Her er et vers. Det kommer av seg selv.
Sonetten har jeg lært av Shakespeares penn.
Den drives av sin egen kraft. Et vell
av rim og roser har den som sin venn.
En rytme som er fast; en femstemt takt,
samt fjorten linjer – ikke mer enn det.
Slik opprettholdes alltid versets makt.
Man trenger ei sonetten for å se
at form og innhold må ha jevngod plass.
Kun en av dem gjør intet dikt perfekt.
Vi trenger begge, som i et palass
hvor stein og luft gir rom til narr og knekt!
Til slutt i verset brytes formen opp.
Det siste rimet blir sonettens stopp.
torsdag 24. juli 2008
Til knes i krem
Norge er på en underlig måte verdens beste land å bo i, og samtidig verdens verste land å bo i.
Spør en innvandrer om Norge og superlativene flommer. Her er det en god økonomi, jobb til de fleste, glimrende statlige og kommunale tjenester, sterke syke- og trygdeordninger og en masse andre tilbud som ofte er fraværende i andre deler av verden.
Spør du en innfødt, vil svarene ofte være helt annerledes. Vi husker f. eks. John Alvheims blodige slakt av norsk helsevesen. Det står altså ikke så bra til. Men det står åpenbart ikke på økonomien. For vi har jo råd.
En annen ting som forundrer folk, er den utrolige mangelen på smidighet og brukervennlighet i dette landet. Vi er mellom fire og fem millioner mennesker. Like mange som i en vanlig amerikansk by. Likevel er det knapt mulig å komme gjennom på telefonen til et menneske i offentlig forvaltning.
Vil vi i stedet personlig oppsøke et offentlig kontor, viser det seg at de åpner etter at du er gått på jobb, og stenger før du går fra jobben. Hvis dette blir en belastning over tid, og livet knyter seg, er det et halvt års ventetid på psykologisk hjelp.
I lille Norge.
Samtidig, i sentrum av Oslo, ligger problemene og flyter på overflaten som søppelet i Akerselva. Tiggerne har overtatt gatebildet. De kommer i organiserte bussturer fra fattige land og flommer inn over landet som flyter av melk og honning. De narkomane dominerer store deler av sentrum, og gjør fortauene utrivelige for fotgjengere og forretningsdrivende. Dette inkluderer også de prostituerte som har flyttet seg opp på Karl Johan. Spør en reiselivsansatt i Oslo kommune hva dette gjør med turistene!
Vi var nylig i København. En by dobbelt så stor som Oslo, med et langt synderegister både når det gjelder sexhandel og narkotika. Likevel har de klart å balansere problemene på en slik måte at det stadig er hyggelig å gå omkring i sentrum. Vi så ikke en tigger. Vi ble ikke tilbudt verken sex eller narkotika. Derimot besøkte vi en liten kafé på Nørrebro med forbud mot mobiltelefoner, men hvor man gjerne kunne røyke en sigarett. Det er så skuldrene sklir et hakk ned.
Vår velstand har kommet uforvarende på oss. Vi var et av vestens fattigste land til langt opp på sekstitallet. Gerhardsen syklet til stortinget, og Harald Grønningen tok skiene fatt når han skulle møte til start på et skirenn i Oslo-området. I løpet av én generasjon har vi tatt steget opp i den økonomiske eliten. Norge har på kort tid måttet lære seg et helt annet levesett. Der ministrene blir kjørt i limousine med privatsjåfør og skuddsikre ruter, og der skiheltene vandaliserer fjellheimen med sine laftede palasser. Vi har ikke klart å takle overgangen fra husmann til levemann.
Oljerikdommen har deflorert den norske dyden. Vi sitter tilbake med fulle bankbøker og tomme hjerter. Vi er så nedlesset med eiendommer, kjøretøyer og gjenstander at det er blitt tungt å gå.
Vi vasser til knes i krem.
Spør en innvandrer om Norge og superlativene flommer. Her er det en god økonomi, jobb til de fleste, glimrende statlige og kommunale tjenester, sterke syke- og trygdeordninger og en masse andre tilbud som ofte er fraværende i andre deler av verden.
Spør du en innfødt, vil svarene ofte være helt annerledes. Vi husker f. eks. John Alvheims blodige slakt av norsk helsevesen. Det står altså ikke så bra til. Men det står åpenbart ikke på økonomien. For vi har jo råd.
En annen ting som forundrer folk, er den utrolige mangelen på smidighet og brukervennlighet i dette landet. Vi er mellom fire og fem millioner mennesker. Like mange som i en vanlig amerikansk by. Likevel er det knapt mulig å komme gjennom på telefonen til et menneske i offentlig forvaltning.
Vil vi i stedet personlig oppsøke et offentlig kontor, viser det seg at de åpner etter at du er gått på jobb, og stenger før du går fra jobben. Hvis dette blir en belastning over tid, og livet knyter seg, er det et halvt års ventetid på psykologisk hjelp.
I lille Norge.
Samtidig, i sentrum av Oslo, ligger problemene og flyter på overflaten som søppelet i Akerselva. Tiggerne har overtatt gatebildet. De kommer i organiserte bussturer fra fattige land og flommer inn over landet som flyter av melk og honning. De narkomane dominerer store deler av sentrum, og gjør fortauene utrivelige for fotgjengere og forretningsdrivende. Dette inkluderer også de prostituerte som har flyttet seg opp på Karl Johan. Spør en reiselivsansatt i Oslo kommune hva dette gjør med turistene!
Vi var nylig i København. En by dobbelt så stor som Oslo, med et langt synderegister både når det gjelder sexhandel og narkotika. Likevel har de klart å balansere problemene på en slik måte at det stadig er hyggelig å gå omkring i sentrum. Vi så ikke en tigger. Vi ble ikke tilbudt verken sex eller narkotika. Derimot besøkte vi en liten kafé på Nørrebro med forbud mot mobiltelefoner, men hvor man gjerne kunne røyke en sigarett. Det er så skuldrene sklir et hakk ned.
Vår velstand har kommet uforvarende på oss. Vi var et av vestens fattigste land til langt opp på sekstitallet. Gerhardsen syklet til stortinget, og Harald Grønningen tok skiene fatt når han skulle møte til start på et skirenn i Oslo-området. I løpet av én generasjon har vi tatt steget opp i den økonomiske eliten. Norge har på kort tid måttet lære seg et helt annet levesett. Der ministrene blir kjørt i limousine med privatsjåfør og skuddsikre ruter, og der skiheltene vandaliserer fjellheimen med sine laftede palasser. Vi har ikke klart å takle overgangen fra husmann til levemann.
Oljerikdommen har deflorert den norske dyden. Vi sitter tilbake med fulle bankbøker og tomme hjerter. Vi er så nedlesset med eiendommer, kjøretøyer og gjenstander at det er blitt tungt å gå.
Vi vasser til knes i krem.
Godt verktøy er halve jobben
Et munnhell som har mye for seg. Vi har alle opplevd hvor frustrerende det er å jobbe med verktøy som ikke er skikket for det man skal ha gjort. Og motsatsen; hvor deilig det er å kunne føle hvordan verktøy og oppgave nærmest går opp i en høyere enhet når du finner den skrutrekkeren som passer til skruehodet.
Og vi kan godt føre verktøy litt ut over den tradisjonelle betydningen. Jeg husker godt da jeg begynte å spile bordtennis for en mannsalder siden. I begynnelsen var det helt greit å spille med en elendig finér-racket. Men etter hvert som jeg utviklet meg som spiller, satte jeg pris på å ha en god racket. Man stiller nok høyere krav til verktøyet jo lenger man er kommet som ”håndverker”. En fotograf vil gjerne ha apparat og utstyr som ”gir noe tilbake”; det samme kan man si om musikere, fiskere, bilister og andre entusiaster. Jo flinkere vi blir, jo høyere krav stilles til ”verktøyet”, og jo mer vil man ofre for å kunne tilegne seg det mest velegnede apparat/instrument/verktøy. Da er halve jobben gjort.
Så slår det meg; fra vugge til grav arbeider vi med et verktøy hvor de fleste gjør hva de kan for å spare, knipe inn, og nøye seg med halvgode løsninger. Et verktøy for den enkelte like mye som for familier, bedrifter, nasjonalstater og kloden som sådan. Vårt byttemiddel for varer og tjenester: pengene. Vi regner alt i penger, hver eneste innsats og jobb gjennom livet måles med penger. Det er dessuten statens virkemiddel for å gjøre livet levelig for innbyggerne, og det er bedriftenes viktigste verktøy.
Og der sitter vi med et verktøy og en måleenhet som det oftest er litt for lite av. Vi skulle gjerne hatt litt mer å bruke, vi ville gjerne spandert litt ekstra hele tiden, men de pengene har vi altså ikke, så kunsten blir å klare seg med noe litt dårligere enn det vi hadde tenkt. Vi har lyst på kvalitet i alle ledd, men så har vi altså ikke råd. Resultatet blir innsparinger, nedbemanninger, lavere kvalitet, dårligere sikkerhet, halvgode løsninger, og, i land som er vanskeligere stilt enn oss (det er mange), fattigdom, sult og nød.
Vi har sett det gang på gang. Det står ikke på produksjon, det står ikke på kunnskap, det står ikke på råvarer og raffineringsmetoder; det står og faller med det enkle faktum at vi er tvunget til å jobbe med et verktøy som det er for lite av, og som vi derfor må spare på. Jeg våger påstanden at dagens pengesystem gir oss et dårlig verktøy, og veldig mange av dagens vanskeligheter ute og hjemme kan spores tilbake til stramme budsjetter, rett og slett fordi det er mangel på penger.
”Godt verktøy er halve jobben”. Men noe godt verktøy for byttehandel med varer og tjenester har vi ikke. Derfor må vi slå oss til ro med halvgod jobb. Over hele linjen.
Og vi kan godt føre verktøy litt ut over den tradisjonelle betydningen. Jeg husker godt da jeg begynte å spile bordtennis for en mannsalder siden. I begynnelsen var det helt greit å spille med en elendig finér-racket. Men etter hvert som jeg utviklet meg som spiller, satte jeg pris på å ha en god racket. Man stiller nok høyere krav til verktøyet jo lenger man er kommet som ”håndverker”. En fotograf vil gjerne ha apparat og utstyr som ”gir noe tilbake”; det samme kan man si om musikere, fiskere, bilister og andre entusiaster. Jo flinkere vi blir, jo høyere krav stilles til ”verktøyet”, og jo mer vil man ofre for å kunne tilegne seg det mest velegnede apparat/instrument/verktøy. Da er halve jobben gjort.
Så slår det meg; fra vugge til grav arbeider vi med et verktøy hvor de fleste gjør hva de kan for å spare, knipe inn, og nøye seg med halvgode løsninger. Et verktøy for den enkelte like mye som for familier, bedrifter, nasjonalstater og kloden som sådan. Vårt byttemiddel for varer og tjenester: pengene. Vi regner alt i penger, hver eneste innsats og jobb gjennom livet måles med penger. Det er dessuten statens virkemiddel for å gjøre livet levelig for innbyggerne, og det er bedriftenes viktigste verktøy.
Og der sitter vi med et verktøy og en måleenhet som det oftest er litt for lite av. Vi skulle gjerne hatt litt mer å bruke, vi ville gjerne spandert litt ekstra hele tiden, men de pengene har vi altså ikke, så kunsten blir å klare seg med noe litt dårligere enn det vi hadde tenkt. Vi har lyst på kvalitet i alle ledd, men så har vi altså ikke råd. Resultatet blir innsparinger, nedbemanninger, lavere kvalitet, dårligere sikkerhet, halvgode løsninger, og, i land som er vanskeligere stilt enn oss (det er mange), fattigdom, sult og nød.
Vi har sett det gang på gang. Det står ikke på produksjon, det står ikke på kunnskap, det står ikke på råvarer og raffineringsmetoder; det står og faller med det enkle faktum at vi er tvunget til å jobbe med et verktøy som det er for lite av, og som vi derfor må spare på. Jeg våger påstanden at dagens pengesystem gir oss et dårlig verktøy, og veldig mange av dagens vanskeligheter ute og hjemme kan spores tilbake til stramme budsjetter, rett og slett fordi det er mangel på penger.
”Godt verktøy er halve jobben”. Men noe godt verktøy for byttehandel med varer og tjenester har vi ikke. Derfor må vi slå oss til ro med halvgod jobb. Over hele linjen.
Fot
Sarpsborg, sommeren ’08, kl. 23.00
Jeg sitter midt i et band. Folk skramler inn fra gata. Foreløpig strømmer syntetisk musikk ut av anlegget på Edvardts, men borte i kroken står trommesettet, pianoet og et par forsterkere. På veggen henger en Telecaster og en gammel Fender P-bass. Pianisten forteller en vits til trommisen på den andre siden av det runde, ustødige bordet. Bassisten bøyer seg over til meg og spør om fyr.
– Hva heter bandet, spør jeg.- Hardyguttene, sier Bjørn og gliser.
Vi sitter i portrommet, så vi er utendørs. Men godt under tak. Vinduene inn i lokalet ved siden av står halvåpne, overgangen mellom inne og ute er flytende. Musikken flyter. Det gjør sigarettrøyken også. Folk skramler, skåler og ler. Inne i baren har tappekranene det travelt.
Hele tre ganger i uka spiller bandet her på Edvardts. Det har de gjort lenge. Folk har hørt mange av låtene flere ganger. Og de elsker dem. Pluss det faktum at i blant kommer et helt sett med låter ingen har hørt dem spille før. Det låter like elskelig. Tor-Inge, Per, Bjørn og Knut. Ser man nærmere på dem, er dette karer som har levd et liv i rock’n’roll. Som lever. Som har spilt viktige roller i de fleste betydningsfulle comboer på Østlandet gjennom de siste 30 år. Og de kan sitt håndverk. Gitar, piano, bass og trommer. Fire karer som synger. Fire herrer som leverer varene og håndverket, uansett hvor mange øl publikum spanderer.
Og det låter. Tor-Inges hjerteskjærende gitar på et vanvittig volum i det lille rommet. Rullingen i Pers piano som nærmest truer strukturen i hele bygningen. Og Knut og Bjørns fjellstødige komp. Elvis. Beatles. Ellington. Simon. Weill. Peter Green. Alle klassikerne. Og publikum synger med. Trommer på bordene. Svinger i baren. Danser i portrommet med rullingsen dinglende. Jeg skrur av mobilen. Tar inn Sarpsborg-sommernatten. Denne lyse, flimrende, nesten fysiske luften. En svak eim fra Borregård på den andre siden av byen. Sarpsborg. En parentes i Østfolds sommerleven. En bakevje sett fra skjærgården ved Hvaler. Nå kåret til Norges varmeste by. Kanskje rett og slett på grunn av energien fra fire fyrer på Edvardts.
Det firkantete rommet buler ut i alle retninger. Tor-Inge har skrudd opp gitaren igjen. Per lener seg over brettet. Svetten drypper. Han tar i mot en ny halvliter fra en kvinne i lokalet. – Hvilken toneart er dere i, spør hun. Per rister på hodet. Høyrehånden hans legger en ny firklang i klaviaturet. –Aner ikke, sier han. Venstre hånd løfter halvliteren og fukter strupen. Han faller inn med tredje stemme i refrenget, smilende. Ute på gulvet, mellom bordene, svinger fire-fem mennesker seg.
Noen svette minutter senere er det en røyk. Hele bandet trekker ut i portrommet. Nikker til nyankomne, slår av en prat. Alle kjenner hverandre. I et hjørne sitter et bedugget par og krangler høylytt. I en annen krok kliner to ungdommer ubeskjedent. Folk veksler blikk, smiler, skåler. To voksne, dresskledde herrer kommer inn fra gaten. Her er plass til alle. Det blir midnatt i Sarpsborg. Bandet har to sett igjen. Tre hvis vi er heldige.
Bjørn har hentet kontrabassen. Vi får et jazzsett. Sobert og rent. Tor-Inge trakterer en romslig, svart Gretsch. Pers piano glir umerkelig inn i lederrollen. Knut kan alle tekstene. For et band! Publikum varver ett hakk ned. Samtalene blir mer konsistente og sammenhengende. Kvinneøynene en tanke mørkere. Ute feier en byge over byen og vasker ren de soloppvarmede gatene. Luften friskner noe. Det er 20 grader. Mørkere blir det ikke. Snarere tvert i mot.
Siste sett er rock’n’roll. Tor-Inge sjangler på barkrakken, men gitaren hans gråter og ler. Jeg bestiller en halvliter til i baren. Borg fatøl. Brunetten i baren åpner en flaske cognac til bandet. Skjenker rause drammer. – De er tørste nå, se, smiler hun og setter øynene i meg. Jeg nikker. Tar med ølen min ut. Natten er myk. Sarpsborg.
Jeg sitter midt i et band. Folk skramler inn fra gata. Foreløpig strømmer syntetisk musikk ut av anlegget på Edvardts, men borte i kroken står trommesettet, pianoet og et par forsterkere. På veggen henger en Telecaster og en gammel Fender P-bass. Pianisten forteller en vits til trommisen på den andre siden av det runde, ustødige bordet. Bassisten bøyer seg over til meg og spør om fyr.
– Hva heter bandet, spør jeg.- Hardyguttene, sier Bjørn og gliser.
Fra v: Per, Tor-Inge, Knut og Bjørn. (Foto: Jens Magnus)
Vi sitter i portrommet, så vi er utendørs. Men godt under tak. Vinduene inn i lokalet ved siden av står halvåpne, overgangen mellom inne og ute er flytende. Musikken flyter. Det gjør sigarettrøyken også. Folk skramler, skåler og ler. Inne i baren har tappekranene det travelt.
Hele tre ganger i uka spiller bandet her på Edvardts. Det har de gjort lenge. Folk har hørt mange av låtene flere ganger. Og de elsker dem. Pluss det faktum at i blant kommer et helt sett med låter ingen har hørt dem spille før. Det låter like elskelig. Tor-Inge, Per, Bjørn og Knut. Ser man nærmere på dem, er dette karer som har levd et liv i rock’n’roll. Som lever. Som har spilt viktige roller i de fleste betydningsfulle comboer på Østlandet gjennom de siste 30 år. Og de kan sitt håndverk. Gitar, piano, bass og trommer. Fire karer som synger. Fire herrer som leverer varene og håndverket, uansett hvor mange øl publikum spanderer.
Og det låter. Tor-Inges hjerteskjærende gitar på et vanvittig volum i det lille rommet. Rullingen i Pers piano som nærmest truer strukturen i hele bygningen. Og Knut og Bjørns fjellstødige komp. Elvis. Beatles. Ellington. Simon. Weill. Peter Green. Alle klassikerne. Og publikum synger med. Trommer på bordene. Svinger i baren. Danser i portrommet med rullingsen dinglende. Jeg skrur av mobilen. Tar inn Sarpsborg-sommernatten. Denne lyse, flimrende, nesten fysiske luften. En svak eim fra Borregård på den andre siden av byen. Sarpsborg. En parentes i Østfolds sommerleven. En bakevje sett fra skjærgården ved Hvaler. Nå kåret til Norges varmeste by. Kanskje rett og slett på grunn av energien fra fire fyrer på Edvardts.
Det firkantete rommet buler ut i alle retninger. Tor-Inge har skrudd opp gitaren igjen. Per lener seg over brettet. Svetten drypper. Han tar i mot en ny halvliter fra en kvinne i lokalet. – Hvilken toneart er dere i, spør hun. Per rister på hodet. Høyrehånden hans legger en ny firklang i klaviaturet. –Aner ikke, sier han. Venstre hånd løfter halvliteren og fukter strupen. Han faller inn med tredje stemme i refrenget, smilende. Ute på gulvet, mellom bordene, svinger fire-fem mennesker seg.
Noen svette minutter senere er det en røyk. Hele bandet trekker ut i portrommet. Nikker til nyankomne, slår av en prat. Alle kjenner hverandre. I et hjørne sitter et bedugget par og krangler høylytt. I en annen krok kliner to ungdommer ubeskjedent. Folk veksler blikk, smiler, skåler. To voksne, dresskledde herrer kommer inn fra gaten. Her er plass til alle. Det blir midnatt i Sarpsborg. Bandet har to sett igjen. Tre hvis vi er heldige.
Bjørn har hentet kontrabassen. Vi får et jazzsett. Sobert og rent. Tor-Inge trakterer en romslig, svart Gretsch. Pers piano glir umerkelig inn i lederrollen. Knut kan alle tekstene. For et band! Publikum varver ett hakk ned. Samtalene blir mer konsistente og sammenhengende. Kvinneøynene en tanke mørkere. Ute feier en byge over byen og vasker ren de soloppvarmede gatene. Luften friskner noe. Det er 20 grader. Mørkere blir det ikke. Snarere tvert i mot.
Siste sett er rock’n’roll. Tor-Inge sjangler på barkrakken, men gitaren hans gråter og ler. Jeg bestiller en halvliter til i baren. Borg fatøl. Brunetten i baren åpner en flaske cognac til bandet. Skjenker rause drammer. – De er tørste nå, se, smiler hun og setter øynene i meg. Jeg nikker. Tar med ølen min ut. Natten er myk. Sarpsborg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)