Åpent brev til Gaia

For nå bare å begynne med deg, kloden vår, planeten vår, Gaia, Tellus, Jorden. Vårt felles habitat, som forsyner oss med det som er forutsetningene for vår eksistens – solenergi, vann, oksygen, proteiner, og alt det andre som holder liv i oss.

Denne kloden i det uutgrunnelige universet; en bitte liten, blå planet i kosmos, som ved en rekke tilfeldigheter har muligheter for liv: avstanden fra solen, luft og vann, månens evne til å balansere jordens rotasjon slik at vår vandring gjennom solsystemet er stabil nok til at liv kan opprettholdes og videreføres gjennom generasjoner, århundrer og tidsaldre.

Disse millioner av år som har ført til en utvikling fra det encellede liv via en rekke underlige mutasjoner frem til dagens menneske, en skapning med innsikt i sin egen situasjon og en hjerne som kan betrakte seg selv og sine omgivelser rasjonelt.

Vi har søkt i det uendelige rommet etter liv andre steder, men selv med våre teknisk avanserte instrumenter har vi ikke kunnet se noe annet sted i den delen av kosmos vi kan overskue hvor det er forutsetninger for liv, i den form vi kjenner det. Klodens liv hvor alle elementer henger sammen i et uløselig, symbiotisk hele.

Og så kan vi se på mennesket – hvert nyfødte barn som en lottogevinst – en sædcelle blant hundretusener som får befrukte egget. Det å bli født er som det meste annet en mikroskopisk sjanse i et kosmisk spill om tilfeldigheter. Det er en fellesnevner her. Vår klode – en biologisk abnormalitet, hvor nettopp de usannsynlige forutsetninger for liv samles i en og samme planet, og vårt personlige liv – et lykketreff av dimensjoner. Hvert menneske har hatt usannsynlig flaks, både med hensyn til vår klode og den ulogiske trekningen hvor akkurat denne sædcellen fikk komme inn og gi starten til et nytt liv – et liv som ble akkurat deg eller meg.

Så kommer det vanvittige paradokset. Etter å ha hatt mer flaks enn noen kan tenke seg. Å bli født, og det på en planet som ut fra sannsynlighetsberegning knapt skulle eksistere, hva gjør vi? Hva gjør vi med oss selv, med våre medmennesker og med kloden vi alle er avhengige av?

Vi plyndrer, vi dreper, vi mishandler, vi misbruker. Vi snylter på jorden og dens ressurser. Vi lemlester våre medmennesker med raffinerte våpen, vi spyr ut giftstoffer og søppel på vår vakre jord uten tanker på kommende generasjoner. Vi forurenser og tapper grunnvannet i økende tempo, vi forbruker matjorden med en fart som langt overskrider klodens evne til å generere ny. Vi tømmer kloden for olje i et vanvittig mas for så å spy den ut som eksos og røyk og søler til både atmosfæren, vannet og landjorden.

Så kommer det uunngåelige spørsmålet: hvorfor i all verden gjør vi det på denne måten?

Det eneste svaret ruver over oss i sin ulastelige mangel på logikk: for profitten! For muligheten til å tjene noen ekstra penger, helst så raskt som mulig. I lys av denne imbesile forretningstanken selger vi HIV-infiserte medisiner til syke, fattige medmennesker, vi sender ubemannede droner for å utslette hele byer med uskyldige barn, gamle og kvinner, vi hiver enorme mengder med fullt brukbare gjenstander på søppelbergene for å kjøpe nye, kortlivede tilsvarende som er produsert i fattige land av fattige mennesker, som treller i umenneskelige forhold i årevis uten relevant kompensasjon, uten ferier, uten rettigheter, uten menneskelighet, til de tarvelige bygningene de jobber i raser sammen over dem.

Vi oppfører oss som bortskjemte drittunger, som er misfornøyde med julegavene, slenger dem bort i en krok og hyler for å få mer. Hvor lenge skal menneskene oppføre seg sånn? Helt til vi har gjort kloden ubeboelig og vi kan sitte og gramse i våre kontoutskrifter mens luften langsomt blir umulig å puste i, mens vannet vårt stadig infiseres mer og mer av giftstoffer og kjemikalier, og hver millimeter av jordskorpen blir privatisert.

Eller er det en mikroskopisk sjanse for at en endring faktisk er på vei? At vi kan vokse opp? At vi begynner, langsomt, å innse at vi er nødt til å gripe sakene an på en helt annen måte. At vi faktisk må innse at vi er én familie på én klode, og hvis vi ikke begynner å samarbeide om å redde stumpene, kan vi bare si takk og farvel, og ønske kakerlakkene lykke til videre.

En annen verden er mulig, men da er vi nødt til å ha andre mål enn profitt. Det fordrer helt nye tankebaner, men skal vi løse et problem, bør vi benytte helt andre verktøy og virkemidler enn de som skapte problemene i utgangspunktet. Det er fullt mulig, og vil kunne gi oss et liv med en kvalitet vi i dag knapt kan drømme om, men vårt verdigrunnlag må endres radikalt.

Jeg frykter det verste, men klamrer meg til et halmstrå og hører skurtreskeren nærme seg.

Gaia, vår mor – kan du tilgi oss?

Future my love

Likegyldighetens larm

Kanskje mest påfallende om man er så dristig at man skrur på tv om formiddagen. Jeg mener – man skulle jo tro at om man ikke har noe å formidle, er det ingen vits å lage tv-program om det. Men det gjør man. I dagens kabel-virkelighet er det fullt opp av programmer nesten hele dagen som faktisk ikke inneholder noe som helst. Det er til og med slik at jo mindre innhold, dess mer støyer det. Både visuelt og auditivt. Det er ingen sak å finne et program som virkelig er spektakulært uten å bringe seeren noe som helst av verdi. Lys og farger, folk i flotte kostymer, svære, lekre studioer, høy musikk og altså komplett blottet for innhold.

Radioen også. Masse kanaler hele dagen som spiller den samme, intetsigende musikken eller samtaler om ingen verdens ting. Noen kanaler har til og med gjort det til sin nisje: Rolige favoritter. Jomen sa jeg favoritter. Intetsigende mjæl kokt i hop av utslitte, gamle låter som av en eller annen grunn ble kuppet inn på listene ved en anledning, og som vi nå må lide oss gjennom gang på gang – om vi altså er så uheldige å tune inn på en slik kanal.

For ikke å snakke om tabloidavisene og ukebladene. Side opp og side ned med uinteressant pjatt ikledd fete typer, fargesprakende bilder og hippe ingresser. Det er så man kunne ønske at avisene måtte gå gjennom en forlagskonsulent først, så man var sikret et minimum av innhold med almenmenneskelig appell. Men sannsynligvis er det slik at om man konfronterer avisenes redaksjoner med dette, vil de avfeie det og vise til opplagstall: ”Det er jo dette folk vil ha!”  Bare tanken får meg til å grøsse. Jeg tror heller at et folk som i årevis er oppfostret på likegyldigheter, tar til takke med pjatt, bare det er spektakulært nok. Bare innholdet speiler tilstrekkelig kjendisrelatert stoff, hvor man kan få lese om de siste krumspringene til tannløse idoldeltagere og talkshow-verter. Jeg spør meg selv: Hvor dårlig kan det egentlig bli? Og overraskes igjen og igjen. Mangelen på innhold kompenseres ved en form som bråker og støyer så kraftig at man trollbindes av det, og altså ikke legger merke til at det faktisk ikke formidles noe som helst av betydning.

Så kommer spørsmålet. Hva skyldes denne forflatingen av våre medier? Jeg husker godt da jeg vokste opp, et stykke ned i forrige århundre. Med langt færre radio- og tv-kanaler. Den gangen var det da mulig å lese interessante ting, selv i Dagbladet? Kronikkene var da spenstige? Det var artikler som våget å kaste lys på viktige, og kanskje til og med ubehagelige spørsmål. Muligvis er det fordi man ikke lenger tør stille spørsmålstegn ved de viktige tingene. Fordi våre redaktører i alle eterens og pressens kanaler er så opptatt av opplagstall og lyttere at de ikke vil tråkke på noens tær. Det kunne jo ramme annonsøren, den hellige annonsøren, som ingen overlever uten et velpleiet forhold til.

Og da sitter vi der, med skjegget i parabolen, dømt til et evig pludder om likegyldigheter. Forvist til show hvor statsministere sykler på trehjulssykkel eller må ta en kvinnelig journalist på brystene. Tvi vøre! Er det ingen som for eksempel tør fortelle at krigen i Asia handler om olje, vann og våpensalg? Som våger å nevne at bygning 7 i World Trade Center styrtet til jorden i fritt fall uten å være truffet av noe fly, eller at vi utarmer jordas ressurser i et økende tempo, samtidig som vi ødelegger luft, vann og jordsmonn. Slikt ville være interessant stoff for media. Jeg tror faktisk også det er nok å velge i.

Automobilkjøring for viderekomne

Ettersom de fleste som ferdes bak rattet i bilene på norske veier har sertifikat, vil jeg droppe de mer klassiske og opplagte rutinene ved ferdsel på traffikert vei. Det jeg derimot vil rette oppmerksomheten til leserne mot, er en underkjent og sørgelig oversett finesse som dog de aller fleste biler er utstyrt med.
Ta en titt i din egen bil: Under rattet, på venstre side av rattstammen, er det festet en pinne som kan beveges i to retninger. Disse kan man med litt godvilje tolke som de samme to retninger man kan dreie rattet i for å svinge til høyre hhv venstre ved behov.
Denne pinne står ved et sinnrikt system i forbindelse med fire små, kulørte lykter plassert i bilens fire hjørner. Skyv pinnen oppover, som du skyver rattet i en venstresving , med venstre hånd, og lampene i bilens venstre hjørner gir fra seg små. lakoniske blink. Skyver du pinnen ned, gir dette samme effekt på høyre side av bilen.

Årsaken til at lyktene blinker i stedet for å lyse jevnt, skyldes noe som kalles et relé men det skal vi ligge i denne omgang. I stedet kan vi jo merke oss at en lampe som blinker er enda tydeligere enn en som lyser jevnt. Dette har sin naturlige årsak i at lyktene skal sees, ikke av den som kjører bilen, men av dennes medtrafikanter (dere vet; de andre som er ute og kjører og lager køer og vanskeligheter for dere i trafikken).

Poenget med disse små, blinkende lyktene er rett og slett å gjøre øvrig trafikk oppmerksom på at man har til hensikt å foreta en manøver, nærmere bestemt å dreie bilen i den retningen som lyktene angir. Dette kan være i forbindelse med at man svinger av i et kryss, skal ut av en rundkjøring, bytter kjørefelt eller andre manøvre som ikke er opplagt i angjeldende veibane. Du vil faktisk bli overrasket over hvor mye smidigere trafikken vil gli, om man tar i bruk disse små lyktene.

Sjekk derfor i din egen bil om ikke det skulle være en slik pinne plassert på rattstammen. Og vær ikke redd for å prøve den neste gang du skal svinge vekk fra den kjørebanen du ligger i. Lykte til!

Et balsamico-helvete

 Hvordan er vi kommet hit? Hvorfor er det to matlagingsprogrammer i samtlige tv-kanaler hver dag? Og hvorfor skal alt vi benytter i matlagingen på død og liv være så eksotisk? Hva er det som gjør cous cous så mye mer velegnet i matlagingen enn byggkorn? Og hva er egentlig en kebab? Er det kjøttet? Er det brødet?

Jeg vet ikke. Jeg kan ikke svare, bare undre meg. Det skal være så jævli hipt hele tiden – parmaskinke, gruyère, fettucini, focaccia… jeg kan knapt uttale halvparten av alt dette som serveres med den støste selvfølgelighet overalt. Sushi!? Cortado?!

En ting er transportkostnader. Når vi skyr kålrot og lefser som pesten og forlanger scampi og papadams til alle måltider, går det med mange ganger den energien som trengs for å hente inn norske grønnsaker og brød til kjøkkenet. En annen ting er de økende kravene til alle som skal lage mat. Du må jo ha flere års utdanning for å tilegne deg denne komplekse råvareverdenen, i tillegg til å lære deg matterminologien fra Italia, Hellas, Spania, Marokko, India, Japan, etc, etc. Og hvis du ikke henger med i denne aksellererende karusellen er du en sosial sinke og taper.

Det absurde er jo denne dyrkingen av det originale kjøkkenet. Bare det at originaliteten må komme fra et annet sted. Ikke fra Norge! Her har vi noen av verdens beste råvarer utenfor stuedøra, men fråtser i stedet i råvarer fra Portugal og Malaysia. Hvor ble det av havregrøt og sild?

Og den evige balsamicoen. Sukk. Kan jeg få lov å være barnet i eventyret om keiserens nye klær og rope det høyt: ”Men den smaker jo helt grusomt!!!”

Det ringer for annen gang

Lenge var den økonomiske balansen delt mellom mafia og forretning. Mafiaen tok det den ønsket med våpen i hånd fordi systemet gjorde det mulig for dem. Den aksepterte forretning var mer subtil. Den også tok det den ønsket, men betalte for seg gjennom å så drømmer hos befolkningen. Drømmer som ble virkeliggjort ved at man kjøpte det forretningsverdenen tilbød. Denne balansen har vært nokså stabil siden Medicifamilien og den sicilianske mafia delte Italia mellom seg på 1400-tallet.

I løpet av de første årene etter annen verdenskrig ble mafiaen tvunget i kne, og den hellige forretning overtok verdensdominans og tippet den økonomiske balansen i sin retning. Det har tatt noen år, men nå reiser motstanden mot forretningens skjeve gang seg hos mennesker over hele kloden. De kaller seg ”De 99 % ”.

Og dette inkluderer ikke bare fattige folk i uland, men langt de fleste av oss, som sifret antyder. Dessuten er moder jord blant de 99 %, utplyndret og utarmet på linje med gatebarna i Søramerika og flyktningene i Vestafrika. Reaksjonen på denne plyndringsvirksomheten kommer naturligvis først til overflaten hos de som kjenner det mest direkte på kroppen – de som har mistet jobb, bolig, framtid og drømmer.

 I geografisk sammenheng, er Norge nesten et land bestående av 1-prosentere. Vi merker lite til forretningens dominans over våre liv, fordi den skandinaviske modellen gir oss en kraftigere buffer mot skadevirkningene, dessuten har vi stadig råd til å finansiere våre liv og drømmer.

Men langsomt våkner også Norge av sin Tornerosesøvn. Nettbaserte alternativbevegelser vekker gjenklang hos norske borgere med global samvittighet. Ikke fordi vi rammes direkte av pengenes fallitt, men fordi vi er en nasjon av naturelskere. Vi vil fortsette å gå våre turer i uberørt natur. Derfor vekker bildene av isbjørn på stadig mindre isflak noe som er rotfestet i oss nordmenn. Respekten for moder jord. Vi klarer ikke lenger å se på finansmarkedets lemfeldige sløsing med ressursene.

Vi ønsker en klode hvor våre barnebarn har de samme muligheter som vi selv har hatt til å høste av naturens overflødighetshorn. Nå ser det faktisk ut som om oppvoksende generasjon for første gang vil få det vanskeligere enn sine foreldre. Samtidig nærmer vi oss det punktet hvor vi ikke kan snu på flisa og berge stumpene. Det har alltid vært en mulighet i tidligere tider. Med andre ord: det begynner å haste. Skal vi redde skuta, må vi stå sammen og vi må handle. Nå.

Det blir hardt, men vi er nødt til komme opp med et alternativ til pengeøkonomien. Hvis ikke vi tør det, er jeg redd for barnebarna våre, og deres hverdag på en klode uten rent vann, hvor avhengigheten av de forsvinnende oljeressursene plutselig fører til at hyllene på Rimi går tomme når lastebilene ikke kommer. Det vil ta omtrent tre dager, mindre ved panikksituasjoner. Mitt forslag er at vi handler litt før vi er nødt. Men det haster.

Mammaknuller står for fall

Språkdiskusjonene er mange og til dels høyrøstede. De fleste debattanter er imidlertid enige om at språk former oss. På samme måte som vi former språket. Spørsmålet er om vulgariseringen av det amerikanske språket har brakt ”God’s own country” over kanten.

Jeg har kjennskap til et begrenset antall språk og vil bare trekke frem ett moment som lenge har forundret meg: Amerikanernes lemfeldige omgang med ordet ”fuck”, opprinnelig en forkortning av det mer faglige uttrykket ”fornicate”, som på norsk kanskje best kan oversettes med parring. Jeg er svært lykkelig over å tilhøre et språk hvor man har unngått å gjøre ”motherfucker” til et begrep i dagligtale. Riktignok et skjellsord, men kan det tenkes et mer vulgært og lavpannet uttrykk?

Det er mulig jeg er overeksponert for amerikansk hollywood-tradisjon, hvor filmer som Scarface og Gudfaren-trilogien gjør seg bemerket ved å benytte begrepet ”fuck” i annenhver setning. Men det er lett å la seg fascinere av den indiske guru og stand-up-komiker Osho. Han mener at ettersom Gud ble erklært død av Nietsche, og språklige uttrykk hvor Gudsbegrepet inngikk dermed ble kjent maktesløse, måtte man ha et nytt begrep som kunne dekke våre behov for å fargelegge det som overgikk vår fatteevne. Det som tidligere i amerikansk ville hete ”divine” (guddommelig) blir i dag redusert til ”fucking great”.

Det ser heldigvis ikke ut til at amerikanernes hang til å forsterke ethvert utsagn med ”fuck” smitter over til andre anglikanske språk. Det er lite å spore av den tradisjonen i engelsk dagligtale eller for eksempel i filmer fra Storbrittannia og Australia. Her hjemme på berget er vel begrepene kødd/kødde det nærmeste vi kommer en tilsvarende vulgarisering i retning av å benytte forplantningsbegreper for å forsterke våre uttrykk. Men bruken og utbredelsen av dette uttrykket er for ingenting å regne i forhold til amerikanernes ”fucking language”.

Kanskje kan vi se denne vulgariseringen av det amerikanske språket som ett symptom på USAs fall fra sin pidestall som verdens hersker. Og er det så rart at en nasjon hvor menneskene i mange år har kalt hverandre ”motherfucker” mister grepet? Jeg vet ikke hva som kom først. Jeg ser bare at Humphrey Bogart, mellom sine utallige sigaretter, aldri tok ordet ”fuck”i sin munn på film, mens dagens amerikanske filmhelter knapt kan si en replikk uten å ”føkke den opp”.   

Og nettopp her ligger truselen for det norske språk. Anglifiseringen kan føre oss inn i en føkkings praksis uten at vi egentlig er klar over hva som er i ferd med å skje. Og så lenge vi tviholder på at amerikanske uttrykk er så uendelig mye mer verdifulle enn tilsvarende norske, er denne truselen overhengende. Jeg mener, når man har funnet det glimrende navnet ”Hurtigruta” på et firma som leverer vinduer til biler, hvorfor skal da dette firmaet handle med ”carglass”?

Fucked if I know!