler, stamper de grovbygde karene rundt på skøytebanen med slanger i nevene. Frostrøyken stiger fra det kalde vannet. Gamle spor i isen jevnes ut. Jeg slutter meg til en liten gruppe jevnaldrende som står andektige og ser på. Det blir noe venting, men vi vet det er vel verdt tiden. Karene skrur av vannet etter hvert. Sneiper en fuktig rullings og retter en advarsel mot oss: - La isen være en times tid nå unger, så blir det bra. Vi nikker, åndeløse. Speilblank ligger isen og fryser til. Vi står stille med skøytene over skuldrene. Venter.

Til skrapern med flasker

Mamma hadde en trillevogn hun benyttet når hun handlet i kolonialen nede i gata. En enkel metallkonstruksjon med to hjul og en kurv som kunne løftes ut av vognen. Det var en karakteristisk skranglelyd av Mamma og vognen når de var på vei fra butikken med melk og brød. Jeg var gjerne inne i hagen i nr. 6, og fru Ekheim kikket på meg med et skjelmsk smil og sa: - Der triller din mor forbi. Lyden var ikke til å ta feil av. Mammas energiske ganglag ga vognen et rytmisk driv og – klirr, klirr, klirr. Ingen av naboene var i tvil. Jeg husker godt at broren min hadde det ærefulle verv å trille vogna til skrapern, mens jeg ennå var for liten. Å gå til skrapern innebar å levere inn tomflasker av vin og brennevin for panting hos skraphandleren. Oppgaven var ærefull av forskjellige årsaker; for det første ansvaret. Det var ganske lang vei å trille, og den gikk gjennom et strøk hvor ungene ikke kviet seg for å rappe en flaske eller to av lasset, eller hele vogna for den saks skyld. For det andre var det slik av inntektene fra tomflaskesalget tilfalt panteren, og selv med 15 øre for hele og 5 øre for halve flasker ble det en liten formue for en pjokk den gang tre tyggiser kostet ti øre og en liten flaske brus kostet 64 øre + pant.Men tiden gikk, som den pleier, og en dag var det min tur til å gå til skrapern. Lasset var nok ikke av de største, men trillevogna var nå temmelig full av tomme vinflasker og gamle spritflasker som i en overgangsperiode hadde inneholdt hjemmelaget ripssaft.Ned til Fagerborggaten var det ingen fare. Her var det villastrøk med store hager foran husene, og dessuten var jeg på hjemmebane. Etter forseringen av Fagerborggaten begynte et annet miljø; Vibes gate, hvor den beryktede Vibesgjengen holdt til. Jeg kjente jo noen her også; Pero gikk i klassen min og han var blant de tøffeste på vår alder. Jeg kunne regne med ham om det ble problemer. Men det var en gang slik at vi var bare 8-9 år gamle og den egentlige Vibesgjengen var kretsen rundt søsteren til Pero. De var 14-15 år og røkte sigaretter på hjørnet utenfor Olsen.Olsen var innehaver av en frukt- og tobakkssjappe som lå midt i Vibes gate. I en fireetasjes leiegård som de fleste omkringliggende gårdene.
Før jeg kom dit, krysset jeg liksom tilfeldig gaten. Det var ikke alltid en ble lagt merke til med mindre man direkte brøytet seg vei gjennom flokken utenfor Olsen. Jeg må tilstå at jeg ofte var engstelig når jeg klirret forbi så uanfektet jeg kunne. Stort sett gikk det bra, og da var det strake veien ned til skrapern.Skraphandelen lå i en sidegate til Vibes gate, nesten nede ved Bogstadveien. En gammel, skakk tregård som en gang hadde vært hvit, men som nå var grå og grimet, uflidd som de grovbygde mannfolka som jobbet der.Det var en uforglemmelig lukt der inne. En gammel eim av ved, jern og støv med et stenk av rødvin etter alle tomflaskene. Skraphandlerne var alltid kamerater.- Flasker ja, denna veien, pleide en av dem å rope. Tvers gjennom hallen og inn på et av bakrommene hvor vinstanken overdøvet de andre elementene i luften. Her ble flaskene omhyggelig telt, og tilliten til en guttunge var stor når antallet ble annonsert: - 16 store og 7 små!Denne summen skulle jeg gjenta i kassen på veien ut, og først da ble pengene telt opp. Da jeg ble litt eldre hendte det jeg la på en flaske eller to når jeg kom til kassa, men jeg var, i alle fall de første årene, full av respekt for skrapern.
Hjemveien var preget av en helt annen stemning. Med tom vogn og 2,75 i lomma var jeg situasjonens herre og kunne til og med gå innom Olsen på hjemveien og bevilge meg en is av egne midler (50 øre).Så var det hjem til mamma med vogna, og med myntene skranglende i lomma sprang jeg ut igjen. Ut i den uinnskrenkede friheten jeg kjente når lekser og plikter var unnagjort, og jeg så vidt kunne holde tilbake et gisp i det porten gled igjen og verden lå åpen foran meg.

Borgerlønn – erstatning for tort og skade

Fra tid til annen drøftes muligheten for borgerlønn i avisspaltene. Det er mange gode argumenter for å innføre en slik minstelønn for alle. Tilhengerne vil med denne ideen gjøre det mulig å overleve selv om man ikke er egnet for arbeidslivet, eller av en eller annen grunn har falt utenfor. Vi kunne vel alle ønske oss en verden uten tiggere og uteliggere. En joker i dette regnskapet er hvor mange stillinger man frigjør i kommunenes sosialkontor og arbeidsformidlingen. Jeg skal ikke gå inn på disse utregningene. Tall er ikke min sterke side.
Derimot vil jeg gjøre oppmerksom på et annet aspekt ved denne debatten: Mange får motforestillinger mot å betale folk som ikke har gjort en innsats og derved gjort seg fortjent til utbetalingen. Mitt poeng er at vi faktisk fortjener borgerlønn. Vi er utsatt for så store mengder visuell og auditiv søppel hver dag at vi faktisk burde ha noe erstatning for strevet.
Hvis du er riktig uheldig våkner du til en klokkeradio som står innstilt på en av de lettbente, reklamefinansierte kanalene. Før du er helt våken må du høre på et kobbel stemmer som i fistel anmoder deg om å løpe og kjøpe et eller annet helt uinteressant produkt. På vei til jobben bombarderes du med reklameplakater. Hvis du søker tilflukt i en avis for å slippe unna denne støyen, er du offer for en mer subtil markedsføring av en annen gruppe produkter som du heller ikke trenger.
Vel fremme på jobben åpner du innboksen din og sorterer ut den brorparten av mails som skal selge deg viagra, klokker og høyskolediplomer. Du sletter dem sammen med alle beskjedene om millionene du har vunnet. Deretter blir det å forsøke å unngå å ta stiling til pop-ups og andre forstyrrende elementer på weben. Slik går nu dagan.
Vel hjemme konfigurerer tv-apparatet dine egne tanker om tingene slik at de passer med massenes. Det gjelder å ha konsentrasjonen fokusert på Idol og Robinson-medlemmene. I tillegg skal du koordinere din oppfatning av nyhetsbildet slik at den stemmer over ens med den virkeligheten nyhetsbyråene vil at vi skal se. Faen skulle tenke egne tanker. Det kommer det neppe noe godt ut av. Dessuten må du bære ut stabelen med reklameaviser som er kommet postkassen din de siste dagene.
Mitt poeng er at denne livsførselen burde vi ha betalt for. Etter mitt syn burde man få en klekkelig erstatning bare for trusselen om P4 og VG i den umiddelbare nærhet året rundt. Ja, jeg er tilhenger av borgerlønn. Kall det gjerne tabloid-erstatning! Og jeg synes vi fortjener det.